Jeg, industriarbeideren

Industriarbeideren våkner tidlig på morgenen. Ikke fordi han har lest et sted at det er godt for helsen, men fordi han ikke har mulighet til å dra seg til langt på dag – det er forbeholdt eliten. Til frokost tar han seg en sigarett, rullings selvfølgelig, og en kjeft kokmalt kaffe.

Før han setter seg i bilen hoster han stygt, Industriarbeiderens lunger fungerer ikke like bra som før. Et liv med tobakk og løsemidler gjør noe med deg. Det er kanskje like greit han går bort før pensjonsalderen, minstepensjon gir tross alt ikke mye å rutte med.

 Selv har han ikke merket så mye til at livet skal bli så mye bedre.

På jobb snakker han med andre som ligner han selv. De snakker om politikere og annet folk i Oslobygda som mener så mye. De mener veldig mye om han, Industriarbeideren, uten at de vet forskjellen på en skrutrekker og en vinkelsliper.

På TV bruker de mange store og fine ord om hvordan livet hans skal bli så mye bedre bare de gir de tillit. Selv har han ikke merket så mye til at livet skal bli så mye bedre, men det kommer nok snart.

Når han kommer hjem kysser han kona farvel før hun drar på nattevakt på det lokale gamlehjemmet. Fra før har hun hatt en lang dag med barna Ubegunstiget og Uønsket. De har ikke råd til å betale for dagpass for de små, og barnehage finnes ikke.

Når ungene endelig går til køys, setter Industriarbeideren på kveldsnytt og strekker den såre kroppen etter en lang dag med fysisk arbeid. Han setter seg godt til rette i godstolen og åpner en øl, vanlig type på brun flaske.

Han er hverken ulv eller innvandrer, så han skrur av kassa og går til sengs.

På skjermen er det fire dresskledde menn og en stramt antrukket dame som snakker om ting han ikke forstår. Det angår tydeligvis han, siden de snakker om vanlige folk, selv om de ikke ser sånn ut selv. De snakker om el-bil, ulv og hvor late folk flest er siden de bare vil heve trygd.

Den stramt antrukne damen skylder på innvandrerne og mannen med grønt slips skylder på ulven. Han er hverken ulv eller innvandrer, så han skrur av kassa og går til sengs.

Før han sovner tenker han litt på fremtiden. Kanskje den blir bedre, sannsynligvis ikke. Han vet ikke hvordan den kan bli det, og det vet ikke Eliten heller.

Industriarbeideren er fattig på kapital, men rik på meninger og erfaringer som disse pent kledde folkene i Oslobygda ikke aner noenting om.

(Dette er en respons på Ola M. Rydjes petit “Jeg, Eliten”, som kan leses her.)