Å synge og skrive Amazing Grace

Amerikanske presidenter huskes ofte for én setning i en bestemt tale – som Ronald Reagans oppfordring i Berlin: Mr. Gorbachev, tear down this wall!, eller John F. Kennedys oppfordring til sitt eget folk: Ask not what your country can do for you, ask what you can do for your country. Andre presidenter huskes kanskje best for én bestemt tale – som Abraham Lincoln og hans Gettysburg-tale.

For salmen er noe langt mer enn en kjent og kjær sang i USA.

President Obama har ikke én tale eller sitat som huskes på samme måte – kanskje litt overraskende ettersom han jo er en strålende taler.

Hvis man like fullt skal trekke fram én tale, så er det flere kandidater. Hans tale til demokratenes landsmøte i 2004 huskes, så vel som hans tale i Oslo da han noe motvillig mottok Nobelprisen. Like fullt er det nok en annen tale som huskes best, først og fremt på grunn av avslutningen. Den kalles ofte bare «Amazing grace»-talen.

For mot slutten av presidentens tale, som ble holdt i en sørstatskirke, etter at den hadde blitt angrepet av en hvit ekstremist som drepte ni afroamerikanere, så begynte altså presidenten å synge Amazing Grace. Du har sikkert sett det før, men det kan verdt å se øyeblikket igjen, link her.

I gospel-Amerika er Amazing Grace bortimot en nasjonalsang.

Talen som begynte på sørgmodig vis, nesten som en minnegudstjeneste, avsluttes med hele salen syngende, smilende, applauderende, med «sing it, brother!»-tilrop, og hvor Obama igjen stod fram som USAs consolor-in-chief, hele landets trøster og forsoner.

Nå har Obamas taleskriver Cody Keenan skrevet en fascinerende bok om de ti dagene fra tragedien hendte til talen ble holdt. Boka ble utgitt nylig utgitt i USA og gikk rett inn på bestselger-listene.

Fantastisk nåde

Først litt om «Amazing grace». Før Obama begynner å synge, refererer han til «sangen som vi alle kan». For salmen er noe langt mer enn en kjent og kjær sang i USA.

I løpet av de ti dagene som skildres, blir vi godt kjent med byggets daglige tralt.

I gospel-Amerika er Amazing Grace bortimot en nasjonalsang. Også i det sekulære USA har sangen ikonisk status.

Elvis, Aretha Franklin, og Johnny Cash er blant de mange som har lagd sin egen versjon. For noen år siden ble det utgitt en bok med den presise tittel: «Amazing Grace: The Story of America’s Most Beloved Song».

Talens tilblivelse

Men la oss spole tilbake til begynnelsen.

En sval sommerkveld i 2015 gikk en hvit ekstremist inn i en hvitmalt kirke i Charleston, Sør-Carolina, og skjøt og drepte afroamerikanere som var midt i en bibel-studiesirkel.

Selv et USA vant til masseskytinger, ble dypt sjokkert. Særlig av motivet: en 21-årig hvit mann ville drepe så mange svarte mennesker som mulig – i en svart kirke i sørstatene, som historisk var slaveriets og segregeringens kjerneområde.

Nasjonen var rystet. Presidenten inkludert, som ikke hadde lyst til å si noe som helst. Og i hvert fall ikke holde en tale. Han mente dette bare beviste alt han hadde sagt tidligere, gjentatte ganger, om behovet for strengere våpenlovgivning.

Obamas hovedtaleskriver, Cody Keenan, ville heller ikke at presidenten skulle holde en tale. Han skjønte hvor krevende det ville bli å skrive noe meningsfullt om dette. Og at det i så fall måtte skrives på kort tid.

Den daglige tralten i Det hvite hus

Boka «Grace» følger så de neste ti dagene i Det hvite hus, et kapittel for hver dag. Rammefortellingen er tragedien i Charleston og hvordan taleskriver Keenan sliter med å presse ut noen passende ord og setninger.

Samtidig gir boka også et sjeldent godt innblikk i hvordan det er å jobbe i Det hvite hus. I løpet av de ti dagene som skildres, blir vi godt kjent med byggets daglige tralt.

De som liker detaljer om Det hvite hus vil finne mange setninger å understreke – alt fra hvem som har faste plasser i Marine One, presidentens eget helikopter, til hva kokkene i Air Force One, presidents eget fly, er kjent for. Og videre: hvem som har plass i det daglige morgenmøtet kl 07:45 til hvordan det er å jobbe i et bortimot tomt Det hvite hus midt på natta.

Boka følger også de de strategiske diskusjonene internt om hvordan presidenten skal oppfattes mest mulig statsmannsaktig, i alle mulige situasjoner. Det meste drøftes på forhånd og alt faktasjekkes. Det hvite hus har et team på hele 9 faktasjekkere – og den ene blir etter hvert Keenans kjæreste og så kone.

Mot slutten av boka er et derfor nesten en euforisk stemning i Det hvite hus.

Mye skjer i de ti dagene som skildres. Flere avgjørende høyesterettsavgjørelser ble offentliggjort akkurat i de dagene, både kjennelsen som støttet Obamas helsereform, og kjennelsen som opprettholdt at ekteskap mellom par av samme kjønn var blitt landets lov. Begge avgjørelsene feires som store seiere i Det hvite hus.

Politiske nerder som likte The West Wing, vil nok elske denne boka. Mot slutten av boka, refererer til og med Keenan selv til TV-serien, og sier til noen kollegaer: «denne uka har inneholdt mer enn en hel sesong av The West Wing!».

Obamas taleskrivere

Full disclosure, som det heter på engelsk: jeg kjenner Cody, forfatteren av boka. Vi studerte sammen for over ti år siden. Vi tilhørte forskjellige vennegjenger, men alle vi hans studiekamerater heiet på Cody da han jobbet seg oppover i kretsen rundt Obama.

Obama hadde selvfølgelig mange taleskrivere. Den mest kjente er nok Jon Favreau, Obamas hovedtalerskriver i de første fire årene i Det hvite hus («og ordføreren av den sosiale sirkelen i presidentkampanjen», som Keenan kaller ham).

Cody Keenan er like fullt den som har jobbet lengst for Obama: først som praktikant i valgkampen, deretter som Favreaus nestkommanderende, før han selv ble hovedtaleskriver de siste fire årene, og så jobbet de også sammen noen år etter de forlot Det hvite hus. Keenan holdt lenge en noe lavere profil enn hans kollegaer. Vel, i hvert fall fram til han skrev denne boka.

Personlig og patriotisk

Boka gir et fascinerende innblikk i Keenan og Obamas nære samarbeid. For de aller fleste taler, så hadde ikke Obama behov for å se på et taleutkast før kveden i forveien. (dette i motsetning til hans kone, som alltid ville ha utkast minst to uker før). Da Keenan sleit med skrivingen, fikk han tips fra sin sjef om å spille Miles Davies eller John Coltrane som inspirasjon i bakgrunnen.

«Grace» er både en personlig og patriotisk bok. Vi følger Keenan i en avgjørende periode i hans eget liv. Samtidig skildrer også boka inngående diskusjoner mellom presidenten og hans folk om hva USA egentlig er, hvordan USA kan endre seg, og hva USA kan være på sitt beste.

Det stod ikke i manus at presidenten skulle avslutte med å synge «Amazing Grace».

I de ti dagene som skildres, så gikk det meste Obamas vei. Mot slutten av boka er et derfor nesten en euforisk stemning i Det hvite hus. I intervjuer har Keenan sagt at han håper at boka kan inspirere neste generasjon til å ha tro på at politikk nytter: ja, fremskritt kommer ofte i rykk og napp, to skritt fram blir ofte fulgt av minst et skritt tilbake, men like fullt, noen ganger, så oppnår man så store seire som gjør all den harde jobbingen verdt det.

Boka har også en mørkere epilog, om det Obama-administrasjonen ikke fikk til, og mannen som ble den neste presidenten.

Å synge eller ikke

Til slutt: tilbake til talen. Å si at denne talen regnes som Obamas aller beste er en overdrivelse. Den var nok heller blant de 10 beste. I ettertid er det få som husker noe særlig annet av talen enn avslutningen, men den husker til gjengjeld alle.

Det stod ikke i manus at presidenten skulle avslutte med å synge «Amazing Grace». Det hadde ikke en gang vært luftet som en idé i dagene før.

På ut av helikopteret, kort tid før talen skulle holdes, så nevnte presidenten, nærmest i forbifarten, til Keenan: «hvis jeg føler for det, så kan det hende at jeg avslutter med å synge». Keenan ble målløs, visste ikke hva han skulle si i respons, tenkte på alt som kunne gå galt.

Rett etterpå meldte han til kona og to nære medarbeidere om hva presidenten nettopp hadde sagt. Keenan får raskt svar: «Det er den beste ideen noensinne – folk vil elske det».