Vintage Arbeiderpartiet kan bli siste mote

Fredag morgen hørte jeg regjeringserklæringen bli kommentert på NRK P2. Stikkord som grå, kjedelig, trygg og traust ble brukt om Jonas Gahr Støres prosjekt, der også Senterpartiets Vedum har fått innpass.

Men altså. Vi står her, etter over 40 år med nyliberalisme, med marked foran mennesker, markeder i velferden, markeder innen boliger, innen dating, innen behandling av stress og uro, innen mindfulness (!).

Å ikke på autorefleks fortsette med dette, men tenke det så mange av oss lenger etter: Trygghet, forutsigbarhet, visshet om at skattepenger ikke går i lommene på profittstyrte velferdsaktører, det er ikke verden av i går, men verden av i morgen.

Dette er også er en av de store lærepengene etter pandemien: Et dødelig virus kan ikke håndteres av et marked. Det kan best håndteres gjennom gode statlige velferdsordninger så folk tør være syke hjemme, og gjennom tillit mellom stat og borger, som bare blir til gjennom mange år med erfaring.

Arbeiderpartiet må i tiden fremover både huske sin historie, og ta oppgjør med sin historie.

Det er ikke alt som er tipp topp i den nye erklæringen fra Hurdal. Jonas Gahr Støres Ap/Sp-erklæring har gjort seg klar for hugg blant oss som skulle ønske oss en annen oljepolitikk, asylpolitikk og nye grep for fattige barn i byene. Og de huggene skal komme, men la oss i seiersrusen se på hygg fremfor hugg: Statens tilbakekomst, og nytt fokus på velferdsstaten som en offentlig anliggende. Det er en start.

Kanskje noe av det som ser grått ut, viser seg å være blendende rødt?

I mange år har jeg skrevet om, og holdt foredrag om, fortreffeligheten ved sekstimersarbeidsdag. En klassiker fra kommentarfelt eller publikum er: Er ikke dette bare noen støvete greier fra 70-tallet? Da pleier jeg å svare, som sant er: Nei, det er det ikke.

Dette er et hint fra fremtiden. Dette er ikke et skritt tilbake, men 10 skritt frem. Sekstimersdagen er grønn og tar hensyn til jordkloden, og rød og tar hensyn menneskers omsorgsarbeid ved siden av lønnet arbeid. Sekstimersdagen er moderne, progressiv og fremoverlent. Den er som Ball-genseren du hadde i 1985: Mer moderne enn noensinne.

Sånn kan vi også tenke om deler av Hurdalsplattformen.

Men. Arbeiderpartiet må i tiden fremover både huske sin historie, og ta oppgjør med sin historie. Det gjelder særlig forholdet marked og offentlig.

En kort oppsummering:

Da sosialdemokratiet i Skandinavia kom til makten på 1930-tallet, var målet å bli kvitt arbeidsløshet, fattigdom og uakseptable sosiale skiller. Arbeiderbevegelsen var internasjonal, og ideer om sosialisme, solidaritet og samhold var ideer på tvers av nasjonalstaten. De sto for et alternativ til en uregulert kapitalisme.

Men en underliggende vending mot markedet må det likevel erkjennes at fant sted.

Etter andre verdenskrig nøt befolkningen godt av en velferdsstat i stadig vekst og fremgang, inkludert oppbyggingen av en allmenn pensjonsordning gjennom folketrygden i 1967. På 1970-tallet ble Arbeiderpartiet utfordret av radikale bevegelser og nye politiske aktører til venstre for seg, som SF (nå SV) og AKP/RV (nå Rødt).

En stund forsøkte Arbeiderpartiet å gjenvinne terreng ved å ta en taktisk venstresving, som ved innføring av arbeidsmiljøloven i 1977. Men så var det slutt.

Under Gro Harlem Brundtland som statsminister fra 1986, skulle det sikres en mer næringslivsvennlig maktbalanse i arbeidslivet. Det betyr ikke at det ikke samtidig også ble gjort mange og gode fremskritt takket være Arbeiderpartiet på enkelte andre områder, ikke minst innen likestilling og familiesaker. Men en underliggende vending mot markedet må det likevel erkjennes at fant sted.

I Norge vil mange mene at både regjeringen Willoch (1981–86) og Bondevik 2 (2001–05) var typisk nyliberale gjennom å vektlegge deregulering, konkurranseutsetting og privatisering.

Men på 1980- og 1990-tallet valgte også sosialdemokrater i stor grad nyliberale løsninger. Både Brundtland 2 (1986–89), Brundtland 3 (1990–96) og Jagland (1996–97), samt begge Stoltenberg-regjeringene, gjorde flere nyliberale grep i sine perioder, i tråd med mange andre ledende sosialdemokrater i verden for øvrig.

Da New Labour i Storbritannia og Demokratene i USA overtok makten fra høyresiden på respektive hjemmebaner på 1990-tallet, var ikke disse sosialdemokratene lenger i opposisjon til nyliberalismen, men en fortsettelse av den.

Fra 1990-tallet ble dermed markedskreftene introdusert på områder der vi hittil hadde trodd at ingen markedskraft hørte hjemme.

Senest i 2014 uttalte den tidligere britiske statsministeren Tony Blair i en tale at hans «tredje vei» handlet om å forme politikken etter virkeligheten, ikke etter ideologier. Denne påståtte pragmatiske linjen handler derfor også om å forsøke å gjøre politikken avideologisert.

Dette høres kanskje tilforlatelig ut, men i realiteten innebar det at det ble ført en politikk som tok sikte på å sikre markedsløsninger på nær sagt alle livets områder. Den var på alle måter ideologisk tung, selv om man retorisk forsøkte å si det motsatte.

Margaret Thatcher skal i et middagsselskap med partikamerater ha uttalt at Tony Blair og New Labour var hennes største bedrift som politiker. Det hun mente, var at når til og med hennes politiske motstander jobbet i forlengelse av hennes prosjekt, da hadde ideene hennes virkelig gjennomsyret samfunnet.

Dette kunne jo vært en stor fornærmelse mot Blair, hadde det ikke vært for at Blair selv har sagt, så sent som i 2013, at han opplevde at jobben hans var å «bygge på noen av de tingene hun gjorde, snarere enn å reversere dem».

Her hjemme sa Jan P. Syse, høyremann og statsminister i 1989-90, nærmest det samme som Thatcher: At Arbeiderpartiet hadde stjålet høyresidens klær mens de var ute og badet.

Kan vi håpe på en progressiv reversering av dette her?

Fra 1990-tallet ble dermed markedskreftene introdusert på områder der vi hittil hadde trodd at ingen markedskraft hørte hjemme; i velferdsordningene. Vi fikk privatiseringer, arbeidslinje for arbeiderne og begreper som «snillisme» om en stat som var for snill og skapte snyltere.

I 2001 gikk landsmøtet i Arbeiderpartiet inn for en delprivatisering av statseide Telenor og Statoil.

I 1991 ga Rune Gerhardsen fra Arbeiderpartiet ut boken Snillisme på norsk, der han mer enn antydet at de ivrigste forsvarerne av velferdsstaten var for naive. Utover på 1990-tallet ble det gjennom både Attføringsmeldingen 1991–92 og Velferdsmeldingen 1994–95 understreket at velferdsstaten ikke bare skal sørge for gode ordninger, men stimulere til arbeid.

Indirekte og direkte ble det nå skapt et bilde av uføre eller arbeidsledige som late, moralsk svake eller kyniske. Nok et symptom på det individuelle ansvaret som preget samtiden. Og siden det er mye lettere for oss å dømme et menneske enn en situasjon, for ikke å si et helt system, ender det gjerne med at systemet går fri for kritikk.

Det kan hende Ball-genseren ungdommen fant på loftet passer til deg også.

Det denne argumentasjonen førte til, var at de etiske grunnene til å forsvare velferdsstaten, ble svakere. Når økonomien går bra, kan man altså forsvare velferd, fordi det koster lite å gi litt til alle. Da veksten bremset opp, kom sparekravet samtidig som det ideologiske forsvaret for en sterk velferdsstat var svekket. Velferd skulle lønne seg, som alt annet. Sosialpolitikk ble økonomisk politikk og arbeidsmarkedspolitikk.

Kan vi håpe på en progressiv reversering av dette her?

Under pandemien har mange land funnet tilbake til gamle og nye velferdsordninger. Italia klarte plutselig å skaffe barnepass for en halv million arbeidende foreldre. Canada dro frem et arbeidsledighetsprogram fra 1940-tallet. Norge innførte splitter nye (men nå avsluttede) støtteordninger for selvstendig næringsdrivende. Danmark kompenserte lønnstap opp til 90 prosent.

Pandemien ga verdens myndigheter muligheten til å bruke fantasien på nytt. Politikk er å ville, sa Olof Palme allerede i 1964. Også der noe politisk og bra retro vi med hell kan løfte frem og re-starte i dag.

Det kan hende Ball-genseren ungdommen fant på loftet passer til deg også, og er enda finere enn før.