To upopulære kandidater

«Jeg har ennå ikke begynt med Hillary,» sa Donald Trump i en av TV-debattene med sine republikanske rivaler. Da de startet, var de sytten. Nå er de tre. Trump, senator Ted Cruz og guvernør John Kasich. Men etter nominasjonsvalget i New York dominerer Trump på nytt den republikanske valgkampen.

Og han har så vidt «begynt med Hillary». Mer om det etter hvert.

I de republikanske TV-debattene mobbet Trump konkurrentene med kallenavn. Senator Marco Rubio ble til «Lille Marco». Guvernør Jeb Bush ble til «Slappe Jeb», og senator Ted Cruz har vært «Løgneren Ted» helt fram til Trump la om stilen, i hvert fall for en kveld, i seierstalen valgnatta i Trump Towers i New York der han omtalte rivalen som «senator Cruz».

Sanders måtte trekke tilbake stemplingen av Clinton som ukvalifisert etter et par dager.

Det gjenstår mye nominasjonsvalgkamp før landsmøtet i Det republikanske partiet i Cleveland i delstaten Ohio 18. juli, og «Løgneren Ted» kan komme i bruk igjen dersom «The Donald» på nytt føler seg presset. Men seierstalen i New York, uten brøl, framført langsomt og etter manuskript, var trolig et glimt av hvordan Trump og hans nyansatte og proffere rådgivere tenker er et nødvendig stilskifte – i hvert fall i sluttfasen i selve presidentvalgkampen mot Hillary Clinton. Der må både Trump og Clinton, men særlig Trump, lykkes med å endre velgerflertallets oppfatning av dem.

Kommentatoren Ruth Marcus i The Washington Post slår fast at en presidentvalgkamp mellom Trump og Clinton vil bli historisk ved at aldri – siden meningsmålinger ble tatt i bruk – har begge de to kandidatene fra de to store partiene stått så lavt i velgernes vurdering. Trumps målingsverdier er katastrofale. Hans sammenslåtte verdier er på minus 41. Clintons er bedre, men også hennes passer best på den tapende kandidaten i et valg. Hun ligger nå på minus 24. Det er omtrent det samme nivå som Ted Cruz, som måles til minus 23.

Hillary Clinton startet nominasjonsvalgkampen med positive tall, men har hatt nedadgående verdier gjennom hele valgkampen mot senator Bernie Sanders. Sanders startet sin valgkamp uten å angripe Clinton. Gradvis har han skjerpet kritikken og angrepet hennes vurderingsevne og troverdighet, hennes karakter mer enn hennes politikk. Særlig hardt gikk han ut i dagene før valget i New York og beskrev henne som «ukvalifisert» til å bli president fordi hun stemte for Irak-resolusjonen i Kongressen i 2002, og har for tette bånd til storkapitalen på Wall Street.

Sanders måtte trekke tilbake stemplingen av Clinton som ukvalifisert etter et par dager, men hans angrep har bidratt til å svekke Clinton som kandidat i presidentvalget.

Nå møter Sanders, som overraskende dro hjem til Burlington i delstaten Vermont for «å lade batteriene» etter nederlaget i New York, oppfordringer om å drive resten av valgkampen uten å angripe Clinton, slik Clinton gjorde da hun tapte for Barack Obama i North Carolina omtrent på samme tid i nominasjonsprosessen i 2008.

Det var etter Obamas seier der at den da mest innflytelsesrike politiske TV-kommentatoren, NBCs Tim Russert, konstaterte at «nå vet vi hvem som blir nominert». Mange av Clintons støttespillere og rådgivere hisset seg opp over denne kroningen av Obama, og la fram delegatoversikter og scenarier som kunne gi Clinton seieren til tross for nederlaget i North Carolina. Men Hillary selv gjorde det klart innad i sin valgorganisasjon at hun fortsatt ville drive valgkamp helt til siste valg i juni, men uten å rette kritikk mot Obama som kunne svekke Den demokratiske kandidatens sjanser i valget til høsten.

Bernie Sanders har en entusiastisk bevegelse i ryggen.

Det har vakt oppsikt at Bernie Sanders sentrale valgkampleder Jeff Weaver i et TV-intervju har sagt at Sanders vil drive sin valgkamp helt inn til landsmøtet i Det demokratiske partiet 25. juli i Philadelphia i delstaten Pennsylvania. Selv om Clinton i landsmøtet har flest delegater etter nominasjonsvalgene, har flest stemmer avgitt for sitt kandidatur og har vunnet flest delstater, sier Weaver at Sanders vil forsøke å bli nominert ved hjelp av støtte fra et flertallet av partiets såkalte superdelegater. Argumentene er at Hillary Clinton har så negative målingsverdier at hun risikerer å tape presidentvalget mot Donald Trump eller Ted Cruz. Bernie Sanders har en entusiastisk bevegelse i ryggen, betraktes positivt av velgerne, og er derfor et sikrere kort for Det demokratiske partiet enn Hillary Clinton.

Kommentatoren Charles M. Blow i The New York Times skriver at det er helt usannsynlig at et flertall av superdelegatene, som består av partiledelsen og partiets tillitsvalgte lokalt og sentralt, vil vrake den kandidaten som flertallet av partiets velgere har stemt fram i nominasjonsprosessen. Men det bekymrer partiets ledelse og støttespillere at en så sentral Sanders-rådgiver som Weaver truer med å framtvinge kampvotering i landsmøtet.

Bernie Sanders utsettes ikke for press om å trekke seg etter nederlaget i New York, men han oppfordres til å ta hensyn til at hans muligheter til å vinne over Clinton var ganske små før nederlaget på 16 prosent i New York, og ble vesentlig mindre etterpå.

Valgdemografien i New York svekker også argumentene mot Clinton og argumentene for Sanders. Valgdagsmålingene viser at «Clinton-koalisjonen» av velgergrupper som sikret henne seieren, ligger tett opptil den koalisjonen demokratenes presidentkandidat trenger for å vinne i november. «Sanders-koalisjonen» mangler støtte i velgergrupper som er avgjørende for en demokratiske seier.

Men Donald Trump har vist at han har et helt eget talent, og en helt egen gjennomslagskraft, som politisk mobber.

En av de største taperne i New York var den såkalte «Stopp Trump-bevegelsen». På forhånd gikk spekulasjonene høyt om et kamplandsmøte i Cleveland, der delegater som er bundet til å stemme for Donald Trump i en første avstemning der han ikke oppnår de nødvendige 1237 for et flertall, vil støtte Ted Cruz i en annen eller tredje avstemning. Valgkamporganisasjonen til Cruz har knust amatørene til Trump i valgene der delstatene har utpekt utsendinger til landsmøtet, og systematisk forberedt seg på et slikt forløp.

Etter New York, der Cruz havnet på en flau tredjeplass uten en eneste delegat, med 14 prosent mot Trumps 60, og 10 prosentpoeng bak John Kasich som hittil bare har vunnet i hjemstaten Ohio, er kupplanene til «Stopp Trump» blitt mye vanskeligere å gjennomføre.

Med de solide meningsmålingene foran valget i New York i ryggen, begynte Donald Trump så vidt «med Hillary». For et par uker siden hadde Trump en lengre telefonsamtale med spaltisten Maureen Dowd i The New York Times som hun beskrev i en spalte i avisen. Der varslet Trump at han snart var klar til å gi Hillary Clinton et drepende oppnavn som skulle utrette det samme mot henne som «Lille Marco» hadde utrettet mot senator Rubio og «Slappe Jeb» hadde gjort mot guvernør Bush. Trump holdt ord, og lanserte sitt nidnavn på sin favorittmotstander i dagene før valget i New York. Det ble «Skurke Hillary» (Crooked Hillary).

Tja. Er dette mer enn gammel republikansk graut med lange røtter i «The Arkansas Project» som for mer enn tjue år siden ble bygget opp og finansiert av milliardær og Clinton-hater Richard Mellon Scaife?

Det var Scaifes penger og prosjekt som fant og finansierte Paula Jones, som påsto at Bill Clinton hadde vist fram sine edlere deler for henne slik at hun kunne beskrive dem for gransker Kenneth Starr som venstrevridde.

Det var dette prosjektet, og flere andre lignende, som Hillary Clinton i et TV-intervju beskrev som «en diger høyrekonspirasjon». Et av delprosjektene var å gjøre henne direkte ansvarlig for dødsfallet til hennes nære rådgiver Vince Foster. Det var angivelig et leiemord – ikke et selvmord.

Den mangeårige konservative spaltisten William Safire i The New York Times kom Donald Trump i forkjøpet med mange år. Han kalte Hillary Clinton for «En født løgner» allerede i 1996. Bill Clinton gjorde det klart, gjennom sin pressetalsmann, at dersom han ikke hadde vært bundet av at han var sittende president, ville han ha gitt Safire en saftig en rett på nesa.

Men «En født løgner» i samme ordvalg, eller i andre varianter, har fulgt Hillary Clinton i omtalen hun får av konservative megafoner som Ann Coulter, Rush Limbaugh, Sean Hannity og Bill O’Riley.

Det er allerede skrevet et helt bibliotek av bøker om Hillary Clinton, de fleste av dem med sterkt negativ vinkling, men også noen positive og saklige, som Carl Bernsteins murstein: «A Woman in Charge». Angrepene har ikke klart å hindre at hun nå, etter alle solemerker, blir den første kvinnelige presidentkandidaten for det ene av USAs store partier.

Men Donald Trump har vist at han har et helt eget talent, og en helt egen gjennomslagskraft, som politisk mobber. Det vil vise seg om han får «Skurke Hillary» til å feste seg slik at det skader henne, og ikke slår tilbake på ham selv. Han er også sårbar, selv uten at Clinton svarer med å gi ham et negativt ladet oppnavn.

Ledelsen i Det republikanske partiet var overbevist om at boikotten av president Barack Obama, som partiet iverksatte fra første dag i 2009, ville sikre den republikanske kandidaten seieren i 2012. Tidligere visepresident Dick Cheney spådde offentlig allerede i 2009 at Barack Obama ikke ville bli gjenvalgt etter fire år.

Det er gode grunner til å tro at den første fasen i den vil Trump forsøke å utkjempe i grøfta.

Tidligere guvernør og sjef for vinter-OL i 2002, Mitt Romney, ble partiets kandidat i 2012 etter en langvarig nominasjonsvalgkamp. Helt inn i valgnatta var Romney og hans team overbevist om at de lå an til å vinne. Først da Obama ble erklært vinner i Ohio, gikk det opp for Romney at han hadde tapt.

«Det kommer ikke til å skje,» sa han og ba om å få Obama på telefonen for å gratulere. Etter nederlaget laget Det republikanske partiet en «havarirapport» som konkluderte med at sinte, hvite menn (og noen kvinner), ikke lenger er mange nok i USA til å sikre Det republikanske partiet seieren i presidentvalgene. For å vinne må partiet styrke sin stilling først og fremst blant kvinnelige velgere, men også blant latinske og svarte velgere.

Det som nå sprer eksistensiell angst i ledelsen i Det republikanske partiet, er at Donald Trump bæres fram til nominasjonen av de velgergruppene som er for få til å vinne, mens han måler katastrofalt i de nettopp de velgergruppene der partiet ifølge havarirapporten må styrke seg for å ha en sjanse.

Gjennom hele nominasjonsvalgkampen har Donald Trumps viktigste budskap vært «jeg vinner». I valgmøtene, når han er blitt skikkelig varm i trøya, har han gjerne gjentatt dette som et mantra: «vinner, vinner, vinner».

I en roligere sammenheng har han sagt at han kan framtre mer presidentverdig enn noen andre, men at det må komme etter hvert. Først må han vinne. I New York vant han suverent, og holdt en verdig takketale. Nå følger valgkampen mot Clinton. Det er gode grunner til å tro at den første fasen i den vil Trump forsøke å utkjempe i grøfta. «Skurke Hillary» varsler om det.

I det republikanske partiet er krisen et akutt faktum etter Trumps seier i New York.

Det er nå klart at representanten Trey Gowdy, som leder den særskilte komiteen som er nedsatt i Representantenes hus for å granske angrepene i Benghazi i Libya i 2012, vil legge fram sin sluttrapport i sommer. I angrepene ble den amerikanske ambassadøren J. Christopher Stevens drept sammen med en annen diplomat og to amerikanere som jobbet for CIA. Det skjedde mens Hillary Clinton var utenriksminister. Demokratene i komiteen får ikke lenger kopier av utkastene som komitelederen utarbeider, av frykt for lekkasjer. Denne rapporten skal være ett av ammunisjonslagrene til den republikanske presidentkandidaten. Det finnes flere.

Begge partiene i den amerikanske presidentvalgkampen 2016 er rammet av indre opprør, og befinner seg i krise. Hos demokratene kan Bernie Sanders bestemme seg for å trappe krisen opp – eller ned. Strategien som hans rådgiver Jeff Weaver har varslet, er på flere måter i strid med selve grunntonen i Sanders valgkamp, og blir neppe den veien senatoren velger i fortsettelsen. Det kan tenkes flere løsninger på krisen i det demokratiske partiet, og senator Sanders har gjentatte ganger sagt at han vil støtte Hillary Clinton dersom hun vinner nominasjonen. Hvor sterk støtten han gir vil bli, er et åpent spørsmål. Og det er også et åpent spørsmål om bevegelsen som har båret Sanders kandidatur fram, da vil følge ham i det omfang Clinton trenger for å vinne valget i november.

I det republikanske partiet er krisen et akutt faktum etter Trumps seier i New York. «Stopp Trump» blir trolig parkert på sidelinjen. Karl Rove, som var sentral rådgiver og strateg for president George W. Bush, leder nå «American Crossroads. Det er en super PAC som hittil har hatt de beste forbindelser til milliardærene som gir millioner til kampanjer for politikk og kandidater. Rove har tidligere vært i tottene på Donald Trump. Det kan endre seg.

14. april skriver nettstedet «Politico» at Rove og hans organisasjon nå forbereder seg og sine på at Donald Trump blir nominert. Ifølge Politicos kilder har Rove utarbeidet og presentert nye scenarier for partiets bidragsytere og støttespillere. Dette kan fort bli et grunnlag for partiets planer framover, selv om en super PAC ikke kan samordne seg med en bestemt kandidat. Rove har innarbeidet politikkutvikling, finansiering og angrep på Clinton, med detaljert oversikt over stillingen i republikanske delstater, demokratiske delstater og svingstater i sine scenarier.

Konklusjonen er at det er mulig for Donald Trump å sikre seg 270 valgmannstemmer. Altså å bli valgt til president i USA.