Ytterfløyene kommer

Under denne valgkampen har det vært delte meninger om hva vi bør gjøre med den voksende ulikheten og hvordan vi skal få flere i arbeid. Men er det én ting alle partier er enig om, så er det at velferdsstaten er viktig.

Ingen ønsker å avskaffe den. Den er blitt et felles tankegods.

Dette har vært mulig i Norge fordi politikken i liten grad har handlet om verdier, eller fordi man i stor grad har hatt felles verdier i Norge.

 

En utfordring for den norske modellen

I en avgjørende periode i norsk politisk historie var økonomiske interesser viktigst. Interessepolitikken samlet folk med høyst ulike verdimessige orienteringer i brede partier til høyre og venstre. Dette dominerte etterkrigstida og ligger fortsatt til grunn for vår forståelse av norsk politikk. Verdikonflikter fantes tidligere også, så klart, men var da underordnet den økonomiske hovedmotsetningen.

Dersom det samme skjer i Norge, kan det utfordre både partisystemet – og i verste fall også den norske modellen.

Etterhvert som klassekompromisset ble befestet gjennom utbyggingen av velferdsstaten og organiseringen av arbeidslivet, samtidig som velstandsøkningen gjorde økonomiske spørsmål mindre avgjørende i folks hverdag, har skillelinjene mellom venstresiden og høyresiden imidlertid blitt mer utydelige.

Dette har vi sett i flere vestlige land, der verdi- og identitetsdebatter i stor grad har erstattet den tradisjonelle motsetningen i politikken.

Dette fragmenterer partisystemene og flytter velgere fra de tradisjonelle statsbærende partiene og ut til fløyene.

Dersom det samme skjer i Norge, kan det utfordre både partisystemet – og i verste fall også den norske modellen.

 

Polarisert debatt kan styrke fløyene

Verdidebatter er nemlig gunstige for fløypartier, men ikke for folkepartier som skal favne bredt og bygge allianser mellom ulike sosiale lag.

Disse partiene er sammensatt av grupper som plasserer seg på ulike steder langs verdiaksen. Selv om de skulle klare å enes om en tydelig posisjon langs denne aksen, vil en del raskt føle seg fremmede i eget parti.

Vi er ikke immune mot disse dynamikkene i Norge.

I tillegg er det høyst usikkert om det ville gitt den effekten man håpet på.

En polarisert debatt kan styrke fløyene fordi velgerne foretrekker originalen fremfor kopien, med andre ord de som har sakseierskap til verdi- og identitetsstandpunktene.

 

Krevende for sosialdemokratiet

Vi er ikke immune mot disse dynamikkene i Norge.

Arbeiderpartiets historiske misjon har vært å bygge bro mellom arbeiderklassen og den høyt utdannede middelklassen, men dette blir vanskeligere når verdidimensjonen blir stadig viktigere i politikken også her.

For sosialdemokratiske partier blir det med andre ord krevende å vinne frem hvis debatten handler om verdier. Forsøker man likevel å posisjonere seg i slike debatter, den ene eller den andre veien, vil det fort føre til at man støter fra seg noen velgere.

Arbeiderklassevelgere kan føle seg fremmedgjorte av et parti for den globaliserte utdanningseliten

Også Arbeiderpartiet kan, dersom utviklingen fortsetter i Norge, bli fristet til å posisjonere seg tydeligere langs verdiaksen. Men det er risikofylt.

Aps arbeiderklassevelgere kan føle seg fremmedgjorte av et parti for den globaliserte utdanningseliten. Samtidig som utdanningseliten vil ha seg frabedt verdikonservative holdninger i sitt parti.

 

Berøringsangst er et dårlig alternativ

I innvandringspolitikken er arbeiderpartiets velgere opptatt av både solidaritet og ansvarlighet. Å balansere mellom disse hensynene er mulig i praktisk politikk, men samtidig krevende å kommunisere til publikum når debattklimaet er polarisert.

«En streng, men rettferdig asylpolitikk» er typisk en formulering som skal tilfredsstille begge fløyene innad Arbeiderpartiet, men det er ikke tydelig nok for dem som har sterke meninger i innvandringsspørsmål.

Det eneste man oppnår da, er å overlate arenaen til fløypartiene.

Det er heller ikke et godt alternativ å forsøke å lede oppmerksomheten vekk fra slike spørsmål.

For å unngå å støte noen fra seg, eller å bli assosiert med innvandringskritiske partier på ytre høyre fløy, kan tradisjonelle sosialdemokratiske partier utvikle en berøringsangst overfor temaer som er splittende, men som er viktige for velgere.

Det eneste man oppnår da, er å overlate arenaen til fløypartiene som kan styrke sin posisjon ytterligere.

 

Grobunn for populisme

Spesielt problematisk er fremveksten av populistiske partier som skaper splittelser, og som i verste fall kan utfordre det liberale demokratiet. Det som skaper grobunn for populisme er nettopp følelsen av at mainstreampartier ikke adresserer saker folk mener er viktige, som for eksempel islam og innvandring.

Dette utnyttes til å fremstille tradisjonelt ansvarlige partier som uansvarlige og det som verre er. Det konstrueres en front mellom på den ene siden det gode, fornuftige og ærlige folket og på den andre siden det grådige og forræderske establishmentet.

Veldig mye av dette hatet spiller på ideen om et svikefullt sosialdemokratisk toppsjikt.

Selv om mange andre vestlige land har kommet lenger på denne utviklingsbanen, finnes det urovekkende tegn til hat mot Arbeiderpartiet også i Norge. Og veldig mye av dette hatet spiller nettopp på ideen om et svikefullt sosialdemokratisk toppsjikt med en hemmelig plan om å islamisere landet.

For populistene er elitenes angivelige kontroll over offentligheten en like framtredende idé som ideen om kapitalistenes kontroll over produksjonsmidlene hos marxister.

 

Stadig mer polarisert debatt

For å lykkes med dikotomien mellom folk og elite, må populistene fremstille alle mainstreampartier som like.

De må vise at det ikke egentlig er noe forskjell mellom dem. Slik bidrar populistene selv til å demontere den tradisjonelle politiske hovedmotsetningen mellom høyreside og venstreside.

Front National setter for eksempel likhetstrekk mellom sosialister og republikanere. De har til og med slått sammen akronymene til disse partiene til ett felles akronym: UMPS.

Stemningen er nærmest hatsk.

Nå finnes det likevel ulike former for populisme. Vi snakker gjerne om både høyre- og venstrepopulisme, og ofte plasserer vi de populistiske partiene i ytterkantene på den sedvanlige høyre/venstre-aksen. Mens populister til venstre er mest opptatt av kontroll over økonomien, er populister til høyre mest opptatt av kontroll over nasjonal identitet og innvandring.

Innvandringskontroll var for eksempel en hovedsak for tilhengere av Brexit, for Trump, for Le Pen og Geert Wilders.

 

 

Høyrepopulistiske partier mobiliserer imidlertid også motkrefter i en stadig mer polarisert debatt.

Særlig i USA er mistilliten mellom de liberale og konservative nådd nye høyder etter at Trump kom til makten. Stemningen er nærmest hatsk.

 

Medienes rolle

Denne polariseringen langs verdiaksen akselereres av kommersialiseringen og digitaliseringen i mediene. Nettjournalistikk finansieres i hovedsak ikke av brukerne, men av reklame. Dermed blir antallet lesere som klikker seg inn på hver enkelt artikkel avgjørende.

Konfliktorienterte saker genererer flere klikk, flere reaksjoner og et større engasjement enn andre saker, noe som igjen betyr at populistene får stor oppmerksomhet.

Sosiale medier har gjort det mulig for populister å kommunisere direkte med publikum.

Det har også blitt enkelt å etablere nye nettaviser selv og å bruke sosiale medier til å nå ut til mange.

Sosiale medier har gjort det mulig for populister å kommunisere direkte med publikum uten å gå gjennom kritiske redaktørstyrte medier.

Negativ dekning i redaksjonelle medier utnyttes snarere av populister til å bekrefte narrativet om at folket står mot eliten.

 

En utfordring for Arbeiderpartiet

I Norge har vi fortsatt sterke ansvarlige partier og en felles offentlighet. Tilliten til politikere er høy, og populismen er ikke like sterk som andre steder i Europa.

Men også her ser vi tendenser til økt polarisering – både i medier og i det politiske systemet.

Med tanke på erfaringer i andre europeiske land, er dette en spesiell utfordring for Arbeiderpartiet.

Politikken må utvikles gjennom kunnskap og gjennom å lytte til folket.

I motsetning til populistiske opportunister, kan ansvarlige partier ikke posisjonere seg i vanskelige debatter ut fra hva som er fordelaktig her og nå.

Politikken må istedenfor utvikles gjennom kunnskap og gjennom å lytte til folket. Dette gjelder også i innvandringspolitikken, som Ap må tørre å ta på egne premisser.

For uten å definere problemene selv, får man heller ikke satt ting på dagsorden og definert løsningene.

 

Langsiktig og seriøs politikkutvikling

Innvandring og integrering har for eksempel implikasjoner for velferdsstaten, slik Brochmann-utvalgene har dokumentert. Dette kan være et utgangspunkt for en mer langsiktig og seriøs politikkutvikling. Det er også viktig å søke brede fellesløsninger på dette politikkområdet.

Dette blir vanskelig i møte med alenegang fra Frp eller andre som setter partiinteresser foran nasjonale interesser. Ekstra vanskelig blir det når debatten blir sterkt verdiladet.

I verdidebatter er det i prinsippet umulig å kompromisse.

Den norske modellen har vært mulig på grunn av høy grad av fagorganisering, relativt små økonomiske forskjeller, stabiliteten i det politiske systemet og den norske konsensuskulturen.

Verdi- og identitetsdebatter engasjerer mer enn de tradisjonelle «kjedelige» diskusjonene om skatt og andre «småting». Men i verdidebatter er det i prinsippet umulig å kompromisse.

Får vi en større polarisering og et mer fragmentert partisystem – slik vi har sett i flere vestlige land de siste årene – blir det i sin tur vanskelig å opprettholde den norske modellen som forutsetter høy grad av tillit og samhold.