Frankrike har nådd smertegrensen

Terror har rammet Frankrike for andre gang i år. De første angrepene fant sted 7. og 9. januar, når to ulike grupper slaktet ned 17 mennesker, journalister og tegnere i redaksjonslokalene til Charlie Hebdo, samt politimenn og jødiske borgere.

Mindre enn et år etter angrepene, har terroren igjen herjet landet. Rundt 130 mistet livet og flere enn 350 ble skadet i angrepene i Paris. Terroristene brukte barbariske og koordinerte metoder: tilfeldig rettet skyting på kafeer, selvmordsbombeangrep mot en fotballstadion, og nedslakting på massiv skala under rockekonserten på Bataclan. Inne i konsertlokalet rakk terroristene å drepe 89 mennesker før de detonerte selvmordsvestene sine når franske spesialstyrker gikk inn. Kun et par timer etter blodbadet var over tok Daesh (IS) på seg ansvaret for angrepet, og hyllet drapene på de vantro.

Følelser tar overhånd i møte med slike barbariske handlinger. Ikke bare var ofrene i Paris tilfeldig valgt, de var også unge mennesker på samme alder som terroristene. Alle terroristene er nå døde uten én, Salah Abdeslam, som fortsatt er på rømmen. Når fransk spesialpoliti gikk inn i en bygning sist onsdag i jakt på ham, sprengte en ytterligere mistenkt og kusinen til Abdeslam seg i luften. Hun ble den første kvinnelige jihadisten til å dø på fransk jord.

Folk nekter å la terroren bestemme over deres hverdag.

Det er stille i Paris sine gater, men ikke dødt. Folk har begynt å gjenerobre kafeer for å drikke vin og tilbringe tid sammen ute i det offentlige rom. Det er ikke slik at ingenting har hendt, for alle kjente noen som er blitt berørt av angrepene. Men folk nekter å la terroren bestemme over deres hverdag. Folk ønsker å vise at våre verdier og levesett lever videre, til tross for terror. Hver kveld forrige uke ble Paris opplyst av stearinlys og prydet med blomster og dikt på de ulike gjerningsstedene. Tusenvis samlet seg spontant foran Place de la République for å minnes ofrene. Byens motto, Fluctuat Nec Mergitur, som kan oversettes til «kastet rundt av bølgene, men ikke sunket», ble malt på plassen. Metaforen illustrerer stemningen i Paris godt.

Etter angrepet på Charlie Hebdo i januar møttes innbyggerne i Paris spontant på samme sted for å tenne lys til minne om ofrene. Den enorme plassen som så mange ganger tidligere har vært samlested for store demonstrasjoner, var fylt med en musestille forsamling. Stillheten ble kun brutt av allsang av Marseillaise. Senere, 11. januar, samlet fire millioner mennesker seg over hele Frankrike for å stå samlet mot terroren. I Paris alene tok 2,5 millioner til gatene sammen med mer enn 50 statsledere. Den lavmælte og solidariske reaksjonen var et slag i ansiktet mot de som forsøkte å angripe vår ytringsfrihet og demokratiske verdier. Den bar et fransk preg i den forstand at man marsjerte sammen for solidaritet. I etterkant av dette nye angrepet blir det trolig ikke noen slik marsj. I stedet må vi ta tak i de politiske og sikkerhetsmessige spørsmålene som et slikt angrep tvinger fram.

Dette angrepet var annerledes.

Vi har nå opplevd et paradigmeskifte. Ikke i forhold til hva den franske republikken står for, nemlig frihet, likhet og brorskap, men med hensyn til den type trussel Frankrike og Europa står overfor. Dette angrepet var annerledes.

Terroren mot Charlie Hebdo ble utført av såkalte «sovende celler», hvorav en var lojal mot Daesh og den andre mot al-Qaida. Terroristene var franske, unge og kjente hverandre (to var til og med brødre). De tilhørte trolig “Buttes-Chaumont nettverket”, et kriminelt og ekstremt miljø i fjortende distrikt. To av disse hadde blitt dømt for tidligere lovbrudd, blant annet for å støttet et mislykket fluktforsøk av en av gjerningsmennene bak angrepet på metroen i Paris i 1995. De ble radikalisert i fengselet da de kom i kontakt med en imam som senere ble deres mentor. Da de slapp ut, fortsatte prosessen i en lokal, radikal moske. En av angriperne dro senere til Yemen for å trene og krige med andre jihadister. Angrepene ble planlagt sammen, men ikke styrt av en internasjonal terroristorganisasjon.

Det er noen likheter mellom disse terroristene og forrige ukes gjerningsmenn: De åtte som angrep Paris var også unge, i midten av tyve-årene eller tidlig tretti-årene. De er dessuten belgiske og franske statsborgere, og ble radikalisert i kriminelle miljøer eller som Syria-farere. Alle kjente hverandre etter å ha kjempet sammen for Daesh. I januar var det ytringsfriheten som ble angrepet, men denne gangen var ofrene tilfeldige.

Dette er et uvanlig tiltak som kun har blitt innført én gang tidligere.

Målet var likevel tydelig: Hevn for Frankrikes utenrikspolitikk. Overlevende fra Bataclan-massakren har fortalt at angriperne oppga fransk innblanding i andre land, deriblant Syria, som grunn for angrepet. Daesh har siden bekreftet denne motivasjonen i uttalelser. Men denne gangen ble angrepet koordinert av en internasjonal organisasjon, og Daesh tok klart eierskap til terroren. Dette endrer det politiske paradigmet, men også metodene Frankrike bør bruke i sitt svar til terroristene.

I etterkant av angrepet kalte president Hollande inn til et ekstraordinært møte, og innførte så unntakstilstand i hele Frankrike. Dette er et uvanlig tiltak som kun har blitt innført én gang tidligere, under Algeriekrigen. Et slikt mandat gir staten lettere tilgang til husransakelser og våpeninndragelse, samt høyere og mer synlige sikkerhetstiltak. Politiet kan også sette terrormistenkte i husarrest. I det som må betegnes som et sjeldent eksempel på enighet blant landets politikere, forlenget begge kamrene i lovforsamlingen den erklærte unntakstilstanden. I tillegg ble «Den hvite planen», Frankrikes kriseplan for nødsituasjoner, iverksatt med umiddelbar virkning etter angrepene.

Forrige mandag talte presidenten til Kongressen i Versailles. Han la vekt på Frankrike må endre grunnloven for å bedre kunne imøtekomme dagens trusselbilde. Han ønsker blant annet å gjeninnføre en lov som gir presidenten rett til å erklære at «staten er under angrep», og å kunne bruke militært personell når sivile institusjoner ikke lenger fungerer. Utfordringen blir å innføre slike endringer og samtidig ivareta personvernet og Frankrikes forpliktelser i henhold til internasjonal lov.

Hollande har erklært at Frankrike nå er i krig.

Ingen kan spå framtida, men det nødvendig å forsøke å se framover i tid for å sikre at vi finner en god balanse som sikrer sivile rettigheter og styrker sikkerheten. Når trusselbildet endrer seg i Frankrike og Europa, må vi kunne endre lovverket for å styrke sikkerheten for våre borgere, men vi trenger en grundig debatt nasjonalt og internasjonalt før vi iverksetter permanente endringer.

Hollande har erklært at Frankrike nå er i krig. Begge angrepene var rettet mot sivile og fant sted på fransk jord. Det siste ble planlagt av en terroristorganisasjon som også påstår å være en stat. Ifølge internasjonal lov er dette selve definisjonen på aggresjon, og understreker at Frankrike og dens allierte står overfor et endret trusselbilde.

Hollande annonserte så at Frankrike kom til å svare på angrepet ved å trappe opp luftangrepene mot Daesh i Syria. Lørdag kveld bombet dermed franske og amerikanske jagerfly flere mål i Raqqa, byen hvor terroristorganisasjonen har sitt hovedkvarter. Rundt 33 terrorister ble drept i angrepene. Det franske flyvåpenet har også angrepet Daesh-kontrollerte oljeproduksjonsfasiliteter i Syria, og lener seg her på FN resolusjon 2170. Denne resolusjonen ble i sin tid enstemmig vedtatt for å kunne kneble terroristorganisasjoners inntekter fra salg av olje.

I talen til Kongressen dvelte Hollande ved dette poenget: Frankrikes respons på terroristangrepet mot Paris skal følge FNs regelverk og internasjonale lover. Senere i uken, den 20. november, vedtok dessuten FNs sikkerhetsråd en fransk-sponset resolusjon som legger fram en strategi for å bekjempe terrorisme.

Hollande har også iverksatt artikkel 42-7 av EU traktaten for første gang. Dette betyr at alle medlemsland må beskytte og hjelpe et annet medlemsland som er blitt utsatt for trusler eller angrep. Alle medlemsstatene, med EUs utenriksminister Federica Mogherini i spissen, godtok Frankrikes forespørsel. Dette er kanskje ikke så rart siden denne typen internasjonal terrorisme truer alle landene i Europa. I etterkant av angrepet på Paris er det blitt tydelig at Europa må samarbeide tettere rundt våpenhandel, etterretning, grensekontroll, internasjonal kriminalitet, radikalisering og terrorfinansiering. Alle medlemslandene har lovet å støtte opp om dette arbeidet på et eller annet vis. Men, dette er ikke nok: Europa må også tydeliggjøre sine utenriks- og forsvarspolitiske prioriteringer framover, og må i tillegg styrke den politiske unionen.

Vi trenger derfor hjelp til å fortsette denne innsatsen.

I Sahel og Nord-Mali kjemper Frankrike alene i kampen mot terror. I andre land, som Den sentralafrikanske republikk, jobber Frankrike for å unngå folkemord på anmodning av afrikanske stater. Vi er også involvert i fredsoperasjoner gjennom FN, som i Libanon. Det at Frankrike er involvert i så mange land og på så mange arenaer, og i tillegg må styrke sikkerheten på hjemmebane, betyr at landet nå har nådd smertegrensen. Vi trenger derfor hjelp til å fortsette denne innsatsen.

Internasjonal terrorisme kjenner ikke landegrenser, og er derfor per definisjon en global trussel. Slik terror har allerede rammet Europa åtte ganger de siste årene, i Madrid, London, Brussel, København, Oslo, Utøya, Toulouse og Paris. En dag før de siste angrepene i Paris, ble Beirut rammet av et angrep. I Mali angrep terrorister et hotell i jakt på vestlige gjester. I tillegg har det kommet frem at det russiske passasjerflyet som styrtet utenfor Sharm al-Sheikh, ble sprengt av en bombe. Hver dag utsettes befolkninger i Afrika og Midtøsten for terrorangrep.

I Frankrike er vi takknemlige for støtten vi har mottatt fra hele verden de siste ukene.

Vi trenger derfor et bredere europeisk og internasjonalt samarbeid for å bekjempe terrorisme. Dette betyr ikke bare sterkere samarbeid innen sikkerhet og forsvar, men også et sterkere politiske og diplomatisk samarbeid. Krigen i Syria, ustabiliteten i Midtøsten, og svake stater som Libya og Nord-Mali skaper vakuum som igjen skaper grobunn for terroristorganisasjoner. Disse utfordringene løses ikke lett, som Geneve-forhandlingene om Syria viser. Vi må bekjempe ekstremisme og terrorisme i våre egne land, men det er minst like viktig å tenke langsiktig og jobbe for at situasjonen i svake stater forbedres.

I Frankrike er vi takknemlige for støtten vi har mottatt fra hele verden de siste ukene. Vi håper derfor at verden nå kan stå opp sammen for våre felles demokratiske verdier. Utfordringene vi står overfor er enorme, og truslene alvorlige. Vi har ikke råd til å hvile på laurbærene.

(Oversatt fra engelsk av Thor Steinhovden)

Les den engelske versjonen her.