Ydmykelsens tidsalder for Europa

I 2004 skrev den amerikanske økonomen Jeremy Rifkin en bestselgende bok, The European Dream, der han erklærte at det 21.århundret ville være Europas århundre. Slik Rifkin så det, ville et Europa holdt sammen gjennom ideen om «unity in diversity», fellesskap gjennom mangfold, være det mest effektive svaret på globaliseringen. Europa skulle representere en ny «global oppmerksomhet» og «frihet fra materialismens slaveri», som skulle «erstattes av empati».

Vi vet alle hvordan det gikk. Det materialistiske USA, som Rifkin spådde ville havne i skyggen av Europa, var bedre i stand til å håndtere finanskrisen. Brexit, krisen i Hellas og Katalonia, demokratiets implosjon i Sentral- og Øst-Europa – alt dette har vist hvordan «fellesskap gjennom mangfold» kommer til kort. Og de europeiske samfunnenes fiendtlige reaksjon på flyktningene som rømte fra krig og sult har demonstrert hvordan empati ikke har overvunnet materialismen.

Faktisk, nå mot slutten av 2019, er EU tilsynelatende hjelpeløst og resignert i møtet med de viktigste utfordringene unionen står overfor.

Dette var ikke Europas feil, men Rifkins Europa var ikke, og er ikke, dømt til å lykkes. Faktisk, nå mot slutten av 2019, er EU tilsynelatende hjelpeløst og resignert i møtet med de viktigste utfordringene unionen står overfor: å ferdigstille den økonomiske og politiske integrasjonen, å skape en felles forsvarspolitikk, til og med å sikre grunnleggende rettssikkerhet sliter unionen med.

For eksempel: Når EU-domstolen sier at prinsippet om juridisk uavhengighet i Polen er brutt, svarer den polske regjeringen ved å innføre lover som gjør det mulig å fjerne polske dommere hvis de kritiserer brudd på Polens grunnlov. Når lederne for regjeringspartiet PiS sier at «denne kasten må disiplineres», hva kan EU gjøre?

Rifkins analyse fokuserte ikke mye på Kina, hvis framvekst som en global leder ikke har truet USAs posisjon, men Europas. Kina er nå verdens største eksportør og, som største produsent av elbiler, kan Kina snart komme til å overta Tysklands posisjon som fremste bilprodusent. USAs posisjon som verdens fremste militær-, finans- og innovasjonsmakt er ikke truet for øyeblikket. USA har stått imot konkurransen fra Tyskland og Japan tidligere, og vil trolig stå imot Kina som konkurrent også. Europa vil neppe klare det.

I dag ser EU mer og mer ut som Kina på 1800-tallet.

Det vi ser nå, er faktisk en stor omdreining i rollefordelingen mellom Europa og Kina sammenliknet med 1800-tallet. For Kina var 1800-tallet «ydmykelsens tidsalder», en tidsperiode da landet ble infiltrert av de franske, britiske og tyske imperiene, samt Russland og USA. Disse fremmede maktene tvang fram ydmykende handelsavtaler, underla seg og utnyttet Kina økonomisk, og kontrollerte landet politisk.

I dag ser EU mer og mer ut som Kina på 1800-tallet: et imperium som fortsatt er rikt og som ikke kan bli okkupert av andre, men som er svakt nok til å bli infiltrert og utnyttet. Kina har samtidig inntatt Europas tidligere rolle, med selskaper og investorer som i stadig større grad penetrerer den europeiske økonomien og utvider sin innflytelse.

Kinesiske investorer kjøper Europas beste fabrikker (inkludert selskapet Kuka, perlen i den tyske robotindustrien) og de største havnene (inkludert Duisburg i Tysklands, verdens største innlandshavn, og greske Pireus). De skriver under skjevt vektede handelsavtaler og erobrer gradvis EU ved å begynne med de svakeste leddene, nemlig Øst- og Sør-Europa – spesielt Ungarn, Hellas og Portugal.

Det verste er at det ikke kommer noen reaksjon fra Brussel. Det finnes en vaklevoren plan for å bygge europeiske industrivinnere, men den blir blokkert på grunn av frykt for at den kan være strid med EUs konkurranseregler. EU vet ikke hva de skal finne på, heller ikke når det gjelder 5G-nettet som bygges av kinesiske selskaper.

Europa kan bare stå på sidelinja og se på fordi unionen ikke har noen sak å fremme.

I tillegg er stillheten øredøvende fra europeiske ledere når det gjelder menneskerettigheter. Mens innbyggerne i Hongkong protesterer og Kongressen i USA vedtar lover som truer med sanksjoner mot representanter fra myndighetene i Kina og Hongkong på grunn av menneskerettighetsbrudd, så tøffer Europa seg med å «oppfordre begge sider til å avstå fra aggresjon».

Europa kan bare stå på sidelinja og se på fordi unionen ikke har noen sak å fremme. De transatlantiske båndene forsvinner, og ikke noe nytt oppstår som kan erstatte dem. Selv samarbeidet mellom de europeiske etterretningstjenestene er en vits: Journalister visste hvem som drepte en tidligere tsjetsjensk opprørsleder midt i Berlin i august før tyske politikere visste det.

Hvis denne stagnasjonen fortsetter, er det eneste spørsmålet hvorvidt Europa vil bli USAs satellitt eller Kinas. Det vil til syvende og sist bestemmes utenfor EU. Hvis isolasjonismen vinner fram i USA, så vil Europa bli Kinas satellitt. Og hvis USA holder fast ved sin konfrontasjonslinje overfor Kina, vil Europa forbli avhengig av USA.

Inntil nylig kunne Europa håpet å bli USAs partner. Men det virker nå stadig mindre sannsynlig – ikke bare på grunn av Donald Trumps instinkt om å sette America first, men også som et resultat av EUs egen tilkortkommenhet. I møtet med et Kina på frammarsj, er den europeiske passiviteten like problematisk som Trumps uforutsigbarhet.

Copyright: Project Syndicate, 2019.
www.project-syndicate.org