Å drømme om å reise langt av gårde

Hvis du ikke vet hvem Anthony Bourdain er, så er sjansene likevel store for at han dukket opp i din Facebook-feed i juni 2018. For sjokkbølgene var store da Bourdain tok sitt eget liv, han hang seg, i et hotellrom i Strasbourg. Donald Trump og Barack Obama tweetet fort om sin beundring for Bourdain. Det samme gjorde hundretusener på sosiale medier. For Bourdains bøker og enda mer hans TV-programmer hadde gjort ham til en helt for mange av oss.

Overalt hvor han dro, var han nysgjerrig, empatisk, villig til å spise absolutt hva som helst, og fikk interessante mennesker til å åpne seg opp.

Opprinnelig en kokk som slo seg opp i New Yorks røffe restaurant-verden, vakte Bourdan først oppmerksomhet med et essay i The New Yorker i 1999, hvor han delte sine innside-tips om restauranter (deriblant tips som «aldri bestill fisk på mandager», ettersom fisken da trolig er gammel).

Men det var som TV- og dokumentarfilmskaper at Bourdain ble en verdensstjerne. Først med programmet A cook’s tour på amerikanske Food Channel, så med No reservations på Travel Chanel, og så i over fem år og over 12 sesonger på CNN med Parts Unknown.

Forstå andre mennesker gjennom mat

Ideen bak reiseprogrammene var enkel: kokken Bourdain reiser jorda rundt og forsøker å forstå forskjellige byer, kulturer og mennesker gjennom hva de spiser.

Bourdain dro til de store restaurantbyene Paris, Tokyo, og New York, men den jødiske kokken dro også til Gaza, Beirut, Kinshasa, Teheran, Chengdu, og Beira i nord-Mosambik.

Overalt hvor han dro, var han nysgjerrig, empatisk, villig til å spise absolutt hva som helst, og fikk interessante mennesker til å åpne seg opp. Ofte over evigvarende måltider og store mengder alkohol. Alle han traff på sin vei, møtte Bourdain med et åpent sinn og respekt. Episoden om Palestina vant priser fra palestinske og muslimske organisasjoner, ettersom de mente Bourdain presenterte palestinere på en måte som sjelden gjøres i amerikansk media.

Å kalle dette en guidebok blir misvisende.

Bourdain selv er også en hovedgrunn til at disse TV-programmene ble så fascinerende: hans karisma, entusiasme, originalitet, og rett og slett kulheten hans. The Guardian skrev i sin nekrolog at det var mye rock n´roll og rølpete sjarm med Bourdain, samtidig som han formulerte seg som en poet.

Bok etter hans død

Nå, etter hans død, har hans mangeårig assistent Laurie Woolever satt sammen en bok om Bourdains favorittsteder. Flere av hans venner har skrevet korte essayer som også er med i boka. Og samtidig med at denne boka er kommet ut, er det kommet en egen dokumentarfilm om Bourdains liv, som i disse dager går på amerikanske kinoer, se trailer her.

Mørket som Bourdain selv sleit med er derimot ikke belyst i boka. For Bourdain sleit med depresjoner, noe som til slutt førte til at han tok sitt eget liv. At nettopp Bourdain, med all hans suksess og alt han hadde fått til, kunne synke så langt inn i depresjonens mørke, førte til fornyet oppmerksomhet om mental helse i USA.

Boka er delt opp i 45 kapitler, et kapittel om hvert land, og mange av kapitlene er igjen delt i mindre delkapitler om forskjellige byer, som ofte bare er på 2-3 sider. Noen av disse er kanskje litt vel korte, men de kan kanskje sammenlignes med små appetittvekkere for spennende reisemål langt avgårde. Og i fet skrift gjennom hele boka er sitater fra Bourdain selv, tatt fra TV-programmene.

 

Bourdains byer

Å kalle dette en guidebok blir misvisende. Men boka gir små glimt og Bourdains perspektiver på mange av verdens mest fascinerende steder. Av og til fremheves åpenbare turistdestinasjoner, som Angkor Wat i Kambodsja, men stort sett fremheves mer kuriøse reisemål. For det står mye om rare restauranter innerst i trange smug, men lite om byenes historie eller hvor mange som bor der.

Alt som Bourdain fant interessant er derimot med: hvorfor Buenos Aires har verdens største tetthet av psykologer, hvorfor Melbourne er den kuleste byen i Australia, hvilke restauranter kokkene i Montreal liker best, hvor man finner den beste sjømaten i Lisboa, eller hvorfor Mosambik har – ifølge Bourdain – har den beste maten i Afrika.

I pandemiens tid er dette er en bok for dagdrømmere.

Det er mye om mat i boka – litt om tre-stjerners restauranter, men mest om gatemat. Om på hvilke gater man finner den beste tacoen i Mexico city, og hva slags nattmat man bør kjøpe etter en sein kveld på byen i New York. Kapitelet om Vietnam forteller om da president Obama ble med Bourdain for å spise bun cha på lave plastikkstoler i enkel, neonbelyst restaurant i Hanoi.

Bourdian ble begeistret for de fleste stedene han besøkte, men det er også minst to land med i boka som det virker som han ikke ble like entusiastisk for (Finland og Bhutan).

Paris

Som så mange amerikanere, så hadde Bourdain en særlig fascinasjon for Paris. Og etter hans hjemby New York, er det Frankrikes hovedstad som har fått størst plass i boka.

Det verste man kan gjøre hvis man bare har noen få dager i Paris er å legge planer. Bourdains tips for Paris: gjør minst mulig (“make the most of it by doing as little as possible”).

I Paris bør man spise frokost på en tilfeldig kafe, bli sittende en god stund og se på de forbipasserende, så gå en tur, kanskje gå seg litt bort, så tilbake til hotellet og kanskje ha sex, før man sover en liten blund, så ut igjen på ettermiddagen, for å finne en god bistro sammen med noen gode venner, spise noen klassiske franske retter, drikke rødvin, spise litt mer, drikke enda mer rødvin, og så gå en lang tur gjennom nabolaget på vei tilbake til hotellet.

En sånn dag i Paris er uendelig mye bedre enn en dag tilbrakt på museer, ifølge Bourdain.

 

Tvilsomme historier

Kanskje på grunn av sin egen livshistorie, med psykiske problemer, et tidvis rotete privatliv, og på sine yngre dager avhengighet av kokain, amfetamin og til og med heroin, ble Bourdain ofte trukket mot mer tvilsomme strøk i byene han besøkte.

Så til de av dere som savner å reise langt av gårde, anbefales denne boka, og kanskje særlig for regnværsdager i sommer, da man lurer på hvordan gatematen i Maputo egentlig smaker.

En episode om Tokyo handlet mye om byens sadomasochistiske- miljø, mens kapitelet om Atlanta handler en del om hvorfor sørstatsbyen har så mange strippebarer (og selvfølgelig: også noen refleksjoner om hva slags sørstatsmat som blir servert på strippebarer i Atlanta).

I et intervju har Bourdain fortalt at han bare ventet på at CNN til slutt en gang ville si at dette var før drøyt eller for sært til at de kunne sende det. Men det gjorde de aldri

.

Dagdrømmer i sommer

I pandemiens tid er dette er en bok for dagdrømmere. Europa åpner gradvis opp igjen, men verdensdeler lenger borte vil det nok ta lenger tid før man kan reise til.

Så til de av dere som savner å reise langt av gårde, anbefales denne boka, og kanskje særlig for regnværsdager i sommer, da man lurer på hvordan gatematen i Maputo egentlig smaker.