Vi vil et samfunn …

Denne teksten er skrevet før stortingsvalget i 2025. Det er en vakker øvelse vi gjør hvert fjerde år, og for demokratiet vårt er det helt kritisk at du og jeg og så mange som mulig faktisk tar turen til stemmelokalet.

På en vanlig hverdag er makten ekstremt ulikt fordelt i landet vårt. Folk med penger og posisjoner, kunnskap og kontakter har vesentlig mer makt enn andre. Men ikke denne dagen. Denne ene dagen teller hver stemme like mye eller like lite.

Alt er endret siden vi sist gikk til stemmeurnene i 2021.

For som enhver statsviter vet: Hver enkelt stemme teller utrolig lite. Sannsynligheten for at akkurat min stemme skal utgjøre en forskjell, er minimal. I det perspektivet er det ekstra imponerende at så mange av oss faktisk bruker ressurser på å sette oss inn i sakene og på å stå i kø foran et valglokale. Vi skjønner vel at summen er av monumental viktighet for oss, selv om delene ikke er det.

Det er også ganske imponerende med tanke på hva våre ledere og toneangivende journalister velger å legge vekt på for å informere og mobilisere velgere i månedene før valget. En gjeng mer eller mindre anonyme rikinger har klart å gaslighte journalister, politikere og influensere til å tro at formuesskatten er den største trusselen mot samfunnet vårt de neste fire årene. Så da har debatten dreiet seg om den. Du får ulike svar fra ulike politikere, men spørsmålet som blir stilt er det samme.

Det er synd. Fordi denne skatten som Norge har hatt i over 150 år når ikke opp til en topp-ti-liste over temaer vi burde være opptatt av for de neste fire årene. Det er helt nye spørsmål som burde stilles.

Alt er endret siden vi sist gikk til stemmeurnene i 2021. Nabolandet vårt i øst er i en blodig krig. Vår beskyttende storebror i vest har blitt gatas bølle. Asias og verdens to største land normaliserer samarbeid og grensetvister, og ser ut mot resten av verden med selvtillit i blikket. Naturressurser som moderne land er helt avhengige av for å tilby borgerne sine gode liv, blir underlagt sikkerhetspolitikk og eksportrestriksjoner.

Og ikke minst dette: Siden valget for fire år siden har kunstig intelligens flyttet ut av forskningslaboratoriene og inn i livene våre. Noen vil si den er i ferd med å ta over.

Vi mennesker kan vie livene våre til kultur, fellesskap, omsorg og tankevirksomhet.

Dette er den viktigste endringen som kommer til å skje i din og min levetid. En håndfull globale gigantfirmaer og et par tre store lands militære styrker (ikke ditt) investerer statsbudsjett-aktige beløp i å vinne kappløpet om å oppnå generell kunstig intelligens. Vinneren tar hele potten, tror de. Og setter penger bak sin overbevisning.

Spådommene om når mennesket kommer til å skape generell kunstig intelligens, og hva det vil kunne bety, varierer enormt. Noen eksperter sier i 2027. Andre tror at det vil ta lengre tid, kanskje så mye som ti år eller mer.

Uansett er det i denne stortingsperioden vi legger grunnlaget for hvordan vi skal håndtere denne utviklingen slik at den blir til beste for mennesket. Hvis du lurer på hvordan det er å dele planeten med en skapning som er mektigere og mer intelligent enn deg selv, kan du jo spørre en oppdrettslaks.

Men: Generell kunstig intelligens kan også bli den største gaven til menneskeheten noensinne. Det er et ekte håp om at det kan løse kreftgåten for oss. Eller klimautfordringene. Sørge for nok, billig, fornybar energi. Transport for alle.

Se for deg hvor langt mennesket har kommet siden vi var bønder med hest og kjerre, og øk tempoet i utvikling en million ganger. Det kan bli fantastisk. Vi mennesker kan vie livene våre til kultur, fellesskap, omsorg og tankevirksomhet.

Selv nordmenn vil begynne å hilse hverandre med «hvem er du?» istedenfor som i dag: «Hva gjør du?».

Men selv hvis det går denne veien og ikke inn i laksemerdene med oss, vil det bli enorme utfordringer. Menneskelig arbeidskraft kan bli mer eller mindre overflødig. Både tankearbeid og fysisk arbeid kan gjøres bedre og raskere hvis vi holder våre hender og hjerner unna.

I dag er verdens rikeste land i all hovedsak også demokratiske land.

Hele samfunnsmodellen vår er i dag organisert rundt verdien av arbeid. Det er slik vi er nyttige og verdifulle. Slik vi finansierer forbruket vårt og fordeler verdier. Kommer vi til å måtte finne opp en helt ny modell?

Demokratiet vårt blir utfordret. Kunstig intelligens kan gi beslutningsstøtte og sørge for gjennomføring av politikk som er mye mer effektiv enn den langsomme, demokratiske modellen vi har i dag.

I dag er verdens rikeste land i all hovedsak også demokratiske land.

Hvis udemokratiske land blir bedre på politikk enn oss. Hvis de tilbyr innbyggerne sine bedre materielle liv. Hvor lenge klarer vi da å stå imot tilbudet om å leve i overflod, bare vi enkeltmennesker slutter å insistere på at det er vi som skal bestemme hvert fjerde år?

Dette skjer nå. Men vi diskuterer heller aksjerabatten på den norske formuesskatten.

Godt valg.

(Først publisert i Dagsavisen.)