Kjære venner!
Venner av Palestina – venner av fred
I dag er folk samla, som oss, verden over.
Ei uke etter at Norge sammen med flertallet av verdens land krevde umiddelbar humanitær våpenhvile.
Nå, ei uke etter, er det ingen tegn til at Israel vil legge ned våpnene.
Tvert imot – volden har eskalert. Israel viser ingen respekt for FN.
Vi er alle opprørt over Hamas sitt angrep på sivile israelere. Verden har fordømt det. Gislene må settes fri. Men rett til sjølforsvar gir ikke fritt spillerom. Det gir ikke Israel rett til å drepe barn. Til å heve seg over krigens folkerett i en dehumaniserende voldskampanje.
Før helga uttrykte FN-eksperter frykt for folkemord som konsekvens av kollektiv straff med utsulting – der folk nektes mat og drikke.
Helsesystemet kollapser uten strøm, medisiner og reint vann.
Og massiv bombing blir fulgt av bakkeinvasjon
Mens verdens øyne stenges ute, går strøm og telefonnett ned.
Flyktningeleiren i Jabalia er bomba.
Sykebiler bombes.
Israel beleirer Gaza by. Samtidig nekter Al Quds sykehuset å evakuere. For de vet at det vil innebære risiko og død for de 400 pasientene. For de som ligger til intensiv-behandling. Og for de som søker trygghet rundt sykehuset.
Jeg er glad for at Norge har en tydelig stemme for våpenhvile.
For at Norge fordømmer brudd på humanitærretten.
Og er så tydelig på å følge opp behovet for bistand og humanitær hjelp.
Og at nå, når Rafah-grensa er åpna, må de gjøre det de kan for å hente hjem de 200 som sårt er savna her hjemme i Norge, hos familie og lokalsamfunn.
Nå må vi gi regjeringa og verdenssamfunnet mot til å sett makt bak krava:
Våpnene må legges ned.
Sjøl Financial Times tar til orde for humanitær våpenhvile på lederplass i dag.
Humanitær hjelp må komme inn.
FN advarer mot en humanitær katastrofe.
Forbrytelser må etterforskes og forfølges.
Det har vi i SV foreslått i Stortinget.
Vi krever at folkeretten følges – av alle.
Og om Israel velger å fortsette sin framferd, med like lite respekt for FN, verdenssamfunn og menneskeliv, må vi stå sammen med krav om sanksjoner.
Når brutaliteten herjer som verst er det både godt og nødvendig å stå sammen. Og å vite at vi er en stor bevegelse, sammen med folk andre steder i landet, i Europa, i verden. I denne mørke tida må vi sammen være Gazas lys.
Jeg vil avslutte med et dikt jeg har skrevet.
Det heter la Gaza leve:
Våre tårer kan ikke bli til vann
som slokker tørst
eller slokker brann
Våre armer kan ikke nå de små
som strekker hender
fra ruiner nå
med desperate rop fra liten kropp
-men vi kan være de som sier stopp
Som sier aldri – aldri i vårt navn
skal barn begraves i foreldres favn
Aldri – aldri kan vi la det skje
i det stille
når menneskeheten begår
en urett så ille
Om terrorist
er den som terror gjør
hvem er terrorist
når Gaza blør?
Når menneskeverd
rives ned
innesperra folk
drives av sted
nektes medisiner
nektes mat
må vi kreve handling
om det ikke nytter
med prat
og fordømmelse og bønn
svares med vold og hat
for det er ikke ord som faller
det er bomber og granater
mot løpende barnebein
mens ledere prater
treffes sykehus
treffes skole
knuses stokk
treffer sjal og kjole
Aldri – aldri kan vi la det skje!
løft menneskeverd opp
legg våpen ned
la Gaza leve
la barna leke i fred