Gutta kan bli taperne

“Debatten har rast den siste tiden: Uber mot taxi-næringa. “Løsarbeidersamfunn versus trygt arbeidsliv”, ifølge noen. Andre hyller Ubers visjon om “push a button and get employment”-samfunnet, hvor den selvstendig næringsdrivende står sterkere og de mange småjobbene florerer. 

Det snakkes om en “fjerde industriell revolusjon“, preget av de nye forretningsmodellene muliggjort av det allestedsværende internett, samt omfattende automatisering og robotisering. Delingsøkonomien” er årets buzz-ord; arbeidslivet blir til “app”-livet.

De som krangler om Uber, enten de frykter eller higer etter frilanserveldet, kan være enige om én ting: Den teknologiske utviklingen – dersom den får skride frem uhemmet – vil endre arbeidslivet dramatisk. Og det er bra. Arbeidslivet som vi kjenner det, baseres i for stor grad på ekstraktiv og ødslende virksomhet, fossile næringer som tærer på livsgrunnlaget og forpester miljøet og naturen vår.

Det vil fremdeles være plass til mennesker i arbeidslivet om 20 år.

På sitt beste kan teknologien brukes til å gjøre ting mer energi- og ressurseffektivt. Med apper kan vi gjøre alt fra å redusere matsvinn og transportere oss smartere, til å låne ut ting når vi ikke bruker dem og benytte oss av ledig kapasitet i bygg og bilpark. Denne formen for delings- eller tilgangsøkonomi – som tilrettelegger for mer samarbeid, samordning og faktisk deling, slik at fleres behov kan tilfredsstilles med færre fysiske innsatsmidler – er et gode. Likeledes kan robotisering, for eksempel innen industriell matproduksjon, bidra til bedre utnyttelse av råvarer og økt lønnsomhet.

Men i et samfunn tuftet på arbeidslinja, finnes det en åpenbar skyggeside: Hvordan skal det bli nok trygge jobber til alle? 

En rapport skrevet på bestilling av Kunnskapsdepartementet, viser at en tredjedel av alle jobber i Norge kan bli utsatt for datamaskinbasert automatisering i tiårene som kommer. Lavtlønnede jobber som krever lite formell kompetanse, er mest utsatt. 

Stanford-forsker Vivek Wadhwa går lengre, og spår en framtid uten jobber – hvor hele industrier og menneskelige arbeidstakere i alle mulige sektorer vil være erstattet av roboter. Han maler et bilde av en framtid hvor robotiseringen har gjort mat og husly nærmest gratis.

Drosjesjåførene er sure på Uber nå, men hva skjer når førerløse biler gjør menneskelige sjåfører overflødige? Trafikksikkerhet og miljøhensyn alene er grunn nok til ikke å motarbeide en slik utvikling, men hva skal de arbeidsledige – og presumptivt harme – sjåførene gjøre? Hvordan skal de brødfø seg og sine?

Nå trues selve proletariatet av teknologien.

Det vil fremdeles være plass til mennesker i arbeidslivet om 20 år. Men Wadhwa mener at disse vil være en ny, mye mindre “overklasse” av arbeidstakere som har høy, spesialisert kompetanse, som ikke lett lar seg erstatte av en datamaskin. Det er ikke sikkert det er plass til veldig mange tidligere drosjesjåfører i denne gruppen.

Hvis politikerne ikke er forutseende, risikerer vi – med smarttelefonene og 3D-printerne våre – å forvise store grupper mennesker til en framtid i det såkalte “utenforskapet”. Mange av de utsatte yrkene er i dag mannsdominerte, og gutter gjør det systematisk dårligere i skolen enn jenter. Det er derfor rimelig å anta at vi kan ende opp med en stor andel arbeidsledige menn når de lavthengende fruktene forsvinner fra det regulerte arbeidsmarkedet.

En dansk studie fra 2010 viste at arbeidsløse menn har en overdødelighet på 30-50 prosent. Depresjon og selvmord er mer utbredt blant menn i lediggang enn blant kvinner i samme posisjon.

Et fellestrekk blant sinte, hvite menn som tiltrekkes høyreekstreme miljøer, er at de er på vei nedover i klassehierarkiet, har sosiologen Michael Kimmel påvist: Fedrene deres var typisk godt betalte arbeidere eller butikkeiere, mens sønnenes framtid ligger i proletariatet. Nå trues selve proletariatet av teknologien.

Guttene må inn i sektorer som er mer orientert mot det medmenneskelige.

Vil alle marginaliserte menn på vei nedover den sosiale rangstigen hurtig finne sin plass i delingsøkonomien, bli selvstendig næringsdrivende og forsørge seg fullgodt med en app? Kanskje en del av dem. Men min spådom er at såpass mange vil falle utenfor at vi vil se økt sosial uro, også i Norge. 

Jeg tror ikke det jobbløse samfunnet opprinner på noen tiår – kanskje aldri. Antagelig vil det alltid finnes oppgaver vi ikke vil sette bort til roboter, særlig på områder hvor det trengs et menneskelig touch. Spørsmålet er bare om dette er oppgaver som mange nok menn har kompetanse eller lyst til å ta på seg.

Det er innlysende at vi må gjøre vårt ytterste i oppvekst- og utdanningsløpet for å sikre alle tilgang til en allsidig utdannelse som ruster en for skiftende omstendigheter. Jeg tror i tillegg det behøves en særlig innsats for å pense flere gutter inn på spor som leder mot karrierer innen omsorg, helse, oppvekst og service. Guttene må inn i sektorer som er mer orientert mot det medmenneskelige, og som er mindre sårbare for automatisering.

Dette innebærer å bryte ned de sosiale barrierene som innprenter i unge gutter ideer om maskulinitet som hindrer dem fra å søke seg til profesjoner som i dag oppfattes som “myke” (tross hvor grunnleggende hardcore mange slike yrker faktisk er). Sosialt press relatert til kjønnsidentitet, gjør det vanskelig for gutter å velge for eksempel helsefag. Samfunnet må gi guttene større rom til å ønske seg å bli sykepleiere, pedagoger, barnehagelærere, terapeuter og sosionomer – for å nevne noe.

Derfor er den feministiske kampen mot frihetsberøvende kjønnsnormer viktig. Feminisme handler ikke bare om å bedre kvinners stilling relativt til menn, men om å sikre at verken sosialt eller biologisk kjønn får avgjørende betydning for individets tilgang til politisk, økonomisk eller kulturell makt, deltagelse og innflytelse. Patriarkale strukturer bidrar ikke bare til at menn dominerer i samfunnslivet generelt, men binder også gutter til kjønnsmasten – slik at de på mange levekårsområder blir det Marit Øimoen kaller “dominerende tapere”.

Det er ingen løsning å skru av internett.

Vi behøver en såkalt interseksjonell feministisk oppvekst- og utdanningspolitikk: Alle som jobber med barn må utdannes til å anlegge et kritisk perspektiv på sosiale normer knyttet til kjønn og kjønnsidentitet. Vi må få bukt med de kommersielle kreftene som nører opp under utdaterte kjønnsstereotyper, for eksempel ved å vurdere strengere regulering av reklame rettet mot barn. Vi må skape en skole som kan finne riktig balanse mellom det akademiske og det praktiske, både i læreplaner og pedagogikk, slik at utdanningen får fram det beste i alle – uavhengig av hvilke sosiale strukturer, kjønnsroller og identiteter som trekker elevene i den ene eller andre retningen. Det må satses på gode prosjekter som “Menn i helse”, også i flere sektorer.

I et mer langsiktig perspektiv må vi ha en grunnleggende debatt om hvilke økonomiske strukturer vi må holde oss med i framtida for å sikre en levelig planet og gode liv for alle. Vi må snakke om hvor kapitalen hoper seg opp i den robotiserte tilgangsøkonomien, hvordan vi kan distribuere overskuddet hensiktsmessig og rettferdig, og om hvordan vi kan erstatte den destruktive arbeidslinja med bedre begreper om livskvalitet og samfunnsdeltakelse, så politikere slipper å godkjenne økologisk idioti under påskudd av at det skaper arbeidsplasser.

Å tro at gamle samfunnsmodeller holder vann i møte med klimakrisa og den fjerde industrielle revolusjonen, er i beste fall naivt. Det er ingen løsning å skru av internett. Politikere fra alle partier må hive seg rundt, idémyldre som aldri før og ruste seg for en ny tid – med mer feminisme.