Saklig om stemmenekt

Bildet av USA som verdens fremste demokrati har bleknet. For et par år siden definerte tankesmien The Economist Intelligence Unit for første gang landet som et mangelfullt demokrati i sin årlige rapport, med 7,98 poeng av 10 på skalaen.

Allerede kjent er den internasjonalt sett lave valgdeltakelsen i presidentvalget, og enda lavere er deltakelsen i det aktuelle mellomvalget der en tredjedel av senatets og alle representanthusets stoler har stått på spill.

 

Frarøves stemmeretten

Med Voting Rights Act fra 1965 burde spørsmålet om lik stemmerett for alle statsborgere være avsluttet en gang for alle. Men slik er det ikke, viser Carol Anderson i sin nye bok One Person, No Vote. Det amerikanske valgsystemet er komplisert og innebærer at man må registrere seg i forkant for å kunne stemme. Terskelen for å delta er høy, og det er rom for at feil kan begås.

Ethvert framskritt for den afroamerikanske befolkningens rettigheter har blitt møtt med alt fra kranglete byråkrati til grusomme voldshandlinger.

Dessuten muliggjør systemet for manipulasjon av hvem som utestenges fra stemmelistene, og det er dette Carol Anderson, professor i afroamerikanske studier ved Emory Universitet i Atlanta, Georgia, ser nærmere på. Stemmeretten frarøves borgere i det skjulte, og Anderson mener at minoriteters lave valgdeltakelse er en misforstått fortelling i USA.

 

Dype historiske røtter

For å forklare hvordan minoriteter systematisk utestenges, og hvordan det republikanske partiet, til tross for sin stadig minkende velgerbase, dominerer amerikansk politikk, går hun tilbake til tiden like etter den amerikanske borgerkrigen. Hun henviser til hvordan det hvite samfunnet har reagert helt siden de frigjorte slavene fikk innvilget statsborgerskap og stemmerett.

Noe hadde skjedd bak kulissene, og hva det var, kan man spore i historien.

Boka henger tydelig sammen med Andersons forrige bok, White Rage, som redegjør for hvordan ethvert framskritt for den afroamerikanske befolkningens rettigheter har blitt møtt med alt fra kranglete byråkrati til grusomme voldshandlinger. Tilbakeholdelsen av svartes stemmedeltakelse var en «suksess»: I 1867 registrerte 65 prosent av de nylig frigjorte slavene seg i Mississippi. I 1955 hadde afroamerikaneres valgdeltakelse sunket til 4,3 prosent.

 

Skittent spill i kulissene

Med Voting Rights Act ble valgdeltakelsen gjenopplivet – i noen tilfeller har den vært høyere blant svarte enn hvite – og i 2008 ble Obama stemt fram, som i manges øyne var det ultimate uttrykket for et likestilt samfunn. Men i presidentvalget i 2016 ble mange afroamerikaneres stemmer borte.

I Milwaukee, Wisconsin, en afroamerikansk dominert stat med en sterk demokratisk forankring, sank valgdeltakelsen fra 76 prosent i 2012 til under 50 i 2016, og Donald Trump vant delstaten med smal margin. På landsbasis sank den afroamerikanske valgdeltakelsen fra 66 til 60 prosent i samme tidsrom. Noe hadde skjedd bak kulissene, og hva det var, kan man spore i historien.

Metodene har blitt mer subtile og mindre voldsomme siden tiden like etter borgerkrigen, men mønstret er gjennomgående.

Grunnleggeren av den konservative tankesmien Heritage Foundations, Paul Weyrich, satte i 1980 åpent ord på at en lav valgdeltakelse var gunstig for republikanerne. I stedet for å tilpasse politikken sin til en voksende minoritetsbefolkning, har man holdt tilbake stemmene deres, hevder Anderson.

Hun beveger seg referanserikt mellom historie og nåtid. Metodene har blitt mer subtile og mindre voldsomme siden tiden like etter borgerkrigen, men mønstret er gjennomgående.

 

Bruker tilsynelatende nøytrale knep

På utsiden er tiltakene som brukes tilsynelatende legitime og nøytrale hva gjelder rase og klasse. Det er snarere snakk om sosioøkonomiske faktorer som indirekte, men tydelig, kan koples til en viss etnisitet som målskive. Akkurat som at velgerskatten en gang rammet afroamerikanere hardere på grunn av deres økonomiske situasjon, og lesekyndighetstestene jobbet imot dem ettersom utdanningen deres ble systematisk underfinansiert, forholder det seg i dag slik med ID-kortene som i visse stater er påkrevd for å stemme.

I Florida, en av de delstatene som fratar domfelte forbrytere stemmeretten for livet, gjelder det 21 prosent av den svarte befolkningen.

Nesten overtydelig er det i områdene i Alabama som har en overvekt av svarte, der førerkortmyndighetenes kontorer har stengt dørene. I en stat som mangler kollektivtrafikk mellom byene slår det uproporsjonalt ut, ettersom svarte fire ganger oftere enn hvite mangler tilgang på bil.

At mennesker som straffes for lovbrudd mister stemmeretten sin – i visse delstater for livet – innebærer også en skjevfordeling i et samfunn der minoriteter i uproporsjonalt høy grad har politiets øyne på seg. Siden 1980 har antallet dømt for «felonies», altså den høyere graden av lovbrudd, blitt femdoblet. I Florida, en av de delstatene som fortsatt fratar domfelte forbrytere stemmeretten for livet, gjelder dette 21 prosent av den svarte befolkningen.

 

Republikanerne tjener på lav deltakelse

Eksemplet som har kanskje fått mest oppmerksomhet i forkant av mellomvalget i USA er Andersons egen hjemstat, det konservativt styrte Georgia, der et hundretusentalls stemmeberettigede har blitt luket ut av stemmelistene. Årsaken kan være at et navn har blitt stavet feil, at en navneunderskrift ikke nøyaktig matcher det som er lagret, eller til og med fordi man ikke stemte i det foregående valget.

Å hindre mennesker i å stemme, framstilles som en måte å verne om demokratiets integritet på, men det har, viser Anderson, ingen positiv effekt.

Særlig bemerkelsesverdig er det at 70 prosent av de som er blitt luket ut, er afroamerikanere, som i høy grad stemmer på Demokratene.

Det republikanske partiet tjener altså på lav deltakelse, og i Georgia er den hvite republikaneren Brian Kemp, som selv stiller i guvernørvalget mot den afroamerikanske demokraten Stacey Abrams, høyst ansvarlig for hvordan valgregistreringen gjennomføres. Å hindre mennesker i å stemme, framstilles som en måte å verne om demokratiets integritet på, men det har, viser Anderson, minimal eller ingen positiv effekt. Antallet feilaktige stemmer er forsvinnende lite. Av en milliard stemmer som ble avgitt i USA mellom 2000-2014 ble det funnet 31 feilaktige stemmer i en studie. Når Donald Trump tvitrer om millioner av stemmefuskere uten forankring i fakta, gjør han det i en lang tradisjon der hensikten er å holde velgere borte fra båsen.

 

Håp for demokratiet

Men det er ikke et utelukkende mørkt bilde som tegnes. Anderson antyder et håp for demokratiet, og det er grasrota som står for det. Hun redegjør for det omfattende arbeidet som gjøres for å snu trenden. Det fremste eksemplet er Alabama, der Roy Moore, den Trump-støttede republikaneren har fått oppmerksomhet for å si seg villig til å avskaffe alle tilleggene til konstitusjonen etter det tiende, inklusive de som forbyr slaveri og gir minoriteter og kvinner stemmerett.

Situasjonen er alvorlig; det er Carol Andersons tydelige budskap.

Likevel var han den nesten selvskrevne vinneren i ekstravalget til Senatet i 2017, til tross for anklager om pedofili. Men gjennom en svært målbevisst kampanje med å trosse hindre til innganger i kirkene, dør-til-dør-besøk og sosiale medier og private initiativ som organiserte skyss til ID-myndigheter og stemmelokaler, lyktes man med å få demokraten Doug Jones valgt.

Paralleller dras til historien også her, til borgerrettighetsbevegelsens, Martin Luther Kings og John Lewis’ kamp på 1960-tallet.

Situasjonen er alvorlig; det er Carol Andersons tydelige budskap. Hun snakker saklig om det amerikanske samfunnet og landets demokratiske ulikhet. Boka er et utmerket verktøy for å forstå den alvorlige situasjonen for USAs demokrati, men også hva som skal til for å ta det tilbake.

(Oversatt fra svensk av Sigrid Strømmen)