Svart bølge over Midtøsten

Velskrevet om hvordan konflikten mellom Iran og Saudi-Arabia har vært med på å prege Midtøsten siden 1979.

Rekken av Financial Times-journalister som har skrevet gode bøker om internasjonal politikk er lang. Kommentator Ed Luce har skrevet prisbelønte bøker om både USA og India, Gideon Rachman har skrevet om Asias framvekst, tidligere Mumbai-korrespondent James Crabtree ga nylig ut en fascinerende bok om ulikheter i det nye India, og norske Martin Sandbu kom i fjor ut med en kritikerrost bok om økonomisk ulikhet. Og listen fortsetter.

Med et mulig unntak for The Economist, er det i hvert fall i den engelskspråklige verden ingen annen avis hvor journalistene har produsert så mange interessante bøker om internasjonal politikk og økonomi de siste årene.

Boka begynner og slutter med spørsmålet «hva skjedde med oss?»

Kim Ghattas er en tidligere Financial Times (og BBC)-journalist, som tidligere har skrevet en bok om Hillary Clintons tid som utenriksminister. Hennes nye bok «Black Wave. Saudi Arabia, Iran, and the Rivalry that Unravelled the Middle East» er en ambisiøs historiebok om de siste tiårene i Midtøsten, fra 1979 til i dag. Boka har fått svært positiv mottagelse og den var på en rekke lister over de beste sakprosa-bøkene som ble skrevet i 2020.

Forfatteren selv, Kim Ghattas.

Bokas analytiske hovedgrep er at den fokuserer på Iran og Saudi Arabia, og hvordan konflikten mellom disse landene fikk store konsekvenser for hele regionen. Den saudi-iranske rivaliseringen gikk utover bare geopolitikk og ble en stadig voksende konkurranse på stadig flere samfunnsområder, og som forandret samfunn over hele Midtøsten. Med denne vinklingen spiller Israel-Palestina-konflikten bare en liten birolle i denne historien om Midtøsten. USAs rolle drøftes, men de er heller ikke en hovedaktør.

Selv om det ikke sies eksplisitt i boka, får jeg inntrykk av at libanesiske Ghattas er litt lei av at mange i Midtøsten legger så stor vekt på eksterne aktørers rolle når de skal forklare Midtøstens problemer de siste tiårene. Med det analytiske grepet som Ghattas har valgt, viser hun at mange av Midtøstens problemer i stor grad skyldes Midtøsten selv.

Boka begynner og slutter med spørsmålet «hva skjedde med oss?» Hvorfor har ytterliggående religiøse krefter fått så stor innflytelse, hvorfor har det vært så mange kriger i Midtøsten, eller rett og slett: hvorfor har så mye gått galt i Midtøsten de siste tiårene? For Ghattas begynner svaret på dette spørsmålet i 1979, ettersom ingen andre år i nyere tid har forandret den arabiske og muslimske verden like fundamentalt.

Ghattas forsøker å avslutte boka med håp om en bedre, mindre konfliktfylt fremtid for Midtøsten.

Hun peker særlig på tre begivenheter i 1979: revolusjonen i Iran, Sovjets invasjon av Afghanistan, og angrepet og beleiringen av den store moskeen i Mekka. Den siste av disse tre er jo ikke like kjent som de to første hendelsene, men Ghattas viser hvordan okkupasjonen av moskeen ikke bare var et sjokk for det Saudi-arabiske-regimet, men også hvordan landet etterpå gikk i en betydelig mer konservativ retning, som etter hvert fikk store ringvirkninger over hele Midtøsten.

Foruten fokuset på Iran og Saudi Arabia, ser Ghattas særlig på hvordan konflikten mellom disse to landene har spilt seg ut i Egypt, Libanon, Syria, og Pakistan. I kapitlene om Libanon kommer det fram at dette også er en personlig historie for Ghattas. For hun kommer fra en liberal, kosmopolitisk familie i Beirut, og hun ser med sorg på hvordan slike liberale miljøer har mistet innflytelse og makt de siste tiårene i hennes del av verden.

De som kjenner godt til de siste tiårene i Midtøsten, vil kanskje ikke lære så voldsomt mye nytt av denne boka, men de vil i hvert fall plukke opp mange fargerike detaljer. For det beste med boka er hvordan Ghattas fletter sammen de store historiske linjene med levende skildringer av enkeltpersoner og -hendelser. Ghattas skriver svært godt, og har en sjelden evne til å billedliggjøre historien. Som denne beskrivelsen av året 1975: «men wore their hair long, neckties were wide, and Led Zepplin was the biggest rock band in the world. In April 1975, Saigon would fall to the Communists. That same month, war would erupt in Lebanon and the fire of the Cold War would move from Southeast Asia to the Middle East.»

Ghattas forsøker å avslutte boka med håp om en bedre, mindre konfliktfylt fremtid for Midtøsten. Det er ikke den mest overbevisende delen av boka. Men Ghattas skriver at hun vil få den oppvoksende generasjonen i Midtøsten til å se at utviklingen i deres region de siste tiårene ikke er et resultat av uunngåelige historiske eller religiøse krefter, men heller er et resultat av summen av enkeltmenneskers politiske valg. Og på samme måte vil regionens framtid også skapes av oppvoksende generasjoners politiske valg.