Viruset som kan være begynnelsen på slutten for globaliseringen

Utbruddet av det nye koronaviruset COVID-19, som begynte i Wuhan i Kina, kan utvikle seg til en global pandemi. Over 80 land har bekreftet tilfeller av viruset, men det er fremdeles uklart nøyaktig hvordan viruset overføres.

Pandemier er ikke bare forbigående tragedier med sykdom og død. Når slike trusler er så allestedsnærværende og forekommer i så stor skala, med påfølgende og usikkerhet og frykt, fører det til ny atferd og nye oppfatninger. Folk blir både mer mistenksomme og mer godtroende. Fremfor alt blir de mindre villige til å ha noe å gjøre med alt som virker fremmed eller ukjent.

Ingen vet hvor lenge COVID-19-epidemien vil vare. Hvis den ikke blir mindre smittsom når våren kommer på den nordlige halvkule, kan nervøse befolkninger i over hele verden måtte vente til det er utviklet og lansert en vaksine. En annen stor variabel er offentlige helsemyndigheters effektivitet – i mange land er helsemyndighetene betraktelig mindre kompetente enn de er i Kina.

Stenging av fabrikker og innstilling av produksjon er allerede i ferd med å forstyrre globale leveransekjeder. Produsenter gjør tiltak for å redusere risikoen for å bli rammet av det som skjer andre steder i verden. Økonomikommentatorer har, i det minste så langt, konsentrert seg om kostnadsberegninger for spesifikke sektorer: Bilprodusenter er redde for at det skal bli mangel på deler, tekstilprodusenter mangler stoff, forhandlere av luksusvarer mister kunder, og reiselivsbransjen – i særdeleshet cruiseskip – er blitt arnesteder for smitte.

Det er lett å forestille seg at det kan bli lagd nye økonomiske produkter der bilprodusenter vil få utbetalinger i tilfelle viruset når et visst dødelighetsnivå.

Det er imidlertid blitt reflektert relativt lite over hva det nye usikkerhetsklimaet betyr for den globale økonomien på mer generell basis. Enkeltpersoner, selskaper og kanskje til og med statlige myndigheter kan når de tenker over de langsiktige konsekvensene av COVID-19-krisen, komme til å gjøre forsøk på å beskytte seg ved hjelp av komplekse atferdsavtaler. Det er lett å forestille seg at det kan bli lagd nye økonomiske produkter der bilprodusenter vil få utbetalinger i tilfelle viruset når et visst dødelighetsnivå. Etterspørselen etter nye avtaler kan også fyre opp under nye bobler etter hvert som innbringende muligheter øker.

Historisk sett finnes det interessante eksempler på hva som kan være i vente. Bare tenk på den berømmelige finanskrisen som etterfulgte «tulipankrakket» i Nederland mellom 1635 og 1637. Dette er en av historiens første eksempler på en finansboble – prisen på tulipanløk steg plutselig raskt, for så å kollapse.

Denne episoden er spesielt godt kjent fordi Charles Mackay i boken Memoirs of Extraordinary Popular Delusions and the Madness of Crowds fra 1841 beskrev hva vi kunne lære av den. Mackay mente at tulipankrisen bebudet de spekulative kapitalstrømmene som ble investert i jernbaner og andre industrielle utbygginger i Nord- og Sør-Amerika i hans egen levetid. I boken utnytter han de humoristiske elementene ved episoden for alt de er verdt og gjenforteller historier om uvitende sjømenn som bokstavelig talt svelger en formue når de forveksler tulipanløk med matløk.

Kulturhistorikeren Anne Goldgar minner oss imidlertid på at Mackay unnlot å nevne at manien falt sammen med de eksepsjonelt høye dødstallene under pesten, som ble spredd av de krigførende styrkene i trettiårskrigen. Pesten nådde Nederland i 1635 og herjet som verst i byen Haarlem mellom august og november 1636 – nøyaktig da tulipanmanien brøt løs.

Pestepidemiene i det tidlige moderne Europa ga akkurat som i dag opphav til voldsomme konspirasjonsteorier.

Den voldsomme spekulative investeringen i blomsterløk ble nøret opp under av en bølge av uventet fortjeneste som tilfalt arvingene til pestofrene. Tulipaner tjente som et slags futures-marked fordi løkene ble solgt om vinteren, da ingen kunne vite hvordan blomsten ville bli (futures er et finansprodukt der man avtaler en pris i forkant av leveransen, red.anm.). De ble også gjenstand for komplekse avtaler, deriblant en som anslo hvilken pris som skulle betales hvis eierens barn fremdeles var i live når våren kom (i motsatt fall skulle løkene avhendes gratis).

Den økonomiske spekulasjonen under disse ville, apokalyptiske forholdene skyldtes usikkerhet, men den er ofte blitt fremstilt som et eksempel på feig materialisme, der krakket representerer en anklage om ugudelig luksus og eksotiske utenlandske varer. Tulipanen stammer tross alt fra den fremmede kulturen i det osmanske Tyrkia.

Pestepidemiene i det tidlige moderne Europa ga akkurat som i dag opphav til voldsomme konspirasjonsteorier. Jo mindre opplagt opprinnelse, desto mer sannsynlig var det at sykdommen ble tilskrevet ondsinnede krefter. Det verserte historier om truende, tildekkede skikkelser som gikk fra dør til dør og smurte inn husene med smittsomme stoffer. Folk la skylden på de fremmede – utenlandske handelsmenn og soldater – og på utstøtte fattige.

Ikke overraskende spiller COVID-19-epidemien allerede en rolle i dagens nasjonalistiske fortellinger.

Vi kan også ha noe å lære av en kilde fra 1800-tallet. I Alessandro Manzonis roman Dei trulovade (I Promessi Sposi) fra 1827 kommer høydepunktet i handlingen under pestutbruddet i Milano i 1630-årene, som man mente var en landeplage innført av utlendinger, først og fremst det spanske Habsburg-monarkiet som hersket over Milano. Romanen ble en viktig katalysator for italiensk nasjonalisme under Risiorgimento (Italias samling – «gjenoppstrømningen»).

Ikke overraskende spiller COVID-19-epidemien allerede en rolle i dagens nasjonalistiske fortellinger. For noen amerikanere bekrefter sykdommens kinesiske opprinnelse troen på at Kina utgjør en fare for verden og viser at man ikke kan stole på at landet vil oppføre seg ansvarlig. På den annen side vil antakelig mange kinesere se på enkelte av amerikanernes forholdsregler for å bekjempe viruset som rasistisk motiverte og et forsøk på å hindre Kinas fremgang. Det sirkulerer allerede konspirasjonsteorier om at det var det amerikanske CIA som skapte viruset. I en verden oversvømt av feilinformasjon kan vi regne med at COVID-19 vil gi opphav til enda mer.

Som den nederlandske historikeren Johan Huizinga skrev, viste det seg at perioden etter svartedauden i Europa ble begynnelsen på slutten for middelalderen. For ham var ikke den egentlige historien bare de økonomiske ettervirkningene av en pandemi, men mystikken, irrasjonalismen og fremmedfrykten som etter hvert tok knekken på en universalistisk kultur. Det er fullt mulig at også COVID-19 vil bety begynnelsen på slutten for globaliseringen.

 

Copyright: Project Syndicate

Oversatt av Lene Stokseth