Vitner til mord

I snart et år har jeg sett ting jeg aldri kan ikke-se, eller mer presist unsee, som det heter på engelsk. Det er på tide vi finner opp et norsk ord for dette om å ha sett ting som gjør at det aldri er en vei tilbake akkurat slik verden var før.

Hva er det som har blitt umulig å ikke-se, av-se, fra-se eller de-se?

Å lage et norsk ord for dette, er en solidaritetserklæring til våre medborgere med palestinsk bakgrunn, og det er en beskjed til palestinere i Gaza og på Vestbredden om at vi er endret for alltid, vi også, selv om vi ikke deler deres tap, lidelser, redsler og traumer. Men vi har vært vitner til litt av det.

Så lenge overlevende palestinere fortsetter å dokumentere egne og andres lidelser, via sosiale medier eller nyhetsbyrået Al-Jazeera, som fremdeles er til stede der inne bak de stengte grenseovergangene, så overleverer de også et ansvar til alle oss som ser på utenfor.

Hva er det som har blitt umulig å ikke-se, av-se, fra-se eller de-se?

Jeg har sett Rania Abu Anza klamre seg til de døde babytvillingene sine, som det tok henne 10 år med prøverør å få. Jeg har sett en baby uten hjerne, det var bare tomt. Jeg har sett journalisten Ismail al-Ghoul uten et hode, inne i en pressebil. Jeg har sett så mange gråtende barn uten armer og bein at jeg ikke skiller dem fra hverandre lenger.

Det er som om de sier: Bare se på. Vi bryr oss ikke.

Jeg har sett bestefar Khaled Nabhan klamre seg til sitt tre år gamle drepte barnebarn Reem. Jeg har sett hjelpearbeidere komme ut av bombede hus med plastposer fulle av kroppsdeler, og slektninger til posen falle sammen i panikk når de skjønner hva som har skjedd.

Jeg har hørt leger gråte og snakke om å operere unger uten bedøvelse. Jeg har sett kroppen til sju år gamle Sidra Hassouna henge som i fillebiter fra en vegg i Rafah etter nok en natt med israelske bomber. Jeg har sett lange rekker med halvnakne palestinske gutter og menn som føres bort, og jeg aner ikke hva som skjedde med dem etterpå.

Jeg har sett desperate folk grave med hendene i sanden etter mennesker bombet om natten, og skrikende barn sammenklemt i ruiner. En klemt inntil sin døde bror. Jeg har sett en pappa brenne opp levende foran barna sine. Jeg har sett det fineste verden har, FN-logoen, sprengt i småbiter på bygninger, biler, vester og sekker med mat.

Små øyeblikk av mye mer jeg har sett, og vissheten om det havet av hendelser som er usett. Et mord er et mord. Over 40.000 mord er folkemord. Alt dokumentert av ofrene selv, etter at Israel har nektet å slippe journalister inn ved siden av å drepe minst 134 av oss, ifølge International Federation of Journalists.

En tro på at ett sted går det en rød linje, noe som er moralsk akutt.

De siste månedene er vi i tillegg vært vitner til dette:

At Israels regjering og militære styrker ikke bryr seg om at vi ser på.

Noen israelske soldater deler likefram og leende egne overgrep på Gaza og Vestbredden på sosiale medier, eller foran nesen på palestinske journalister som filmer dem. Israelske myndigheter har sluttet å forsvare dette, skamløsheten går helt til topps. Det er en nasjon i fritt moralsk fall.

Det er som om de sier: Bare se på. Vi bryr oss ikke.

Men vi bryr oss. Og vi bryr oss veldig om at dere ikke gjør det.

Palestinere som har delt og delt av massakrer og overgrep, må ha tenkt tusen ganger siden oktober i fjor: Nå har Israel gått for langt, nå kommer helt sikkert verden til å gripe inn.

En tro på at ett sted går det en rød linje, noe som er moralsk akutt. Men det mange av oss ser på sosiale medier nå, er palestinere som har sluttet å tro på at noen vil gripe inn. Tomme blikk, desperate oppgitte meldinger.

Palestinere opplever det samme de har levd med i 70 år: Folk tror ikke på dem. De overdriver, lyver, snakker usant og har ikke engang et land. Israel vet derfor hva de gjør når de nekter internasjonal presse adgang. De vil ikke ha «troverdige» vitner, og de får som de vil. Det ble aldri en #vierismail-kampanje heller.

Ingen skal noen gang si vi ikke visste eller så.

De eneste som griper inn er USA, vår allierte, med våpenlass på våpenlass inn til Israel. Rundt 70 prosent av Israelske våpen kommer fra USA, melder svenske SIPRI.

USA har nedlagt veto mot over 50 FN-resolusjoner i Sikkerhetsrådet mot Israel siden 1972, for å beskytte Israel mot kritikk og ansvar. Massakrene i dag ville være umulig uten USAs lange og nåværende støtte. Dette er vi også vitner til. Vi er også vitner til et FN som står stødig, men som mangler makt, og at makten i dag følger militære linjer.

Solidaritet er å snakke om Palestina, å rope etter våpenhvile, og tåle ubehag eller grunnløse beskyldninger om antisemittisme når du kritiserer Israels politikk og politikere. Det betyr å se sannheten i hvitøyet, i den verdenen du lever i.

Solidaritet er å ta innover deg at smerten du føler når du blir vitne til massemord i Gaza før den første kaffekoppen hver morgen, uten å la deg forlede til å tro at din smerte er viktig. Den skal bare brukes til handling. Såpass må vi tåle, vi som sitter trygt.

Den palestinsk-amerikanske forfatteren Sarah Aziza skrev sent i 2023 teksten «The work of the witness», om at vårt arbeid som vitner er å bli merket, og vi skal ikke forbli uberørte. Vi må anstrenge oss for å bli værende ved det vi ser og tillate oss å få sår. Vi skal, skriver hun, skjønne hvor mye av Gazas lidelse vi aldri ser, og at det er her det virkelige vitnearbeidet begynner.

Vi får håpe den dagen kommer, at alt som er sett, blir brukt som bevis i en straffedomstol.

Aziza skriver at det å være et vitne ikke betyr å hele tiden få næring gjennom grufulle, tragiske rapporter, fordi det å være et vitne ikke er en følelse, men en posisjon. Verden etter folkemord må ikke, og kan ikke, være den samme. Vitnet er den som holder fast ved virkeligheten, identifiserer den og nekter å akseptere løgnen om normalitet.

Med andre ord er ikke vi som vitner ferdig med oppdraget når våpenhvilen en dag kommer. Det er da oppdraget begynner, sammen med alt som må gjenoppbygges; ikke bare på Gaza og Vestbredden, men også av internasjonal lov og rett, FN-systemet, og troen på alle menneskers likeverd.

Vi får håpe den dagen kommer, at alt som er sett, blir brukt som bevis i en straffedomstol.

I mellomtiden får vi bære vitnesbyrd: Å dele eller formidle det man har sett, vitne om sannheten i tråd med etikk og moral, varsle om urett og videreformidle stemmer som forteller om undertrykkelse.

Ingen skal noen gang si vi ikke visste eller så.

(Først publisert i Dagsavisen.)