Xi strammer til, etter 70 år med diktatur

Den 1. oktober er det 70 år siden den daværende lederen av Kinas kommunistparti (KKP), Mao Zedong, utropte Folkerepublikken Kina. «Det kinesiske folket har reist seg!», påsto han. Det hadde det kanskje, i hvert fall deler av folket. Men gjennom sin lange lidelseshistorie hadde folket også lært en lekse: Man opponerer ikke mot nye makthavere. Da heller forsiktig applaus. Og de ante ikke hvilke tragedier de skulle stå foran.

Mao ville nok blitt paff over det Kina han ville fått se i dag, 43 år etter sin død. Han ville kanskje ha minnet om at han selv allerede i 1958 spådde en stor framtid for mannen som i praksis etterfulgte ham, Deng Xiaoping, og som utløste den økonomiske reformpolitikken. Men nesten til sin død var Mao besatt av frykten for «vandrerne på den kapitalistiske veien» som han mente kommunistpartiet var fullt av. Deng var en av dem. Og selv Mao måtte ha innrømmet at de hadde fått til noe: en eksplosiv økonomisk vekst uten like i verdenshistorien.

Så kanskje hadde Mao gjort som han av og til truet med hvis vandrerne på den kapitalistiske veien vant: Tatt med seg noen likesinnede og dratt ut i Kinas villmark for å starte et nytt opprør?

«Folkets demokratiske diktatur» var den absurde betegnelsen Mao ga statsformen i 1949. 70 år etter har statsformen den samme betegnelsen og samme mål: å opprettholde kommunistpartiets diktatur.

 

Massedrap i kø

Det begynte med et løfte om jord. Livet for den store bondebefolkningen skulle bli bedre etter revolusjonen. Mao hadde lovet bøndene jord, slik at de kunne brødfø seg selv. Jorda skulle de ta fra landeierne, og landeiere som protesterte eller til og med motsatte seg å bli kastet ut, skulle henrettes, forteller historikeren Frank Dikötter i boka The Tragedy of Liberation. Ved utgangen av 1951 var over 10 millioner landeiere ekspropriert. Antall dødsofre i landreformen mener han aldri vil bli klarlagt nøyaktig, men anslår 1,5-2 millioner for perioden 1947-1952.

Dikötter gir en lang rekke eksempler på situasjonen som rådde. Som vest i Sichuan-provinsen, der provinssjef Li Jingquan styrte. 21. april 1951 ga Li ordre om at 6.000 fengslede landeiere og kontrarevolusjonære skulle paraderes og henrettes offentlig for å få større fart i jordreformene!

All privat eiendom var blitt forbudt, og kjøp og salg mellom private var heller ikke tillatt.

Partiets sjef for hele Sør-Kina, Deng Xiaoping, godkjente det hele, skriver Dikötter.

Ekspropriering og utdeling av jord var ikke fullført før de første forslagene om kooperativer og kollektiver kom. Det aller første kom fra partiledelsen i Shanxi-provinsen 17. april 1951, skriver Yang Jisheng i boka Tombstone. Andre forslag fulgte. I 1953 oppfordret partiet til opprettelse av såkalte «gjensidige hjelpegrupper» og sammenslåing av landområder til større kooperativer. Mange bønder opplevde at løftet om jord forsvant. Et statsmonopol for kjøp og salg ble dannet. I desember 1954 meldte Xinhua at det var dannet 400.000 kooperativer.

Mot slutten av 1956 var over 96 prosent av befolkningen på landet tilknyttet et kooperativ, velvillig eller motvillig. All privat eiendom var blitt forbudt, og kjøp og salg mellom private var heller ikke tillatt. Løftet om privat jord var opphevet på få år.

 

Det store spranget

Fra 1959 til 1961 ble så hele landet kastet ut i det som ble kalt Det store spranget framover, en bevegelse som førte til at flere titalls millioner kinesere døde av sult. Det råder fortsatt en viss usikkerhet om tallene fordi sentrale arkiver er stengt og utilgjengelige. Men det dreier seg om kanskje det største massedrap på egen befolkning utført av noen myndighet i fredstid.

Den tidligere journalisten Yang Jisheng i nyhetsbyrået Xinhua hadde hele karrieren samlet informasjon om Det store spranget framover. Først som pensjonist kunne han skrive boka Tombstone. Han anslår at minimum 36 millioner sultet i hjel eller på andre måter mistet livet.

Dikötter, historieprofessor ved Universitetet i Hongkong, konkluderer i sin bok Mao’s Great Famine at antall døde må være minst 45 millioner, kanskje enda høyere. Han skrev boka etter år med leting og graving i kinesiske arkiver, i hovedsak lokale som ikke var like strengt bevoktet.

Så mange folk har sultet i hjel. Historien kommer til å dømme deg og meg! Selv kannibalisme vil komme i bøkene!

Liu Shaoqi, nummer to i partiet og Maos hovedutfordrer, sa åpent på en konferanse med flere tusen deltagere at kanskje 30 prosent av dødsfallene skyldtes været og naturkatastrofer, mens 70 prosent av «feilene» var menneskeskapte, rett og slett partiets ansvar. Mao skal ha vært rasende. I juli 1962 skal Liu ha bedt Mao komme til Beijing. To andre partiledere hadde foreslått at jorda skulle privatiseres igjen. Mao var rasende, men Liu sto på sitt: «Så mange folk har sultet i hjel. Historien kommer til å dømme deg og meg! Selv kannibalisme vil komme i bøkene!» Kannibalisme hadde forekommet flere steder.

Mao var bare opptatt av politikken: «De tre røde flaggene er skutt ned, og nå skal jorda deles ut igjen!» ropte han. «Hva har du gjort for å motstå dette? Hva vil skje når jeg er død?»

Få år etter fikk Mao sin hevn over Liu under Kulturrevolusjonen (1966-76). Liu ble arrestert og fengslet, og døde etter langvarig mishandling og tortur. Antall drepte under Kulturrevolusjonen, Maos kaotiske forsøk på å hindre at «vandrerne på den kapitalistiske veien» skulle gripe makten etter hans død, er blitt anslått til 1,5 millioner.

 

Glemsel

Etter kulturrevolusjonen fulgte Deng Xiaopings forsiktige liberalisering, og noen begynte noen å snakke om Folkerepublikkens todelte historie: den vanskelige og vonde tiden under Mao, og den gode tiden som Deng innledet i 1978-79.

Mange vestlige politikere var fra 1980-tallet av den oppfatning at kapitalistisk økonomi ville legge grunnlag for en gradvis framvekst av politisk demokrati, slik det skjedde i Europa og Nord-Amerika på 1800- og 1900-tallet. Men Kina var ikke som Europa eller Nord-Amerika. Antagelsen om demokratisk utvikling er gjort til skamme igjen og igjen. Først da Demokratibevegelsen ble knust i 1989, så igjen under dagens leder Xi Jinping.

Diskusjonen om eventuell liberalisering var definitivt over da Xi kom til makten.

I perioden imellom var det heller aldri godt rom for kritiske meninger. Nobelprisvinner Liu Xiaobo ble fengslet under den tilsynelatende «svake» Hu Jintao.

Diskusjonen om eventuell liberalisering var definitivt over da Xi kom til makten. «Dokument nr 9» kom fra partiledelsen i 2013 og forbød «nihilistiske» holdninger til partiets historie. Partiets historie skulle forsvares helt og fullt. Det store spranget skal ikke diskuteres. Fortielse er også blitt det viktigste våpenet for å hindre at folk snakker om Tiananmen-massakren i juni 1989.

Noen uker før dette direktivet kom, hadde Xi, nettopp innsatt som nye generalsekretær, holdt en tordentale over svikeren Mikhail Gorbatsjov og de som ville oppgi Lenin og Stalin.

Xi den allmektige

Xi omtales som den mektigste lederen siden Mao og vil sole seg i glansen fra den økonomiske og militære oppbyggingen når 70-årsdagen feires. Men han har også skaffet seg mange motstandere. Og med all den makt han har konsentrert i egne hender, er han nødt til å gjøre feil.

Han er sjef for partiet, sjef for de væpnede styrkene og president. I tillegg er han leder for åtte av partiledelsens kommisjoner for finanspolitikk, utenrikspolitikk, reformpolitikken, nasjonal sikkerhet, cybersikkerhet, justis og rettsvesen og Kinas riksrevisjon. Men selv for ham har døgnet ikke mer enn 24 timer.

 

Kulturelt folkemord?

For tiden forsøker kinesiske myndigheter med nærmest alle midler å rense ut islam som en mulig utfordring for Folkerepublikken.  Uigurene, mange av dem muslimer, blir plassert i omskoleringsleirer og overvåkes med alle de midler og all den kraft myndighetene i Beijing kan mobilisere.

Akademikere og andre eksperter på uigurfolket har begynt å diskutere om det som skjer kan kalles «kulturelt folkemord».

1-2 millioner av uigurene er eller har vært i omskoleringsleirer, av Kina kalt sentre for «yrkesopplæring». Familier i mulige uroområder tvinges til å ta inn unge han-kinesere som rapporterer om familien til myndighetene. Barna til dem som sendes i leirer, blir tatt hånd om av myndighetene.

«Den kinesiske regjeringens tvangsseparasjon av barn er kanskje det grusomste innslaget av undertrykkelsen i Xinjiang», sa Sophia Richardson i Human Rights Watch 15. september i år. «Barn må få være med sine nære slektninger eller sammen med foreldrene».

300 framtredende intellektuelle og kunstnere skal være arrestert, fengslet eller «forsvunnet». Mange av dem er politisk moderate folk uten religiøs tilknytning til islam, ifølge britiske Financial Times.

Akademikere og andre eksperter på uigurfolket har begynt å diskutere om det som skjer kan kalles «kulturelt folkemord».

 

Krig mot loven

I juli 2015 gikk kinesisk politi til massearrestasjon av advokater som hadde opptrådt som forsvarere i saker om menneskerettigheter. Flere hundre ble pågrepet. De fleste ble løslatt nokså umiddelbart, men en gruppe som kommunistpartiet tydeligvis hadde bestemt seg for å knekke, ble utsatt for en voldsom statlige medieoppmerksomhet. Blant annet ble flere filmet mens de «tilsto», tydeligvis etter voldsom behandling. Denne handlingen alene viser en tyrannisk stat som åpent setter internasjonalt anerkjente lover og regler til side.

En av de arresterte, Wang Quanzhang, forsvant fullstendig i over tre år før han dukket opp og ble tiltalt for «undergraving av statsmakten». Wang hadde forsvart en rekke klienter, også folk som var anklaget for å tilhøre Falun Gong, en bevegelse Kinas kommunistparti hater. Han ble funnet skyldig i den absurde forbrytelsen og dømt til fire og et halvt års fengsel i januar i år.

Xi har ikke oppnådd noe overfor demonstrantene i Hongkong.

«Wang Quanqi er ikke skyldig, det er det loven som er», sa hans kone Li Wenzu til BBC da rettssaken var over etter noen timer.

Nettavisen China Digital Times melder at Den allkinesiske advokatforening, den offisielle foreningen som er tett knyttet til kommunistpartiet, 1. juli 2018 vedtok nye formuleringer i sine vedtekter. Medlemmene må nå «fast beskytte kommunistpartiets autoritet med kamerat Xi Jinping som sin kjerne».

Ifølge China Digital Times ser opposisjonelle arrestasjonene av advokater sammen med endringene i regelverket og utenomrettslig press som en velorganisert «krig mot loven» for å sikre partiets interesser.

 

Sentraliserer makten

Kommunistpartiet tar grep også sentralt i Kina, under dekke av det KKP under Xi Jinping omtaler som «lovbasert styring.  Lovregulering av partidiktaturet skal gjøre det vanskeligere å bli kvitt, ikke lettere.

Som Xi selv sa det på den siste partikongressen i 2017:

«Partiet, regjeringen, de væpnede styrkene, samfunnet og utdanningen; øst, vest, sør og nord; partiet leder alt!»

Men Xi har ikke total kontroll. Noe av det som går ham mest på nervene for tiden er den voldsomme avvisningen innbyggerne i Hongkong viser med million-demonstrasjonene i sommer og høst. Å måtte se hongkongere i sorte klær, sørgedrakt, 1. oktober, vil være et betydelig tap av ansikt.

Xi har ikke oppnådd noe overfor demonstrantene i Hongkong, verken med trusler om intervensjon eller å trekke utleveringsloven tilbake fullstendig. Det kan åpne for alvorlige spørsmål om hans lederegenskaper når folkerepublikken går inn i sitt 70. år.