Mytenes landskap

I oppgangen der jeg bor ble en gutt en dag skutt av nabogutten. Heldigvis var det med luftgevær og onkelen min slapp med ett arr på låret. Episoden gikk ned i en lang rekke fortellinger om ungdommens dårskap på 1950-tallet på Kalbakken i dagens Grorud bydel. Forresten var det ikke bare ungdom som oppførte seg dumt – en nabo banka kona, en annen var utro. Hjemmebrentapparatene sto i kjelleren. Guttegjenger herjet byggefeltene. Det var mye å diskutere blant de som var barn på den tiden, som min mor – som er opphavet til disse historiene.

Det var stadig nye gjenger, som tappet inn i områdenes dårlige rykte.

Groruddalen, eller Akersdalen som den het den gang, har alltid vært en innflytterdal. Da borettslaget på Flaen ble bygget på slutten av førtitallet, var det omgitt av jorder. Dette var det største store utbyggingsprosjektet i Groruddalen (navnet kom på 1960-tallet) men ble snart omgitt av andre. Og fikk senter. Og T-bane. De som flyttet inn var fra hele byen, og fra hele landet, det sosiale limet måtte skapes der og da.

Det gikk ikke helt smertefritt, og dalen fikk snart et dårlig rykte. Oppi det hele vokste min mor og onkler og tante opp, med en fargerik lokal folklore bygget på de sosiale problemene som slike strøk kan bringe med seg. Fra starten var gjengene en del av denne folkloren. Veitvetgjengen var områdets frykt alt på femtitallet, de var visstnok også livsfarlige på søttitallet. Vi lærte å frykte dem igjen på 1980-tallet, da jeg selv vokste opp på Linderud, i Bjerke bydel. Det dreide seg jo selvsagt ikke om én gjeng, som liksom ble gamle i takt med at boligstrøkene ble mer etablert. Det var stadig nye gjenger, som tappet inn i områdenes dårlige rykte.

Modellen ble senere tatt i bruk over hele byen. Og gjengene ble færre.

På slutten av 1980-tallet hadde vi og fått Tveita-gjengen, det var gjenger på Stovner, og selvfølgelig Romsås. Romsåsdrapet i 1988 regnes som det første gjengdrapet begått i dette landskapet, der medlemmer av «Young Guns» gikk til angrep på en fra den rivaliserende gjengen «Killers» og mishandlet vedkommende til døde. Blant annet ble det brukt en nunchako, et japansk slagvåpen bestående av to små køller, med en lenke i mellom. Drapet skapte en helt egen stemning blant ungdom i dalen, det fantes ikke den ungdommen som nå ikke visste hva en nunchako var, og hevdet å ha sett en. Eller ha en hjemme.

På nittitallet flyttet «gjengproblemene» seg andre steder, Young Guns ble til A-gjengen og det dukket opp høyreekstreme her og der. I tillegg hadde man motorsykkelklubbene. Både på Holmlia og på Stovner ble det opprettet politistasjoner for å ta tak i dette. Strategien endret seg, forebygging ble viktigere og gjengene ble færre. På begynnelsen av 1990-tallet, da Stovner politikammer ble opprettet, etablerte man også noe som skulle bli kjent som «Stovner-modellen» – et samarbeid mellom politi, barnevern og skole. Blant annet. Modellen ble senere tatt i bruk over hele byen. Og gjengene ble færre. Men ikke helt borte.

Så ble anekdotene plukket opp av større medier, og nye myter ble skapt.

Utover 2000-tallet skjedde imidlertid noe annet. Demografien hadde endret seg. Og de sosiale og økonomiske problemene ble etter hvert tolket ut fra hvem som hadde flyttet til områdene. I løpet av drabantbyenes første år var det også forskjellige forklaringer på hvorfor det øyensynlig gikk så dårlig med barn og ungdom fra dalen. I 1975 da Stovnerrapporten kom, ble unge i den nye bydelen helt oppe i det nordøstre hjørnet av Oslo beskrevet nærmest som analfabeter.

Årsaken var selve blokkene, bylandskapet, og at befolkningen var for lite variert. Terrasseblokkene som dominerte området, med svære sørvestvendte terrasser, med biler parkert i buken og store grønne områder rundt, var visstnok en ørken. Tjuefem år senere var plutselig befolkningen for variert, og ingen snakket lenger om blokk i betong som noe negativt i seg sjøl. Nå ble alt tolket inn i rammefortellingen «innvandringen endrer Norge». Og selv om kriminaliteten hadde gått ned siden Stovnermodellen ble tatt i bruk, så ble det med jevne mellomrom ropt høylytt varsku.

Og kidsa går med gønnere, som artist Kaveh fra Grunerløkka rapper.

Små og store hendelser hadde plutselig ikke med levekår eller fritidsklubber å gjøre, men med «kultur». Mindre nettsteder med innvandringsfiendtlig innretning begynte å publisere skrekkhistorier om løpsk kriminalitet og «hvit flukt» – bevisene var anekdotiske, skribentene var anonyme. Så ble anekdotene plukket opp av større medier, og nye myter ble skapt.

Poenget med denne historiske gjennomgangen er ikke å vise at alt var så mye verre før, eller å påstå at Groruddalen ikke har oppvekstproblemer i dag. Men man bør være seg bevisst at oppvekst i dalen, og i områder helt sør i byen, som Holmlia, og i indre øst, som Tøyen, lenge har hatt noen myter som dels flyter inn i hverandre. Ikke minst når journalister fra NRKs hovedsending Dagsrevyen går på jakt etter såkalte «svenske tilstander» i byens østre og søndre bydeler.

Sist lørdag kom siste tilskudd til floraen, med en reportasje fra Mortensrud (søndre Nordstrand) og noen bydeler helt i nordøst de ser ut til å ha valgt ut fordi de har en høy innvandrerandel, Alna, Stovner og Grorud. I reportasjen snakkes det om områder under kontroll av kriminelle gjenger, masseslagsmål og mye våpen. Foranledningen ser ut til å være en helt konkret gjeng med hjemmebase helt sør i Oslo, men dette spesifiseres ikke.

En anonym ungdom hevder at minst en fjerdedel av ungdommen selv deltar i dopsalg, noe som i så fall en sensasjonelt og første gang i byens historie. Selv om det er sant at halvparten i samme aldersgruppe faktisk er brukere, må det nok også nødvendigvis bety et noe overmett marked. Og kidsa går med gønnere, som artist Kaveh fra Grunerløkka rapper.

De stemmer nemlig dårlig med det NRKs informanter sier.

Problemer er bare at Dagsrevyens reportasje ikke ser ut til å forholde seg til at vi har ganske gode tall på slike problemer i nevnte bydeler. Og tall for kriminalitet og narkotikabruk blant ungdom i byen som helhet.

Den negative oppmerksomheten har generert noe positivt, nemlig forskningsmidler. Det har også den såkalte Groruddalssatsningen, som ble satt i gang i 2007, og nylig fornyet en ny tiårsperiode. Det har gjort oppvekstvilkår i dalen til noen av de best dokumenterte i landet. Derfor er det ganske oppsiktsvekkende at den offentlige samtalen rundt Groruddalen ser ut til å reprodusere myter. I NRKs reportasje får vi vite at det er forsket på det de forsøker å belyse, men at tallene nok er litt lave. De stemmer nemlig dårlig med det NRKs informanter sier.

Forskningsrapporten det henvises til er utarbeidet av NOVA og bygger på en skjemaundersøkelse alle byens ungdomskolelever og elever i videregående fikk utdelt. Mer enn 24000 ungdommer svarte på undersøkelsen mellom januar og mars 2015. Tallene vi i Dagsrevyen-reportasjen får høre er litt lave, er tallene for hvor mange som røyker hasj eller marihuana i de østlige bydelene.

Ifølge NOVA er dette nemlig mellom 7 og 8 prosent. Ser vi nærmere på bydelene Søndre Nordstrand (der Mortensrud som er nevnt i reportasjen ligger) og bydelene Alna, Stovner, Grorud og Bjerke (de fire bydelene som utgjør Groruddalen), er dette faktisk de bydelene hvor færrest ungdommer oppgir å ha røyket hasj. Det er også de bydelene hvor færrest røyker tobakk eller oppgir å ha vært beruset i løpet av det siste året. I tillegg ligger akkurat de samme bydelene på topp over hvor mye tid hver enkelt ungdom bruker på lekselesing. Dessuten skulker ungdom her mindre enn resten av byens ungdom.

Enkelthistorier i Dagsrevyen kan være sanne.

Hva gjelder kriminalitet er ungdom i disse bydelene omtrent like kriminelle som resten av byens ungdom. Og like voldsutsatt. Det er altså svært stor forskjell på det materialet forskerne har, og det vi presenteres for på Dagsrevyen. Det kan godt være at det er metodiske svakheter ved NOVA-rapporten, for eksempel kan jo de som har falt fra skolen også ha falt ut av undersøkelsen. Og det har gått to år siden undersøkelsen ble gjennomført. Men det er jommen meg metodiske svakheter med NRKs reportasje også, hvor datagrunnlaget for omfanget av hasjrøyking er et par anonyme informanter.

NOVA har også laget en delrapport for min bydel, Grorud. I Grorud deltok 80 prosent av alle ungdommer i undersøkelsen. Det er 1539 elever på ungdomsskoletrinnet og i videregående opplæring. Seks av ti har innvandrerbakgrunn. Denne delrapporten går mer i dybden og ser blant annet mer på sosioøkonomiske forhold. Rapporten finner at utfordringene her er større enn i vestlige bydeler, ungdom i Grorud bydel vokser opp på færre kvadratmeter og velger oftere yrkesfag enn byungdom flest.

Blant de voksne i bydelen er det en høyere arbeidsledighet og flere trygdemottakere enn gjennomsnittet i byen. Men igjen, ungdommen skiller seg ikke negativt ut hva gjelder kriminalitet, rus eller helse. Ungdom i min bydel har det bra, og klarer seg bra på tross av dårligere levekår enn i resten av byen og landet. Igjen er rusbruken mindre her enn i vest og i sentrum. Hva gjelder hasjrøyking, som Dagsrevyen bruker en del tid på, så svarer 7,8 prosent av ungdom i Grorud bydel de har tatt et blås siste året, gjennomsnittet i Oslos bydeler er 10 prosent av all ungdom i disse årskullene. Over tid, rapporten sammenstiller med tidligere undersøkelser, har også kriminalitet og voldsbruk gått ned, og er omtrent som i resten av byen.

Det kan virke som om NRK har vært på reportasjereise i mytenes landskap.

Enkelthistorier i Dagsrevyen kan være sanne. Folk blir utsatt for vold og trusler. 12- åringer røyker en spliff. Det finnes helt klart gjenger, og de kan være farlige. Vi vet at en som har vært aktiv i det siste har tilholdssted i Søndre Nordstrand. Spørsmålet er om dette er mer vanlig i de bydelene Dagsrevyen har valgt å fokusere på enn i storbyen ellers.

Fokuset hos Dagsrevyen er jo ikke bare denne ene gjengen fra Mortensrud, men også tre bydeler et helt annet sted, nemlig i nordøst. Gapet mellom påstander i reportasjen, som at halvparten av ungdommen røyker cannabis, og en fjerdedel dealer, og at det finnes hundrevis av gjenger, synes heller ikke å stemme med verken kriminalstatistikken til Politiet eller den omfattende NOVA-undersøkelsen fra 2015. Framstillingen i NRKs hovedsending av ungdoms hverdag i de østre bydelene virker rett og slett ikke sannferdig.

Det kan virke som om NRK har vært på reportasjereise i mytenes landskap. Der enhver kompisgjeng er en hardbarka kriminell bande, med nunchako og ei pose marihuana man kan dele på bak en mørklagt T-banestasjon. Hvor knuffing i skolegården er gjengoppgjør og nasking på kjøpesenteret er organisert kriminalitet. Det gir ikke et spesielt godt utgangspunkt for en samtale om hvordan man skal løse de utfordringene Søndre Nordstrand eller bydelene i Groruddalen faktisk har. For det skal vi.