Å være eller ikke være på sosiale medier

«Hva leser du?» spurte samboeren min. «Ten arguments for deleting your social media accounts right now», svarte jeg. «Ikke bli overbevist, da», sa han. Nei, det får bli syretesten på om boka er god, tenkte jeg.

Vi har jo hørt det før: At Facebook og andre SoMe-giganter kjemper om og tjener penger på oppmerksomheten din. Du er ikke en kunde, men selve produktet. Slett appen på mobilen eller gjør mobilen grå, er ofte svaret.

Etter Cambridge Analytica-skandalen, og granskingen som nå pågår, har flere spådd et ras med utmeldinger fra Facebook. Denne boka ønsker at du skal helt ut – av alle sosiale medier som styres etter en type økonomisk logikk som jeg skal komme tilbake til senere.

Lanier prøver ikke å si at verken selskapene eller de som jobber der er onde eller prøver å ødelegge samfunnet.

Jaron Lanier, forfatter av boka, er ingen hvem som helst. Han regnes som den første som snakket om begrepet virtuell virkelighet (VR) og har jobbet mange år i Silicon Valley. I tillegg har han tidligere skrevet flere bestselgende bøker om teknolog og filosofi.

I Ten arguments vrenger han innsiden ut og prøver å få oss til å forstå hva som skjer bak kulissene og med oss selv når vi interagerer med visse plattformer – plattformer som baserer seg på manipulasjon av vår adferd som kilde for store inntekter. Så lenge vi lar oss manipulere av disse kreftene fungerer vi som godt dresserte og lydige hunder, ifølge Lanier.

Han oppfordrer oss til å være mer som katter – selvstendige, uforutsigbare dyr som ikke lar seg domestisere og kontrollere av noen.

Noen av argumentene til Lanier, eller snarere konsekvensene han drar frem, har vi hørt om av andre Silicon Valley-avhoppere tidligere: vi mister konsentrasjonen, vi gir fra oss persondata, vi er produkter, ikke kunder eller brukere. Jeg har skrevet om noen av dem tidligere her. Styrken ved Laniers bok er at han graver dypere.

Lanier prøver ikke å si at verken selskapene eller de som jobber der er onde eller prøver å ødelegge samfunnet. Det er heller ikke noe galt, i hvert fall ikke utelukkende, med teknologien, internett eller smarttelefonene. Men det er noe som ødelegger verden.

Ifølge Lanier gjør dette at alle vi som bruker sosiale medier vil bli kjent med vår indre drittsekk.

For Lanier er dette måten selskaper som Facebook og Google er rigget for å tjene penger på og hvilke konsekvenser det har for oss og samfunnet. Selskapenes inntektsgrunnlag er nesten utelukkende å selge annonser – mer spesifikt å finne noen som er villige til å betale for at selskapene manipulerer individers adferd. Og dette kaller han BUMMER: Behavoirs of Users Modified, and Made into an Empire for Rent.

En annonseplass på disse plattformene, våre data og oppmerksomhet er blitt svært attraktive produkter. Det er flere grunner til det. For det første er det en stor andel av verdens befolkning som bruker Facebook og Google. To av stjerneeksemplene på BUMMER-selskaper. Ved bruk av kompliserte algoritmer blir, for det andre, annonsene svært treffsikre og effektive. De vet gjerne at du er sulten eller trenger et par nye sko før du vet det selv. For det tredje fører de samme algoritmene til at aktiviteten, både intensiteten og tiden vi bruker på plattformene, blir enormt stor.

Men er ikke BUMMER bare en genial forretningsplan? Vi får jo bruke tjenestene gratis.

Problemet er, ifølge Lanier, at BUMMER, eller manipulasjonen vi blir utsatt for som del av forretningsplanen til selskapene, står bak eller bidrar til alle de andre kjipe tingene som også følger med vår nettbruk, mindre oppmerksomhet, avhengighet osv. I tillegg er det sånn at de mørke følelsene i oss virker sterkere i oss og derfor vris eller «lærer» algoritmene å spille på disse, «lette» følelsene. Det er mest effektivt for å maksimere profitt.

Fordi produktet disse selskapene selger er manipulasjon, og følelser som sinne og redsel er lettest å hente fram i oss, er vi inne i en dyster og ødeleggende spiral. Det er bare å blåse i hundefløyta. Ifølge Lanier gjør dette at alle vi som bruker sosiale medier vil bli kjent med vår indre drittsekk, vi vil miste vår frie vilje, evne til empati, økonomiske verdighet, vi vil bli ulykkelige, det vi sier vil miste sin mening og vi betaler med en bit av sjela vår. Intet mindre.

Så er spørsmålet om vi kjenner oss igjen i dette og lar oss overbevise til å slette kontoene asap?

Empati-argumentet er et av de mest interessante argumentene. Våre individuelt tilpassede feeder/vegger gjør at vi ikke kan se hva de andre ser. Vi vet ikke hva de har sett eller lest som forklarer deres adferd i sosiale medier. Det gjør det for det første vanskeligere å sette seg inn i andre mennesker liv og opplevelser.

Vi blir mindre empatiske. Et annet aspekt ved dette er at vi ikke klarer å tilpasse oss publikumet vårt slik vi gjør når vi for eksempel ytrer oss i et klasserom eller i kantinen på jobb. For å bli lagt merke til må man derfor si noe oppsiktsvekkende som ofte er helt høl-i-hue. Resultat: Vi framstår som gale alle sammen.

Så er spørsmålet om vi kjenner oss igjen i dette og lar oss overbevise til å slette kontoene asap?

I gjenkjennelsen ligger også kanskje noe av svakheten ved boka, selv om Lanier forsøker å beskrive problemet mer presist enn jeg har lest tidligere. Det er vanskelig for oss, hver for oss, å se det store bildet, og Lanier kan derfor framstå litt alarmistisk og konspiratorisk. Særlig når han sammenligner BUMMER med religioner.

Jeg har ingen grunn til å tro at det han skriver ikke er sant. Men når jeg selv ikke opplever at jeg sakte, men sikkert blir et dårligere menneske, blir det vanskelig å ta ham helt på alvor. I hvert fall ikke så på alvor at jeg har gått til det skrittet at jeg har slettet kontoene mine. Til det er de foreløpig for nyttige.

Men les hva han har å si – finn ut av om du vil være en katt eller en hund – for uansett er det nyttig å vite hva slags krefter vi utsettes for.