Vi som elsker Amerika

USA har alltid vært det beste og det verste i vår verden og i vår felles menneskelighet. Nå er vi farlig opptatt av det verste. Selvsagt, men vi begår en brøler hvis vi ikke fokuserer mer på antistoffene som virker i det syke amerikanske legemet. Vi må gi USA to år.

Vi har elsket Amerika på tross av så mye, og det må vi gjøre også nå.

Musikken og filmen, hva hadde vi vært uten? Litteraturen og vitenskapen. Sporten og maten. Amerika er et gedigent antonym. Rikt, men også fattig. Sunt, men sjukt. Håpefullt, men også håpløst. Trygt for oss som alliert, en brutal fiende for andre. Parallelt med alt det gode, har det også fulgt våpen, skoleskytinger og massedrap, rasisme og overgrep, og ikke-bærekraftig forbruk og blind markedstenkning. Paradoksene har vært og er nær uendelige i dette landets korte, men voldelige historie.

Hvor hentet de tyske raseteoretikerne sin inspirasjon fra, som la grunnlaget for nazismen og holocaust? Fra USA. Og samtidig som amerikanske gutter frigjorde Europa fra fascismen, undertrykket de sine egne svarte som undermennesker. Fargede soldater kom hjem fra et befridd Europa, for selv å bli nektet å stemme, nektet å bidra til demokratiet de hadde risikert livet sine for å redde i en verdensdel langt unna.

Fredagens bakholdsangrep i Det hvite hus på Ukrainas president sjokkerende.

Vi har elsket Amerika på tross av så mye, og det må vi gjøre også nå. For Donald Trump fikk ikke et flertall av stemmene. Hans høyrehånd Elon Musk har verken formell eller folkelig støtte. Det Trump nå gjør på så mange fronter samtidig at han etterlater seg en verden i kaos, har ikke massiv støtte i befolkningen. Amerikansk identitet er ikke dette. Trump reflekterer ikke den amerikanske folkesjela.

De er ikke rasister og egoister. De liker ikke bløffer og trusler. De vil ikke ta fra de fattige og gi til de rike, som Trump og hans mann i Kongressen Mike Johnson nå er i ferd med å gjøre. De vil ikke bryte ned den amerikanske staten slik de kjenner den eller nekte kvinner retten til abort. Heller ikke Amerika elsker vulgær rikdom og maktmisbruk.

Derfor må vi nå tenke på USA som et okkupert land, der vi må anerkjenne og løfte fram opposisjonen. Fylle våre medier med deres motstand. Dyrke vår felles historie. Og ikke bli fiksert i vårt fokus på Trump. Vi må understreke at vi ser dem. Kall det gjerne motstandsbevegelsen. Kampen om Washington, med republikansk flertall i både Senatet og Huset, virker å være over. Bare en liten håndfull republikanere har ytret seg kritisk, de fleste bøyer seg som som siv i høyreviden, og Trump virker å ha full kontroll. Men kampen står ikke i hovedstaden, men i delstatene. Der ute i Amerika.

Vi må fortelle USA at vi ser når Maines guvernør Janet Mills som i et møte i Det hvite hus mellom presidenten og guvernørene, åpent trosset Trump. Hun avviste kravene om å følge hans instrukser og trusler om å miste statlige overføringer, og sa ganske enkelt: «See you in court». Hun underkaster seg kun amerikansk lov.

USAs retning er vanvittig.

Vi må vise dem at vi fikk med oss at J.B. Pritzker, guvernøren i Illinois, møttes av trampeklapp i egen delstatskongress da han i en tale egnet til å få hele Amerika på føttene i forsvar mot Trump, sa: «Vi har ikke konger i Amerika, og jeg skal ikke knele for en». Han fortsatte med å avvise de som måtte mene at han overreagerer eller er for rask til å slå alarm med å fortelle om Hitlers maktovertakelse: «Det tok nazistene en måned, tre uker, to dager, åtte timer og 40 minutter å plukke fra hverandre en konstitusjonell republikk».

Mer Pritzker, fordi det kan ikke sies bedre: «Diktaturet trenger din frykt og din lydighet. Demokratiet trenger ditt mot. Så samle sammen alt dere har av rettferdighetssans og humanisme, Illinois. La ikke følelsen av håpløshet overmanne oss når landet trenger oss som mest». Det er ord som oser av Kennedy og som kan trykkes på T-skjorter, kopper og bannere. «Dette er slutten på USA hvis vi ikke står opp mot Donald Trump», sa Pritzker til CNN denne uka.

Selv om lyset virker borte i Washington, inngir det håp når den republikanske senatoren Thom Tillis kaller Putin en kreftsvulst og «den største trusselen mot demokratiet i min levetid» samtidig som Trump smisker med Russlands diktator. Når meningsmålerne fanger opp at den folkelige motstanden mot USAs nye regime er tiltakende. Eller når Trumps republikanske politikere over hele USA møter fortvilte velgere og partifeller som frykter for egne sosialordninger og som er rystet over presidentens ulovligheter. Som innser at det ikke var dette de stemte på når den offentlig betalte helsehjelpa Medicaid nå strupes til fordel for skatteletter til de rikeste og 80–90 millioner lavinntekt-amerikanere rammes. Fire av ti barn. Og 44 prosent av innbyggerne i høyreleder Mike Johnsons Louisiana.

Hvis ikke, som det jo er all grunn til å frykte, ja da er verdens eldste demokrati dødt og USA er blitt et autoritært regime.

USAs retning er vanvittig. Fredagens bakholdsangrep i Det hvite hus på Ukrainas president sjokkerende. Trumps Gaza-video motbydelig, fyrtårnet Washington Posts knefall for pengemakt og liberalisme skammelig og den nå erklærte handelskrigen destruktiv. Men nettopp på grunn av alt dette, blir jeg optimistisk. Fordi det er for vilt, og når USA føler at de har valgt en president som går for langt, kommer det alltid en sterk motreaksjon i det påfølgende mellomvalget.

I 2010 tapte den svært populære Barack Obama 63 seter i Huset og med det flertallet. Bill Clinton tapte 52 i 1994, George W. Bush 30 i 2006. Den politiske tommelfingerregelen sier at USA alltid straffer sin president i mellomvalg. Fordi de ikke liker en for mektig mann i tet. Det strider helt grunnleggende med instinktene deres. I november 2026 skal en tredjedel av Senatet og samtlige seter i Representantenes hus velges på nytt. Og ikke minst skal 36 stater velge ny guvernør.

Det kan bety en kraftfull retur for fornuften og at den amerikanske giganten gjenfinner fotfestet. Det forutsetter selvfølgelig at systemet overlever i 20 måneder til og at dette valget blir gjennomført etter boka. Hvis ikke, som det jo er all grunn til å frykte, ja da er verdens eldste demokrati dødt og USA er blitt et autoritært regime. Og kanskje på randen av borgerkrig.

Men på veien dit, må vi nå ikke bare forbanne mørket og Trump, men også hylle lyset og motstandsbevegelsen. Og det andre Amerika.

(Først publisert i Dagsavisen.)