Om å velge morskap

«Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.» Slik lyder engelen Gabriels ord til Maria i Lukasevangeliet.

I Bibelen og i mange religiøse skrifter griper guddommelige krefter til stadighet inn i spørsmålet om reproduksjon. Så enkelt: Gud har befalt. Mennesket adlyder. De har ikke særlig mye de skulle ha sagt om saken.

Dette er refleksjoner som det er lett å kjenne seg igjen i

I romanen Morskap er spørsmålet om å bli mor helt overlatt til romanens navnløse hovedperson, en kvinnelig forfatter i slutten av trettiårene som prøver å bestemme seg for om hun vil ha barn før hun kommer i overgangsalderen. «[D]u må være sikker», sier Miles, samboeren hennes. Men hvordan blir man sikker på noe slikt?

Hovedpersonen går systematisk til verks, og stiller seg selv og andre en rekke spørsmål om saken. Hun kaster blant annet kron og mynt for å få svar. «I denne boka er alle resultater av myntkasting resultater av faktisk myntkasting», heter det i romanens innledende bemerkninger.

Selv om dette er en roman, er boka lite tradisjonell i form og innhold. I tillegg til å flippe mynter undersøker hun drømmer, familiehistorie, forholdet til sin egen mor, samtaler med venner, synske, bekjente og samboeren: Skal hun velge å bli gravid? Hvorfor skulle hun? Skal hun godta premisset som så mange rundt henne antyder, om at hun går glipp av noe, dersom hun velger det vekk? Hvorfor må det være en fordømmelse av andres valg, dersom hun bestemmer seg for å ikke få barn?

Valget er i så måte et relativt nytt privilegium

Til tider kan romanen minne mer om et avhør av seg selv (og myntene) enn om en fortelling. Den gjentatte myntkastingen er iblant på grensen til irriterende. Men det virker også som et stilistisk poeng, og gjenspeiler spørsmålet: Så lenge muligheten for graviditet er der, er spørsmålet umulig å legge fra seg.

 

Alle spørsmåls mor

Dette er refleksjoner som det er lett å kjenne seg igjen i. Jeg identifiserer meg med romanens spørsmål, og jeg er et tiår yngre enn hovedpersonen. Nylig ble jeg bedt om å interessere meg mer for «kompleksiteten i et mannsinn» av en mannlig forfatter. Jeg klarer ikke å slutte å lure: er dette da en roman om kompleksiteten i et kvinnesinn? Det er en kategori og et begrep jeg har problemer med å akseptere, selv om morskapet som begrep selvsagt ligger nært kvinnen – historisk har det vært avkrevd henne.

For dette er en roman om å velge foreldreskap, men også om å være kvinne, og om hvordan en kvinne uten barn kan virke som en trussel for samfunnet. «Hva kommer hun til å gjøre i stedet? Hva slags bråk kommer hun til å stelle i stand?». Gjennom slike spørsmål får «Morskap» også en feministisk slagside. En kvinne defineres ikke bare gjennom hvorvidt hun setter barn til verden eller hennes reproduktive evner. Kategorien er bredere enn som så. Men siden de færreste kvinner vokser opp i den tro at de aldri vil få barn, er det vanskelig å forestille seg et slikt liv (som kvinne) som «helt».

Vil det å velge morskapet innebære å velge vekk kunsten?

Valget er i så måte et relativt nytt privilegium. Avgjørelsen om å la være å få barn mangler fortsatt språk og behandling innen litteraturen, hevder Heti i et intervju med LA review of books.

Dette til tross: De norske fødselsratene er historisk lave, kunne SSB fortelle tidligere i år. Er det egentlig et problem i en verden der klimaendringene setter stadig dypere spor? I 2017 ble det født 56 600 barn i Norge, noe som gir et samlet fruktbarhetstall på 1,62 barn per kvinne. Det blir stadig færre foreldre, fedre og mødre – frivillig eller ufrivillig. Begge deler har blitt omtalt som tabu de siste årene.

I den vestlige verden er det lettere og mer akseptert enn noen gang å utsette morskapet, å ikke velge det, eller velge utradisjonelle former for foreldreskap. Likevel må hovedpersonen til stadighet begrunne hvorfor hun eventuelt ikke skulle få barn til alle som spør, og som hun forestiller seg vil se henne som en trist og angrende. Hvorfor skulle ikke også hun få glede av denne universelle fortellingen om å være kvinne?

Dette synes å reflektere hvordan morskapet tradisjonelt har blitt behandlet: Som en (kvinne)skjebne

I essayet «Alle spørsmåls mor» skriver Rebecca Solnit at en av «… grunnene til at folk ser morsrollen som en nøkkel til kvinnelig identitet, er oppfatningen om at barna kan innfri ens kjærlighetsevner.» Hun blir i likhet med Hetis hovedperson til stadighet spurt hvorfor hun ikke har barn; spørsmål som «har ett riktig svar …. som dytter deg tilbake i flokken eller glefser etter deg når du fjerner deg fra den».

Heti og Solnits tanker om morskap har mye til felles. Vil det å velge morskapet innebære å velge vekk kunsten? De spør begge hva som er et godt liv og vektlegger kunst og skriving som skapende virksomhet, i likhet med det å skape barn («Det er jo tross alt mange som lager barn; bare én har laget Til fyret og Tre Guineas», skriver Solnit om Virginia Woolf. Som heller ikke fikk barn).

 

Aktive og passive valg

Med de mange godene som finnes i form av stadig sikrere og mer tilgjengelige og langtidsvirkende prevensjonsmidler, krever bare muligheten for å bli gravid et aktivt valg. Og det vil alltid finnes gode grunner til å velge å ikke bli gravid. De kan handle om økonomi, om helse, om relasjoner eller en hel drøss andre som det er lite poeng i å i det hele tatt forsøke å oppsummere.

Karakteren i boka møter en kvinne på en bar som er «litt synsk» og som forteller henne at hun «ser» at hun vil få «ett vaginalt barn.» Samboeren kommenterer syrlig: «Hvis jeg møtte en fyr på en bar og han fortalte meg at jeg en dag kom til å eie en Corvette, tror jeg ikke at ville gått rundt og fortalt det til alle». Dette synes å reflektere hvordan morskapet tradisjonelt har blitt behandlet: Som en (kvinne)skjebne.

Når hun får vite at eggene hennes fortsatt er «friske som ferske fikener», bryter hun ut i gråt

Jeg-personen skriver på et tidspunkt at hun alltid hadde sett for seg at dersom hun noen gang skulle ha barn, vil det være ved et uhell. Samtidig tok hun abort da hun var yngre. Denne leken og ambivalensen mellom aktiv og passiv fascinerer meg. «.. livet vil gi meg erfaringer uansett hva jeg velger», skriver hun – igjen i passivform.

Her reflekteres også over den bibelske fortellingen om Jakobs kamp med engelen: «Han satte dem over elven og brakte over alt han eide. Jakob var alene tilbake. Og en mann [engelen] kjempet med ham helt til det grydde av dag.» I et intervju med «The Paris Review», forteller Heti at dette har en parallell i sitt eget problem. Det er en grunnleggende ensom beslutning: Vennene hennes har krysset elven og etterlatt henne alene. Mens hovedpersonen står overfor sin «siste sjanse» til å krysse elven. Spørsmålet er om hun noen gang ønsket seg denne sjansen?

I Bibelen er imidlertid ingen kvinne for gammel for å velsignes med barn dersom hun har levd et gudfryktig liv. Når hun får vite at eggene hennes fortsatt er «friske som ferske fikener», bryter hun ut i gråt. Kunne ikke biologien bare velge for henne?

Hvorfor velger vi å bli, eller ikke bli, foreldre?

Svaret er nei.

Dette er en roman om å ta valget på alvor: Hvorfor velger vi å bli, eller ikke bli, foreldre? Dette er en beslutning som ofte tas av nødvendighet, idet omstendighetene utfolder seg rundt en. Men den fortjener også en seriøs og intellektuell vurdering. Spørsmålet om hvorfor vi velger å bli foreldre står, også etter at boken er lukket.

Selv har jeg tenkt litt videre.