Slik blir den 4. industrielle revolusjon

Gjennom en rekke medieoppslag og lederkonferanser tegnes det et dystert bilde: arbeidsledigheten stiger, omstillingen av næringslivet må skje fortere, oljeprisen har nådd nye bunnivå, og produktiviteten må bedres. Uttrykk som brukes er blant annet «kreativ ødeleggelse», «disruptiv utvikling», eller «industriell revolusjon». Dette var sentrale temaer under det årlige Davos-møtet.

Et raskt tilbakeblikk setter ting i perspektiv:

• Den første industrielle revolusjonen (1784) involverte vann og damp for å drive maskiner.
• Den andre (1870) involverte elektrisk strøm og masseproduksjon.
• Den tredje (1969) involverte elektroniske løsninger.
• Den fjerde (nå) bygger på den tredje, men går videre med roboter, automatisering, og nye forretningsmodeller.

Sammenlignet med de tre foregående, utvikler den fjerde seg langs en ikke-lineær linje med hensyn til hastighet og effekt av endringene. Dette vil utfordre oss på omstillingsevne og -villighet.

Det nye er at høyt utdannede også er truet.

I diskusjonen om roboter og automatisering, finnes det to skoler: de som mener at det vil lede til masseledighet og de som mener at det vil lede til økt sysselsetting. Så langt har samfunnsøkonomenes «Luddite falacy»-argument holdt stikk: ny teknologi reduserer prisene, gir husholdningene økt kjøpekraft og økt etterspørsel etter varer og tjenester – noe som gir økt etterspørsel etter arbeidskraft. Men vil dette også gjelde fremover? Mange tviler, inkludert Harvard-professor og Davos-deltaker, Niall Ferguson, som i Aftenposten 21. januar ga uttrykk for at det nå handler om å kvitte seg med mennesker. I min egen forståelse lener jeg litt i samme retning.

Den fjerde industrielle revolusjon rammer bedrifter og ansatte fra flere hold:

• Økonomisk nedgang og omstilling
• Automatisering og robotisering
• Nye forretningsmodeller i tilgangsøkonomien

Effekten av omstilling er blant annet at vi i Norge er på vei mot en arbeidsledighet på syv til åtte prosent. Det ligger i sakens natur at de store, modne virksomhetene vil skalere ned. Frafallet av arbeidsplasser må suppleres med påfyll av nye arbeidsplasser fra gründere. Men hvordan kan vi skape flere gründere som med større sannsynlighet kan lykkes økonomisk og i sin evne til å ansette mennesker? I dag går om lag 70 prosent av gründerne ut av markedet tre til fem år etter etablering. Effekten av automatisering og robotisering gjør at oppgaver eller jobber blir overflødiggjort, helt eller delvis.

Det nye er at høyt utdannede også er truet. Mens noen yrker kan bli borte raskt, for eksempel sjåfører eller produksjonsarbeidere, på grunn av selvkjørende bilder og industriroboter, vil det ta lengre tid for andre yrker, for eksempel omsorg, pleie, lærere – yrker som krever samspill med andre mennesker. World Economic Forum (WEF) har i rapporten «The Future of Jobs», estimert nettoeffekten av økonomisk nedgang, automatisering og nye forretningsmodeller til at fem millioner ansatte kan bli fristilt innen 2020. Slik sett er de på linje med prediksjonen i Martin Fords bok “Rise of the Robots” og Oxford University-forskerne Michael Osborne og Carl Frey: vi vil på sikt få en betydelig fristilling av arbeidskraft – opp mot 50 prosent.

Delingsøkonomiens grunnlogikk er basert på et element av å gjøre godt.

La oss se litt på tilgangsøkonomien og nye forretningsmodeller:

En elektrisk drill brukes aktivt i 15 minutter i sin livstid. En bil brukes aktivt i 30 prosent av sin livstid. Delingsøkonomien – andres bruk av andres eiendeler når disse ikke er i bruk – har med rette fått stor mediedekning. Essensen av hva som foregår er at eiendeler (for eksempel en leilighet eller bil) redefineres til en tjeneste (utleie) som så gjøres tilgjengelig i et marked via avanserte mobil-apper.

Rådgivningsfirmaet PwC har estimert delingsøkonomien til å stige fra 130 milliarder til 2910 milliarder kroner innen 2025. Den sterke veksten kan forstås med bakgrunn i en rekke underliggende drivkrefter: Bedre ressursutnyttelse, grønnere økonomi og moderne livsstil, hvor det å eie ting ikke er så viktig. Ikke overraskende er en rekke nye delingsselskaper i en rekke bransjer etablert i løpet av kort tid. Av de mange nye «unicornes» – selskaper som er verd mer enn 1 milliard dollar – er hele 17 innen delingsøkonomien. Til tross for dette mener jeg at delingsøkonomien er død – noe også Fastcompany.com hevder i et oppslag 20. oktober i år. Vi mener det samme, men av ulike grunner.

Delingsøkonomiens grunnlogikk er basert på et element av å gjøre godt, en form for altruisme: du kan bruke mine ting (for eksempel min helautomatiske gressklipper) når jeg ikke bruker dem (kanskje mot betaling), du kan gi bort ting (à la Fretex) eller kjøpe brukte ting (à la eBay). Reduce, Reuse, and Recycle er tre store R-er i delingsøkonomien. Men i dag er denne delingen satt i system i form av private og profesjonelle aktører, hvor det å tjene penger er det sentrale. I dag etableres selskaper (såkalte plattformselskaper) som kun driver med utleie eller som effektivt kobler utleier og leietaker for å ta en andel av kaken under det romantiske slør av delingsøkonomi. I Paris tilbyr “Belinda” 600 rom gjennom Airbnb, men fremstår som en uskyldig ung kvinne som leier ut sitt ene rom.

I dag er det ifølge PWC 60.000 som er sysselsatt i delingsøkonomien

Alle skjønner at dagens delingsøkonomi egentlig handler om situasjonsbasert og tidsbegrenset tilgang på eiendeler eller ressurser på en effektiv måte for å tjene penger. Derfor er tilgangs- eller tappekransøkonomi mer dekkende. Man betaler for det man har bruk for når man trenger det. De nye forretningsmodellene i tappekransøkonomien sysselsetter langt færre mennesker og skaper større verdier for eierne enn de gamle fysiske bedriftene.

I dag er det ifølge PWC 60.000 som er sysselsatt i delingsøkonomien – noe som tilsvarer 1/3 av antall ansatte i Ford Motors. Mens Uber sysselsetter 25 personer på sitt hovedkontor i San Francisco, har Airbnb totalt 2400 ansatte. Uber og Airbnb er verdsatt til henholdsvis 65 milliarder dollar (summen av Honda, GM, og Ford til sammen) og 25 milliarder dollar. Til sammenligning sysselsetter Honda, GM og Ford henholdsvis 205.000, 216.000, og 104.000 mennesker.

MIT-professorene Erik Brynjolfsson og Andrew McAfee har skrevet bestselgerboken “The 2nd Machine Age” – en viktig bok med et optimistisk syn på teknologi og arbeidsledighet. McAfee stilte følgende spørsmål under NHOs Årskonferanse i januar: Skal vi beskytte det gamle mot det nye eller skal vi beskytte det nye mot det gamle? Åpenbart ligger svaret et sted midt i mellom.

En del av den fjerde industrirevolusjonen ligger dermed i oppmykning av regelverket som ble utviklet i de tidligere revolusjonene. Her vil det være grunnlag for interesse- og politiske konflikter, men vi kan ikke tilnærme oss den fjerde industrielle revolusjon slik vi har gjort historisk. Den er annerledes i sin karakter og krever en annerledes tenking – noe blant annet taxinæringen har merket.