En dårlig, men nødvendig deal?

I dag (20/3) starter president Obama og hans familie et historisk statsbesøk til Cuba. Forrige gang en amerikansk president besøkte øya, levde både Mussolini og Stalin i beste velgående, og amerikanerne hadde ikke engang lov til å drikke alkohol. Hele 88 år senere går Obama i Calvin Coolidges fotspor.

Besøket er historisk, men om den amerikanske presidenten klarer å lirke frem et åpnere og mer demokratisk Cuba, gjenstår å se.

Et turbulent forhold

Til tross for at Cuba ligger rundt 14 mil fra USAs østkyst, hadde de to landene ikke diplomatiske forhold på 54 år, før utenriksminister John Kerry gjenåpnet den amerikanske ambassaden i Havanna i fjor.

Historien mellom de to landene er mildt sagt turbulent.

Historien mellom de to landene er mildt sagt turbulent. Etter at Den spansk-amerikanske krigen endte med amerikansk seier i 1898, ble USA plutselig en kolonimakt med herredømme over Puerto Rico, Guam, Filippinene og Cuba. Sistnevnte ble et amerikansk protektorat, en betegnelse som var like uklar som den høres ut.

Cuba var en uavhengig stat, men USA beholdt retten til å blande seg inn i landets affærer, noe amerikanerne gjorde flere ganger. USA ga til slutt opp “retten” til å blande seg inn, men dette hindret de ikke i å støtte diktatoren Fulgencio Batista nesten helt frem til Fidel Castro rullet inn i Havanna i 1959.

Tidlig på 1960-tallet nådde forholdet frysepunktet. Castro nasjonaliserte hele økonomien på øya, inkludert verdier for flere milliarder som tilhørte amerikanske selskaper, uten å tilby kompensasjon. USA svarte med å kutte de diplomatiske forbindelsene og ved å innføre handelsblokaden som fortsatt gjelder den dag i dag. Selv om Obama kan lempe på restriksjonene er det kun Kongressen som kan oppheve selve blokaden. De har så langt ikke vist noe tegn til å ville gjøre dette.

For mange henger fortsatt stanken av imperialisme tungt i luften.

Det hjalp heller ikke på forholdet at CIA lanserte flere planer for å drepe Castro og støttet den mislykkede invasjonen i Grisebukta. Cubanerne, på sin side, allierte seg med Sovjetunionen og tillot USAs største fiende å plassere atomvåpen på øya. Cubakrisen støpte mistilliten og fiendskapet fast.

Hvorfor nå?

Det tok nesten femti år og de rette byttene i lederskap på begge sider for at situasjonen skulle begynne å endre seg. Etter at George W. Bush hadde inkludert Cuba i sin “Axis of Evil” og plassert flere hundre terrormistenkte fanger på Guantanamo Bay, så det ikke lyst ut. Så ble Fidel Castro syk og erstattet av sin bror, Raúl, mens Obama tok over i USA.

I hverandre fant Castro og Obama en pragmatisk motpart, og begynte prosessen med å tine forholdet. For Obama er logikken enkel: Steile fronter har ikke hjulpet hverken USA eller Cuba, så da prøver han en annen taktikk, nemlig å være raus i starten og håpe at Castro følger i samme fotspor. Allerede som presidentkandidat i 2008 erklærte Obama at han ville møte med statsledere fra land som Cuba og Iran. Nå gambler han på at litt “goodwill” i begge disse landene kan sikre hans utenrikspolitiske ettermæle.

Hvorvidt Obamas strategi er rett, gjenstår å se, men den er i hvert fall logisk.

Lykkes Obama har han ikke bare forbedret forholdet til Cuba, men også USAs rykte i resten av Latin- og Sør-Amerika. For USAs sørlige naboer vekker vanskelighetene mellom cubanerne og amerikanerne minner om USAs overbærende innblanding i regionen, i alt fra Iran-Contra til narkotikakrigen. For mange henger fortsatt stanken av imperialisme tungt i luften. Cuba er eksempel numero uno på dette.

For Raúl er trolig motivasjonen en annen. I 2016 er det ikke lenger like lett å stå ute i kulden blant verdens nasjoner, spesielt ikke når landets nærmeste allierte, Venezuela, ikke lenger har råd til å være en økonomisk livslinje for Cuba. Med seg til øya har dessuten Obama med seg en svær handelsdelegasjon av siklende amerikanske selskaper som står klar til å invadere øya uten militære verktøy.

“Irreversible Change”

Hvorvidt Obamas strategi er rett, gjenstår å se, men den er i hvert fall logisk. Det hvite hus forventer ikke at Cuba vil bli et fullverdig demokrati, ei heller en fullverdig alliert av USA, innen Obama går av, men presidenten ønsker å sette i gang en prosess som ikke kan reverseres.

Før møtet denne uken lempet USA på flere restriksjoner, og vil nå tillate cubanere å åpne bankkontoer i USA. De vil dessuten gjøre det lettere for amerikanere å reise på utvekslingsopphold på øya, og forrige måned ble det åpnet for rute- og postflyvninger mellom de to landene.

Det er ventet at rundt 50 direkteruter vil åpnes bortimot umiddelbart. Allerede før dette har amerikansk tilstedeværelse eksplodert på Cuba. Bare i fjor økte amerikansk turisme med 77 prosent.

De republikanske presidentkandidatene har så langt brukt tøffe ord om Obamas Cuba-strategi.

I tillegg håper amerikanerne at små steg, som at cubanske myndigheter skal gjøre internett mer tilgjengelig for folk flest, vil bidra til økt åpenhet på Cuba.

Får vi et åpnere Cuba?

Mens handel og turisme utvilsomt vil øke i tiden som kommer, frykter Obamas kritikere at det politiske systemet forblir like lukket og autoritært som i dag.

De republikanske presidentkandidatene har så langt brukt tøffe ord om Obamas Cuba-strategi. Marco Rubio har flere ganger advart at Cuba er et antiamerikansk og kommunistisk diktatur, mens Ted Cruz advarer at Obama ikke står opp mot landets fiender, hvorhen han inkluderer Cuba. Sammen med andre kritikere mener de to senatorene, som begge er av cubansk opphav, at avtalen med Castro ikke krever nok av et regime som fortsatt opptrer svært brutalt.

Begge har rett. I sin årlige rapport skriver den internasjonale vaktbikkja Human Rights Watch at cubanske myndigheter ofte bruker ulovlige metoder for å stilne regimets motstandere. De har bare endret taktikk. For eksempel; mens Fidel Castro før benyttet lange fengselsdommer mot sine kritikere, har regimet nå gått over til hyppigere, men korte arrestasjoner av dissidenter. Regimet bruker også andre metoder, som å si opp folk uten grunn eller å regelrett pryle sine motstandere.

Det vil gå mange år før vi kan dømme om strategien hans var den rette.

Obamas motstandere bemerker dessuten at demokrati ikke akkurat virker å være rundt hjørnet på Cuba. Raúl Castro har varslet at han vil gå av i 2018, men han har allerede utpekt sin etterfølger, Miguel Díaz-Canel Bermúdez. Det er med andre ord ikke snakk om noe valg med det første, selv om Cubas neste leder i hvert fall ikke heter Castro til etternavn.

En dårlig, men nødvendig deal?

Obama er selvfølgelig klar over alle poengene til kritikerne, og kanskje til og med enig med konklusjonen deres. Likevel kan han si at på mandag blir han den første presidenten som møter regimekritikere og unge entreprenører på cubansk jord, noen gang. Presidenten håper at disse møtene og hans besøk skal markere et vannskille i forholdet mellom de to landene, og signalisere en ny vei framover.

Som Coolidge gjorde i 1928, skal han også holde en tale for det cubanske folket i Havannas hovedteater, som trolig blir vist på TV på hele øya. Her vil han nok snakke mer om fremtiden på Cuba enn dagens situasjon. Det vil gå mange år før vi kan dømme om strategien hans var den rette. Først da vil vi vite om dette har vært en dårlig deal, eller et nødvendig steg som endelig endret en fastlåst forhold mellom USA og Cuba.