– En grunnleggende tillitskrise

«One of the key problems today is that politics is such a disgrace. Good people don’t go into government».

Donald Trump

 – Akademia blir sett på som en del av det etablerte – en del av eliten. Det er ikke noe skille mellom mistroen mot eksperter, akademia, kultureliten og politikere. Det handler om det samme, sier Øyvind Strømmen, forfatter og journalist. Han har blant annet skrevet bøkene «I hatets fotspor» og den «Den sorte tråden: Europeisk høyreradikalisme fra 1920 til i dag».

Han peker på at mistroen og agget mot det etablerte finnes i brede sammenhenger. Det kan gi seg utslag i politisk populisme, men også høyreekstremistene bruker mistro for å gjøre sine argumenter mer salgbare.

– De står i opposisjon til det etablerte. Langt på vei er dette revolusjonære grupper. Og når man er revolusjonær, står man jo mot det etablerte. Ofte er konspirasjonstenkning svært tydelig i høyreekstreme miljøer. Forestillinger om hvordan sannheten, den egentlige sannheten, blir lagt skjul på av eliten. De mener at eliten er selvtjenende, og at akademia og politiske partier står bak komplott.

Konspirasjonsteoriene blir sentrale for den ideologiske forståelsen.

– I det nynazistiske miljøet er det gjerne forestillingen om en jødisk konspirasjon. Mens i det såkalte manifestet til Breivik ser vi Eurabia-teorien er fremtredende.

– I den uorganiserte høyreekstremismen, som først og fremst beveger seg på nett i Norge, er konspirasjonsteorier fremtredende. Hvis man tror det foregår komplott, kan man trekke alt i tvil. Har man godtatt en versjon av virkeligheten som ser grunnleggende annerledes ut, er det lettere å også godta flere fortellinger om hvordan ting egentlig henger sammen, sier han.

Strømmen viser til den amerikanske forskeren Michael Barkun som kaller det «stigmatisert kunnskap».

– Når man først mener at det etablerte lyver om et eller annet – hvordan skal man da stole på resten av det de sier? Det er et element man finner mer av i ekstreme miljøer. Konspirasjonsteoriene blir sentrale for den ideologiske forståelsen. Men konspirasjonsteorier er ikke uløselig knyttet til ekstremisme som et fenomen. De har blitt brukt i ulike kulturelle og politiske settinger. I land der det er høy grad av mistillit til det politiske styret, til dels av god grunn, er det mer konspirasjonsteorier. Dette handler om mer enn mistillit, man tror at noen bevisst legger skjul på hva som egentlig foregår.

– Men nordmenn lever i et samfunn preget av tillit. Hvordan får slike tanker fotfeste her?

– Internett har sørget for at det er blitt mer av dette, også i Norge. Konspirasjonsteoretisk tankegods er lett tilgjengelig, og det sprer seg lett. Det er også lett å komme i kontakt med andre som har tilsvarende forestillinger, og det er lettere å lage nettverk, grupper som ikke nødvendigvis er organiserte.

I denne høyrepopulismen ligger det en elitekritikk.

– Disse nettverkene sprer seg i ulike typer miljøer i Norge. Folk sitter med sitt eget redaktøransvar, egne publiseringskanaler. Det er enkelt å formidle forestillinger som skiller seg dramatisk fra mainstream. Det at konspirasjonsteorier tilsynelatende er blitt vanligere er et sykdomstrekk, et tegn på at tilliten svekkes også i det norske samfunnet.

– Hva med Donald Trump og hans tilsynelatende forakt for kunnskap?

– Han kjører en politisk stil som gjerne blir omtalt som antipolitikk. Mye av politikken handler om å være mot det etablerte, mot den etablerte politikken, mot politikerne. Det er de andre som er politikere. Selv er man folkets røst, den som kaller en spade for en spade. Den populistiske stilen er ikke ny, den har lange røtter i USA.

Les også del to av denne artikkelen: Ingrid Bay-Larsen om de høyreekstreme konspirasjonstenkerne. 

– Høyrepopulistiske partier har vokst i flere land i Europa, man ser det blant presidentkandidatene i USA, man ser at høyrepopulismen spiller en ikke uvesentlig rolle når det gjelder brexit. I denne høyrepopulismen ligger det en elitekritikk, som ikke alltid er fundert på solid grunnlag, men mye av kritikken er samtidig høyst forståelig.

Man åpner dermed et rom for radikale partier.

– Retorikken blir viktigere enn politikk og fakta. Samtidig ser vi en skepsis som går mot etablissementet, mot media, akademia som også innebærer en kritikk av venstresida. Media og akademia blir gjerne oppfattet som venstreorienterte, noen ganger med rette. Det er utvilsomt mange norske journalister som er på venstresiden, mange som jobber innen enkelte fag på universitetene, er venstreorienterte. Dermed blir det en kulturkamp ut av det.

– Hva tenker du om utviklingen nå?

– Vi lever i interessante tider. Det blir interessant å se hvilke ringvirkninger brexit får politisk. Jeg tror imidlertid at det republikanske partiet skal slite litt med en så kontroversiell kandidat. Vi knytter gjerne høyrepopulistisk fremgang til arbeidsledighet, men dette skjer ikke i flere av landene som er hardest rammet av finanskrisen. Irland har ikke et høyrepopulistisk parti, ikke Portugal heller.

– Det man egentlig må se etter når man skal forklare fenomenet på tvers av landegrensene, er mistillit. Mistillit til den etablerte politikken og den politiske eliten i EU gir seg utslag i euroskepsis, men det dreier seg like mye om mistillit til etablerte politikere på hjemmebane. Dette har ikke de etablerte politiske partiene vært i stand til å svare på særlig godt, og man åpner dermed et rom for radikale partier.

– I det samme rommet kan ytterliggående grupper styrkes, både høyreekstreme og ytterliggående islamister. Høyreekstremismen lever ikke i et politisk vakuum, selv om den befinner seg utenfor folkeskikken. De er påvirket av hvilke debatter som går i samfunnet ellers. Så må man også stille det avgjørende spørsmålet: I hvilken grad er det som skjer høyst forståelig og ganske fortjent?

Vi ser antydninger til en tillitskrise i Norge også.

– På hvilken måte?

– Systemet har utvilsomt skapt tapere – folk som opplever at utviklingen i samfunnet ikke har gått deres vei. At samfunnet endrer seg med en fart som det er vanskelig for mange å forholde seg til, med innvandring og utviklingen i arbeidsmarkedet. De som styrer fremstår som fjerne, om det er reelt eller ikke, det er den følelsen og det inntrykket man ofte sitter med. Man må sørge for at folks bekymringer blir tatt på alvor.

– En del av utfordringene som de høyreradikale partiene vokser på, er utfordringer som andre politiske partier burde ha håndtert og funnet løsninger på i sin egen ideologi. Det synes jeg ikke man har vært flink til. Vi ser antydninger til en tillitskrise i Norge også, men i andre land i Europa er dette mye mer alvorlig. Man ser det i Ungarn, hvor Viktor Orbán seilte inn i en sterk maktposisjon på en rimelig velbegrunnet tillitskrise. Det samme kan man også si om Lov og rettferdighetspartiet (PiS) i Polen. Der har politikerne i Europa en utfordring, sier han.

Kildekritikk burde det være mer fokus på i skolen.

Hvis man later som et problem ikke finnes, er det lett å tenke at det blir borte av seg selv. Øyvind Strømmen trekker fram Sverige som et eksempel på strutsepolitikk.

– I Sverige prøvde man lenge å overse høyreradikalismen som et problem, men da det ikke lenger var mulig, begynte man å stirre på det, og den politiske debatten begynte å handle om dette. I Sverige handlet store deler av den politiske debatten plutselig om Sverigedemokratarna, og det tjente jo partiet på. Man bør heller forsøke å forstå hva er det som gjør at folk finner noe tiltalende der. Gjør man det, har man kanskje muligheten til å finne politiske løsninger på det som opptar, bekymrer og skremmer folk – som har skapt grobunn for tillitskrisen. Faktisk bygge tillit og forståelse av at vi er i samme båt.

– Hvordan kan vi motvirke disse strømningene?

– Vi bør engasjere oss politisk. Jeg mener det er et sykdomstegn i samfunnet at færre gjør det. Partiene er mindre, det er synkende medlemstall. Dermed opplever man også avstanden til politikken som større, man er ikke lenger en del av en bevegelse. Når det gjelder konspirasjonsteorier må vi stille kritiske spørsmål. Både den enkelte og folk som jobber med ungdom har en oppgave i å legge til rette for at det blir stilt kritiske spørsmål.

– Kildekritikk burde det være mer fokus på i skolen. Møter man fordommer, må man si ifra. Politikere, særlig på et visst nivå, har et viktig ansvar i å ha en bred kontaktflate og jobbe med å forstå det folk er opptatt av. Men de har også et ansvar i å konfrontere tankefeil og fordommer blant sine egne, sier Øyvind Strømmen.

Les også del to av denne artikkelen: Ingrid Bay-Larsen om de høyreekstreme konspirasjonstenkerne.