Øyvind Holen
FOTO: Stian Bromark

Bekymringenes dalføre

Er det et problem i seg selv at Groruddalen fylles opp av mennesker med mørk hud og andre religioner enn kristendom? Da har vi et problem.

Det er gått over ti år siden jeg skrev Groruddalen: En reiseskildring, og mye har forandret seg i min barndoms grågrønne dal. Kriminaliteten synker, uteområder, felleslokaler og boligmasse er opprustet og oppgradert, T-banen har fått nye vogner og går dobbelt så ofte, og skolenes utfordringer er blitt satt på dagsorden. Samtidig dundrer motorveien og togene gjennom dalbunnen som før, de rundt 140.000 innbyggerne har én lokalpolitiker på Stortinget og i den offentlige debatten omtales Groruddalen fortsatt som om bydelen var én T-banestasjon omgitt av noen betongblokker fylt med innvandrere – mange av dem muslimer.

Dalen var ingen landsbyidyll før ikke-vestlige innvandrere oppdaget Stovner, Furuset, Haugerud og Veitvet

Kunnskapsløsheten om geografien, historien og hverdagen i området som huser mer enn hver femte osloborger er fortsatt tilsynelatende bunnløs i resten av landet, og derfor tror jeg at mitt forsøk på fortelle Groruddalens moderne historie gjennom denne reiseskildringen fra våren 2005 fortsatt er viktig. Dette folketette området har vært bekymringenes dalføre siden 1960-tallet, enten groruddølene har vært hvite eller mørke i huden, eller om de har gått i kirken eller moskeen.

øyvind holen groruddalen en reiseskildring
Ny utgave av «Groruddalen. En reiseskildring» med nytt forord.

I 2016 kan det virke som om den største bekymringen er at resten av Norge skal bli som Groruddalen. Det vil si et nabolag med mange innvandrere. En getto. Da er det viktig å huske perioden da befolkningen eksploderte og førte med seg avisoverskrifter om gettodannelser, drap, isolasjon, sosial nød og ungdomskriminalitet. Jeg sikter til årene 1960 til 1990, da innbyggertallet i Groruddalen økte med 70 prosent.

Dalen var ingen landsbyidyll før ikke-vestlige innvandrere oppdaget Stovner, Furuset, Haugerud og Veitvet. Men Oslo ytre øst hadde blitt det mest populære boligområdet for folk med innvandrerbakgrunn allerede i 2005, og det var med dette som bakteppe Groruddalssatsingen i 2007 begynte å spytte inn til sammen en milliard kroner i området. Høyre, Arbeiderpartiet og SV var «enige om å gjøre deler av Groruddalen og Søndre Nordstrand så attraktive at andre enn innvandrere vil bo der».[1]

«Årsaken til at innvandrerne nå flytter til drabantbyene, er at de nå er i stand til å forbedre sin bosituasjon. De bytter ut små leiligheter med større boliger, hage og terrasse. Nå som alltid er det hovedsakelig økonomien som styrer bosettingsmønsteret,» sa Høyres daværende byrådsleder, Erling Lae.[2] Men har Groruddalssatsingen bare gjort det mer attraktivt for de med innvandrerbakgrunn å bosette seg i området? For andelen «etnisk norske» synker jevnt og trutt, og i 2015 var andelen osloborgere med bakgrunn fra ikke-vestlige land størst i Stovner bydel (46,1 prosent), tett fulgt av Alna (44,3 prosent), Søndre Nordstrand (43,4 prosent), Grorud (40,3 prosent) og Bjerke (32,5 prosent). Disse fem bydelene rommer 52 prosent av alle de 141 473 osloborgerne med bakgrunn fra ikke-vestlige land. Blant de rundt 220 000 beboerne i bydelene Nordre og Vestre Aker, Frogner, St. Hanshaugen og Ullern er tilsvarende tall 15 prosent.

Oslos innvandrere deler ikke nødvendigvis den gamle ideen om at vest er best.

Vi bør også spørre oss hvorfor innvandrerne blir boende i Groruddalen og svært få flytter til vestkanten. Det kan nemlig virke som mange med innvandrerbakgrunn ikke bor i Groruddalen fordi de må, men fordi de vil. Det er bare å sitere Dag Solstads beskrivelse av en arkitekts møte med arbeiderklassen på Romsås på 1980-tallet: «Det forekommer meg at de som bor her kanskje trives. Bare mistanken gjør meg stiv av skrekk.» For mange i min egen generasjon ble livet i blokk og rekkehus i Groruddalen oppfattet som en mellomstasjon, man skulle komme seg videre. Hvis en families inntekt steg, økte sannsynligheten for at familien flyttet vestover. Dette bidro til å opprettholde de økonomiske forskjellene mellom øst og vest. Terje Wessel, professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, forsker på økonomisk segregasjon, og han ser en ny tendens: Der etniske nordmenn som regel har flyttet vestover når de lykkes økonomisk, kan det se ut som om innvandrerne i større grad blir boende i øst.

Skjermbilde 2016-04-08 kl. 14.17.35

Hvis dette fortsetter vil de økonomiske forskjellene mellom øst og vest utjevnes, samtidig som den etniske delingen av byen øker.[3] Ifølge en undersøkelse bestilt av Plankontoret for Groruddalen består bydelenes befolkning av stadig flere ressurssterke innvandrere med god helse og gode jobber. Innvandrerbefolkningen i Groruddalen er oftere i jobb enn ellers i Oslo, til tross for at det generelt er færre mennesker i arbeid i dalen enn i resten av hovedstaden. Dessuten har groruddølene med innvandrerbakgrunn høyere inntekt enn de med samme bakgrunn andre steder i Oslo. Groruddalen er det eneste området i Oslo der personer uten innvandrerbakgrunn i større grad har dårligere helse enn personer med. «Innvandrereliten bor i Groruddalen», slo Akers Avis Groruddalen fast.[4]

Amagasin_mandag_hvit 3

Oslos innvandrere deler ikke nødvendigvis den gamle ideen om at vest er best. Trivsel er viktig for å forklare reproduksjonen av den delte byen, og allerede i 1984 ble det anslått at rundt halvparten av ikke-vestlige innvandrere opplevde diskriminering i Norge. De spurte fortalte at de opplevde minst diskriminering på arbeidsplassen, i butikken og hjemme i blokka. Da er det jo fristende å bli boende i nabolaget. «Ønsket om komfort eller trivsel synes å være relevant for å forklare hvem folk forholder seg til eller danner relasjoner med, og dermed hvem folk ønsker å leve med. Å være komfortabel overfor noen var i stor grad betinget av det faktum at den andre ligner på deg selv, i den forstand at folk identifiserer seg med hverandre, relaterer seg til hverandre eller har identiske eller sammenfallende interesser eller ‘livsstil’», skriver sosialantropolog og groruddalsforsker Bengt Andersen.[5]

Så hvorfor ikke se Groruddalen som et forbilde?

Og så kommer spørsmålet: Er det et problem i seg selv at Groruddalen fylles opp av mennesker med mørk hud og andre religioner enn kristendom? Da har vi et problem. Eller bør vi først finne ut av hva som er de viktigste utfordringene i dagens Groruddalen, og deretter prøve å finne ut om den høye konsentrasjonen av ikke-vestlige groruddøler er årsaken til problemene. For mye av utviklingen i Groruddalen går rett vei, det er langt fra noen getto. Vis meg den bydelen i Europa med like høy andel beboere med røtter i andre land, hvor det samtidig er så lite kriminalitet, så trygt å ferdes og bo og med stadig stigende boligpriser.

I 2014 skrev Aftenposten at hverdagen i de fire bydelene var nesten like trygg som bydelene i ytre vest. De siste ti årene er kriminaliteten, særlig ungdomskriminaliteten, gått kraftig ned i hele området. [6] Fra 2000 til 2010 gikk antall registrerte lovbrudd på Furuset ned med 60 prosent, det totale antallet voldssaker gikk ned med hele 76 prosent og registrerte bilinnbrudd ble redusert med 90 prosent.[7]

øyvind holen groruddalen en reiseskildring 2
Øyvind Holens Groruddalen-bok utkom første gang for ti år siden.

Så hvorfor ikke se Groruddalen som et forbilde? I det minste som eksempel på hvordan man jobber med integrasjon og kulturforskjeller i hverdagen. «Mangfold» og «toleranse» er på flere vis stikkordet for livet til mange av oss i 2000-tallet. Målet bør være økt toleranse overfor andres livssyn, hudfarge, etnisitet, matvaner, kjønn og seksuell legning, og mange som har vokst opp i Groruddalen i 1980, 1990- og 2000-årene har lært seg å takle slike språklige, etniske, religiøse og kulturelle forskjeller bedre enn de fleste andre nordmenn. «Vår generasjon sitter nemlig igjen med noe de eldre ofte sliter med: et åpent syn. Vi er fargeblinde, religionsblinde og inkluderende unge mennesker som ikke dømmer andre for etnisitet, religion eller hudfarge,» skrev Hannah Eriksen fra Stovner.[8]

På fagspråket snakkes det om «interkulturell kompetanse» og «hypermangfold», et fellesskap basert på annet enn nasjonal opprinnelse. Dette er «fag» flere av oss må lære, for Statistisk sentralbyrå antyder at 47 prosent av befolkningen i Oslo vil være innvandrere eller norskfødte barn av to innvandrere i 2040. Av disse vil rundt sju av ti ha bakgrunn fra land utenfor EU/EØS-området.[9] Verden forandrer seg, selv en mer restriktiv innvandrings- og asylpolitikk vil ikke hindre folk å flytte på seg, familier å gjenforenes eller norske statsborgere å gifte seg med utlendinger.

Det var mye negativ omtale av Holmlia.

De fleste av Groruddalens problemer, utfordringer og bekymringer i 2016 er ikke fryktelig annerledes enn på 1970-, 80- og 90-tallet. Det nye er at 1970-tallets bekymring over bomaskiner og fremmedgjøring er blitt erstattet av bekymring over etnisk sammensetning og «hvit flukt». Men mye er koblet til hverdagslig nabokrangling, manglende kollektivt ansvar og store, konsentrerte ungdomskull. Dette har ikke automatisk noe med verken hudfarge, religion eller etnisitet å gjøre.

Her er sju ting vi må ta med oss videre i debatten om Groruddalen og det nye Norge.

    • Vi må slutte å snakke om Groruddalen som ett område, det er for stort og mangfoldig. Her bor det nesten 140.000 innbyggere, det er mer enn hver femte osloborger.

    • Vi må slutte å vise til statistikk om mennesker med annen etnisitet og religion som om det var et problem i seg selv. Gruppen «innvandrerbakgrunn» rommer for mange nasjonaliteter, religioner og enkeltmennesker. Det er ikke automatisk et problem at mange har utenlandsk bakgrunn i Groruddalen, men det kan føre til nye problemer. Og vi må også innse at rasisme og manglende toleranse går flere veier, både etniske nordmenns forhold til «utlendinger», innvandrergrupper seg imellom og «utlendingers» syn på Ola og Kari Nordmann.

    • Vi må ikke slutte å diskutere islam, men vi bør ikke snakke om «muslimer» som én gruppe. Det finnes rundt 1,6 milliarder muslimer i verden, og det er Norges tredje største religion. Det finnes ikke statistikk for tro i Norge, men i boka Religionsstatistikk og medlemsforståelse (2012) prøver Shoaib Sultan å regne seg fram til noen svar. Den gang var det 194 000 muslimer i Norge, ut fra antallet med bakgrunn fra muslimske land. Men da får man med alle sekulære og liberale i regnestykket, for eksempel flyktet flere iranere i Norge fra den islamske revolusjonen i 1979 og hvor muslimske er de rundt 17 000 bosnierne i Norge, den åttende største gruppen med innvandrere i Norge? Med utgangspunkt i medlemskap i islamske trossamfunn var det 106 700 muslimer i Norge i 2012, men medlemskap sier heller ikke noe om faktisk gudstro og religiøs praksis.

    • Groruddalen er lite sammenlignbar med problemfylte europeiske forsteder i Paris, Malmö og København, selv om samfunnsdebattanter i flere år nærmest har tørstet etter ungdomsopptøyer og brennende biler i Oslo øst. En forstad som Clichy-sous-Bois er sterkt preget av høy kriminalitet, arbeidsledighet og narkotikaproblemer, og er nærmest isolert fra resten av byen, uten kollektivtrafikk og handelsliv.

    • Vi må diskutere skole og boligbygging. Når én klasse i ungdomsskolen kan ha elever med tolv forskjellige morsmål og ingen etnisk norske elever, og når minoritetsspråklige barn er i flertall på 59 av 140 grunnskoler i Oslo byr det selvsagt på utfordringer.[10] Hvorfor skal 100.000 av Oslos 200.000 nye innbyggere de kommende 15 årene bo i Groruddalen? Er det ikke på høy tid med flere billige leiligheter og boligblokker andre steder i byen? Bør vi se nærmere på skolekretser, fritt skolevalg og foreldrenes holdninger, for å unngå at vi får skoler helt uten «etnisk norske» elever? Heldigvis er skoleverkets utfordringer i Oslo allerede i søkelyset, og rundt to tredeler av barna med innvandrerbakgrunn i Groruddalen får særskilt norskopplæring når de begynner på skolen.[11] Og det gis tilbud som gratis kjernetid i barnehagen og aktivitetsskole.

    • Vi må snakke om politikk og økonomi. Etter at de økonomiske forskjellene mellom oslofolk i flere år var blitt mindre, har de bare økt i løpet av 18 år med borgerlig styre i Oslo. Innvandrerbarn utgjør 12 prosent av alle oslobarn i perioden 2011-2013, men over tre fjerdedeler av alle de 16,5 prosentene som kategoriseres som «barnefattigdom» i Oslo har innvandrerbakgrunn. Bydel Gamle Oslo har like mange kommunale boliger som Nordstrand, Frogner, Nordre og Vestre Aker til sammen, samtidig som tall fra Statistisk sentralbyrå viser at verdien på blokkleiligheter har økt med 600 prosent siden 1992. Flere vil havne utenfor boligmarkedet.[12]

    • Se mot Holmlia. Hvorfor er ingen bekymret for Holmlia lenger? På 1980- og 90-tallet var Holmlia Oslos dårlige samvittighet, historier om en getto preget av kriminelle gjenger dominerte mediebildet, med en befolkning som var yngst, lavest utdannet og med størst andel minoritetsbefolkning i hele Oslo. Men i dag hører vi mest solskinnshistorier, enten det er suksessen til musikere som Nico Sereba og Omer Bhatti eller fotballspillere som Haitman Aleesami, Mohammed Fellah, Mathis Bolly og Adama «Dio» Diomande. Som Sereba sa da han klatret på amerikanske hitlister med Nico & Vinz: «Da vi vokste opp var det alltid et veldig sterkt konkurranseinstinkt. Det var om å gjøre å være best på banen, på skolen, i det du holdt på med. Det var mye negativ omtale av Holmlia, og det ble viktig for oss å vise resten av Norge at vi er sterke og kan få til ting vi også.»[13]

Den nye Holmlia-generasjonen, mange født på 1990-tallet, har jobbet opp en ekstrem selvsikkerhet og trygghet på egen bydel og bakgrunn. Mange som nå vokser opp på Stovner, Lindeberg, Tveita og Ammerud bærer også på den samme trassige stoltheten og selvsikkerheten, og hvis vi skal frykte ungene med innvandrerbakgrunn fra Groruddalen, er det heller fordi de kommer til å erobre studieplasser, jobber, hitlister og sportsarenaer på grunn av hardt arbeid og skyhøye ambisjoner.

Befolkningen i Groruddalen:

Print

(Tallene omfatter innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre).

Diagrammet viser bakgrunnen til de 138 226 osloborgerne som i Oslo kommunes statistikkbank 2015 var registrert som beboere i Bjerke, Grorud, Stovner og Alna bydel – Groruddalen. Dessuten er 32 prosent av denne «innvandrerbefolkningen» i Groruddalen født i Norge.

Rundt halvparten av Oslos nesten 23 000 pakistanere bor i Groruddalen, det gjør også 70 prosent av Oslos over 7000 tamiler, men bare 27 prosent av Oslos rundt 14 000 somaliere. Bare 16 prosent av Oslos 440.984 «etniske nordmenn» bor i Groruddalen, men de utgjør totalt 51 prosent av befolkningen i dalen. Hvis den etniske nordmannen er i ferd med å bli en minoritet, må i så fall alle andre nasjonaliteter utgjøre én felles majoritet. Det er 70 767 nordmenn og 11 857 pakistanere, den nest største befolkningsgruppen. Færrest «etnisk norske» finner vi i delbydelene Rommen, Haugenstua og Furuset, rundt 30 prosent av befolkningen. Så det nærmeste vi kommer en «utenlandsk» dominans er Furuset, der beboere med røtter i Pakistan utgjør rundt 18 prosent av befolkningen.

Øyvind Holen
Forfatter og journalist Øyvind Holen.

(Dette er det nye forordet til Øyvind Holens bok «Groruddalen. En reiseskildring», som nylig er utkommet på nytt i paperback).

Kilder:

[1] Aftenposten Aften 9. mars 2005.

[2] Ibid.

[3] «Upwards, Outwards and Westwards: Relocation of Ethnic Minority Groups in the Oslo Region» av Lena Magnusson Turner og Terje Wessel i antologien Socioeconomic Segregation in European Capital Cities: East Meets West (Routledge 2015).

[4] Akers Avis Groruddalen 4. juli 2008.

[5] «Westbound and Eastbound. Managing Sameness and the Making of Separations in Oslo» (2014).

[6] Aftenposten 17. oktober 2014.

[7] Akers Avis Groruddalen 4. april 2011.

[8] Aftenposten 28. oktober 2015.

[9] «Regional framskrivning av antall innvandrere 2011-2040» av Inger Texmon, SSB.no 15. mars 2012.

[10] Aftenposten 8. mai 2015.

[11] Jan Bøhler i Aftenposten 31. oktober 2015.

[12] Heidi Marie Kriznik: Den delte byen (Forlaget Manifest 2015).

[13] D2 3. oktober 2014.

AMagasin_mandag 2