Robotene kommer!

I 2004 mente forskere at navigasjon i trafikken ville være umulig å automatisere. Seks år senere, i oktober 2010, kunne Google fortelle at de var i ferd med å utvikle førerløse biler.

Robotene klarer stadig mer. Ny teknologi har i flere omganger erstattet arbeidskraft. Det nye er at roboter ikke lenger bare kan gjøre manuelt, men også intellektuelt arbeid. Kunstig intelligens gjør at medisinberegning, diagnoser og juridiske analyser kan automatiseres. Som for eksempel hos Dr. Watson.

Tre spørsmål presser seg på: Klarer vi oss uten robotene? Nei. Kommer de til å ta jobbene våre? Ja, men de kan også skape nye. Hvem vinner og taper? Det kommer helt an på hvilke valg vi gjør nå.

Robotene kommer – og de er bra for oss
Teknologien kan ikke stoppes, og det vil vi jo heller ikke. For kunstig intelligens og automatisering kan løse mange problemer. Ny teknologi – brukt og tenkt riktig – kan redusere sykefravær for ansatte i helse og omsorg ved å redusere tunge løft, og effektivisere arbeidet ved at oppgaver som løfting, vasking og dosering av medisiner kan gjøres av maskiner.  Da kan tid frigjøres til menneskelig kontakt og omsorg. Vi har to store utfordringer i Norge de neste tiårene: økte utgifter og fallende inntekter. Kan robotene redde oss?

Det ene problemet er utgiftene våre. Mens vi i 1970 hadde fem arbeidstakere bak hver pensjonist, vil vi i 2060 stå igjen med bare halvparten. Hvis like mange omsorgsarbeidere skal hjelpe hver bruker i helse og omsorg i 2060 som i dag, må en av tre jobbe i helsesektoren. Det går jo ikke. Da trenger vi Dr. Watson og andre roboter som kan frigjøre tid til god omsorg også i framtida. Tid til omsorg og nærvær vil ikke bli mindre viktig når de mer kravstore 68- erne får pleiebehov.

I bydel St. Hanshaugen i Oslo har man en egen avdeling for hjemmemestring. Målet er at flere skal ha det bedre hjemme lengre. Det er dessuten billigere. Teknologi kan bidra til dette, men da må også hele omsorgstjenesten tenke nytt. Ellen Oldereid, avdelingsdirektør i bydelen, beskriver teknologi som et 20/80 forhold mellom teknologi og organisasjon.

Siden syttitallet har yrkesdeltakelsen i Norge økt fenomenalt.

Skal vi lykkes med å gjøre mer og bedre med færre hender, må teknologien (som i stor grad finnes) kobles til oppgavene som skal løses. Ofte oppstår innovasjon i møtet med krevende kunder som har konkrete problemer de skal løse. Oslo MedTech arrangerer «Skulle-ønske-jeg-hadde» dager. Der møter fagfolk fra helse og omsorg teknologimiljøer og får presentere nettopp det: hva de skulle ønske de hadde av hjelpemidler for å gjøre arbeidsdagen enklere og tryggere, for seg selv og for pasientene.

Når vi investerer i omsorgsteknologi er det ofte kommunene som gjør investeringen. Kommunene har trange budsjetter og bør gjerne kunne vise resultater med det samme. Erfaring tilsier at teknologi på sikt kan øke kvalitet og redusere kostnader. Men den skal utvikles, testes, og hele organisasjoner skal endres. Det kan være vanskelig i trange kommunebudsjetter å forsvare en investering i dag som først gir gevinst om ti år. Det er mulig vi må løfte denne investeringskostnaden ut av de kommunale budsjettene. I 2008 opprettet Danmark et fond (ABT-fondet) på tre milliarder danske kroner for investering i ny arbeidsbesparende teknologi, og nye arbeids- og organisasjonsformer. Kjernen i ABT-fondet er at investeringene skal brukes som en brekkstang for utvikling og effektivisering i offentlig sektor – til nytte for innbyggere og medarbeidere. Den gode nyheten er at de neste ti årene, før etterkrigsbarna blir gamle og skrøpelige, har vi penger til å investere.

Den andre utfordringen for framtida er inntekter. Oljeinntektene faller. En minkende andel av oss kommer til å være i arbeidsfør alder. Det betyr at de som er under pensjonsalder i 2060, må jobbe mer. Det er alle som jobber og betaler skatt som finansierer velferdsstaten og fellesgodene.

Det er dessuten et mål i seg selv at færrest mulig står utenfor. Hittil har det vært slik at jo mer produktive vi blir, jo høyere krav stiller arbeidslivet og jo flere risikerer å falle ut. Produktivitetskommisjonen peker selv på at høyere yrkesdeltakelse vil være bra for samfunnet – selv om det isolert sett reduserer produktiviteten fordi alle som er med ikke nødvendigvis produserer like mye per time.

En voksende gruppe sliter med å komme inn i arbeidslivet.

Siden syttitallet har yrkesdeltakelsen i Norge økt fenomenalt, først og fremst med kvinnenes inntog i arbeidslivet. Totalt antall arbeidstimer har imidlertid ligget ganske stille. Jobber vi mindre enn før? Ja, i snitt. Det er likevel en myte at nordmenn generelt jobber mindre fordi vi er rikere. Mange jobber mer, deltidsarbeid har gått ned, og avtalt arbeidstid per uke har vært uendret siden 1986. Ledigheten i Norge er lav, mens tallet for uførhet og sykefravær er relativt høyt. Og gjett hvor det er høyest? I yrker med tungt fysisk arbeid. Eldre arbeidstakere mellom 55 og 62 med bakgrunn fra blant annet helse og omsorg, sliter for eksempel med skjelett- og muskelplager. Det kan vi løse ved hjelp av teknologi som reduserer fysisk belastning på arbeidstakere. Og andelen uføre i denne gruppen er allerede på vei ned.

To andre grupper kan bli et voksende problem: unge som mangler kompetanse, og innvandrere. Mange av dem som står utenfor arbeidslivet har ikke videregående skole, eller de er for dårlige i norsk. Sammenlignet med andre land er yrkesdeltakelsen blant unge i Norge høy. Den såkalte NEET-raten (Not i Employment, Education or Training) er lav, og i 2014 var det omtrent 7 prosent unge i Norge som verken var i arbeid, under utdanning eller i opplæring. Gjennomsnittet i EU er til sammenligning over det dobbelte, på 15,5 prosent. Mange av disse vil etter hvert komme i jobb, men en voksende gruppe sliter med å komme inn i arbeidslivet. Det er innvandrernes deltakelse i arbeidslivet i framtida som avgjør om innvandring blir et problem eller løsningen på mange av våre problemer.

Blant de unge er det særlig de som faller ut av eller ikke får godkjent videregående som har svak tilknytning til arbeidslivet. En rapport fra OECD viser at terskelen for å komme inn i norsk arbeidsliv er høyere enn i mange andre land. Kun fem prosent av jobbene krever ikke formelle kvalifikasjoner. Ifølge SSB sine framskrivninger vil disse jobbene bli enda færre i framtida. Men vil de det?

De tar jobbene våre – men vi trengs fremdeles
Roboter kommer til å erstatte mange jobber. Ifølge SSB vil en av tre jobber være borte i løpet av noen tiår. Det er jo også i de færreste tilfeller slik at en maskin eller robot erstatter en konkret oppgave tidligere utført av et menneske. Det digitale skiftet handler først og fremst om at vi gjør ting på nye måter på grunn av teknologi. Varehandel, reisebestilling og banktjenester er i stor grad automatisert; ikke ved at vi ringer en robot på reisebyrået, men ved at vi selv gjør jobben ved hjelp av nye teknologiske løsninger. Da blir jobbene som før gjorde disse oppgavene simpelthen borte.

Finansbransjen i Norge har vært en pioner i effektivisering gjennom digitale løsninger. Til nytte for de aller fleste kunder, bankenes lønnsomhet og landets produktivitet. Og med betydelige personlige kostnader for mange som har mistet jobben. På Finansforbundets Høstkonferanse var digitalisering tema, og budskapet tydelig: Teknologi kan ikke stoppes, og vil fortsette å prege finansbransjen. Men den enkelte arbeidstaker kan ikke alene betale for at samfunnet blir mer produktivt. Fellesskapet og arbeidsgiverne bør og må legge til rette for ny kompetanse og nye muligheter for de som rammes.

På lang sikt og i det store bildet er likevel svaret at det er oppgaver til alle i Norge. Eller sagt på en annen måte: det er nød nok til alle. Innen helse og omsorg trenger vi alle krefter vi kan få – både roboter og mennesker.

Det er nød nok til alle.

Det er dessuten en del ting robotene ikke er så flinke til. Forskerne Osborne og Frey fra Oxford mener at det er tre ting roboter fikser dårlig: håndtere kaos, tolke følelser og være kreative. Det trenger vi mennesker til. Da må vi sørge for at mennesker i framtida også har disse egenskapene. Evne til å kreativt løse uforutsette situasjoner. Gjerne sammen med noen som ikke likner oss selv. Sosial og emosjonell kompetanse. Derfor har også Ludvigsenutvalget i sin utredning Fremtidens skole pekt på evnen til å lære, sosial kompetanse og kreativitet som nødvendige læringsmål.

Kaffekjeden Starbucks er et interessant eksempel. Columbia-professor Jeffrey Sachs har spådd at roboter snart vil ta over hele kaffekjeden. En artikkel i MIT Technological Review mener imidlertid det kan være grunn til å tro at Sachs tar feil: Starbucks suksess har aldri handlet om å tilby kaffe billigere eller mer effektivt. Kunder foretrekker folk og tjenestene folk kan tilby.

Robotene kan også skape nye jobber. Og endre de vi har. Industriarbeideren kan betjene roboten, legen må tolke Dr. Watsons anbefalinger og drøfter dem med pasienten, og betjeningen som tidligere satt i kassene i supermarkedene kan, om markedet vil, gi kundene råd om varene som finnes i butikken. Med roboter ved sin side kan menneskene altså øke sin produktivitet. At roboter blir et supplement og ikke en erstatning finnes det eksempler på her hjemme: Møbelprodusenten Ekornes har over hundre roboter i sving på sine seks fabrikker i Norge. De jobber side om side med 1350 ansatte tilknyttet produksjonen. Robotene bidrar til at selskapet kan være konkurransedyktig i et høykostnadsland som Norge, og gjør at produksjonen har kunnet bli i landet. Liknende erfaringer finner vi hos Kleven verft.

Vi vil ha stort behov for høyt utdannet arbeidskraft i framtida også.

Watson snur opp ned på forholdet mellom teknologi og arbeid. Robotene erstatter ikke lenger bare arbeidskraft med lav kompetanse – men også arbeidskraft med høy kompetanse. Men de trenger altså menneskelige tillegg. Både til å håndtere sosiale relasjoner og til programmering og vedlikehold. Både SSBs framskrivninger og supplerende scenarier utviklet av Samfunnsøkonomisk Analyse spår at høyere teknologianvendelse øker etterspørselen etter høyt utdannet arbeidskraft. Vi vil ha stort behov for høyt utdannet arbeidskraft i framtida også. Mastersyken er avlyst.

Men det er ikke nødvendigvis bare plass til de med mest utdanning i den teknologiske framtida. Det vil også være behov for lavere grader som kan vedlikeholde og programmere, og ikke minst for nye former for tjenester der det menneskelige møtet og hjelp til praktiske hjemlige oppgaver står sentralt. Teknologi kan slå ut begge retninger – både i høyere og lavere etterspørsel etter høyt utdannet kompetanse, ifølge en artikkel av Tim Worstall i Forbes Magazine.

Og det finnes konkrete eksempler. I New York har IBM i samarbeid med utsatte videregående skoler i blant annet Bronx utviklet et undervisningsopplegg på videregående nivå som kombinerer teknologikunnskap og praksis. Utvikling av digitale plattformer og tjenester krever kunnskap og videregående utdanning, men ikke nødvendigvis universitetsgrader. Programmet har hatt betydelig suksess, gode gjennomføringsrater, og høy yrkesdeltakelse i etterkant.

Det kan godt gå bra – men ikke av seg selv
På trettitallet, også en økonomisk nedgangsperiode med teknologiske fremskritt, advarte John Maynard Keynes mot teknologisk arbeidsledighet forårsaket av effektivisering av arbeidskraft. Problemene oppstår når teknologien utvikler seg raskere enn vi klarer å finne nye jobber, påpekte Keynes.

Keynes’ bekymring er ikke grunnløs. Ny teknologi erstatter arbeidsplasser, på kort sikt. I enhver teknologiendring og omstilling vil det ligge mange utfordringer, for eksempel knyttet til fordeling. Dessuten vil oppgaver og kompetansekrav endres når teknologien kan løse mange av oppgavene vi mennesker løser i dag.

Den som somler mest får bestemme minst.

Keynes understreket imidlertid også at problemet er midlertidig– før arbeidsmarkedet tilpasser seg. Teknologien vil på lengre sikt kunne skape nye arbeidsplasser. Vi kan ikke velge bort teknologi. Historien er full av eksempler på mislykkede forsøk på å stoppe for eksempel vevemaskiner og minibanker. Felles for disse erfaringene er at teknologien har økt vår produktivitet, men også at arbeidskraften oftest har funnet nye oppgaver.

Mulighetene teknologien gir oss er for viktig til at vi kan la være.  Politikkens oppgave er å sikre gode overgangsløsninger og ny kompetanse. Flere må løftes inn i arbeidslivet og flere må jobbe lengre. Mange jobber vil forsvinne og kostnaden ved omstilling må vi dele på. Den kan ikke bæres av den enkelte overflødige bankfunksjonær. Ny teknologi krever alltid ny politikk. Og den som somler mest får bestemme minst. Vi må ta i bruk teknologi der det går. Også roboter. Og mennesker der vi fortsatt er best.