De brysomme

De er blitt utnyttet, fratatt grunnleggende rettigheter, karikert, nedsnakket og demonisert gjennom generasjoner av vaklende arbeidsliv og økonomisk usikkerhet. Når man demoniserer noen, er det bare et spørsmål om tid før de også blir demoner.

På drøyt 200 sider i boken «The New Minority – White Working Class Politics in an Age of Immigration and Inequality» gir Justin Gest oss et innblikk i det marginaliserte, hvite utenforskapet i USA og Storbritannia. Gest har lyttet og forsøkt å forstå de indignerte og hvor de føler de hører hjemme politisk. Han har brukt flere forskningsmetoder for å undersøke den hvite arbeiderklassens holdninger og avklare paradoksene. Ved å intervjue dem og gi dem spørreundersøkelser om seg selv og samfunnet, forsøker han å forbedre vår forståelse av deres politiske atferd.

I nyere tid har arbeiderklassen i USA og Storbritannia havnet i utenforskapet.

«Cockneys er ganske utdødd. Jeg er en engelskmann uten England. Hva vil det si å være engelsk mer? Vi er blitt invadert uten at blod er sølt. Alt jeg hører er fremmedspråk, og det gjør at jeg føler at jeg er i et fremmed land. Jeg føler at andre mennesker skal ha de samme mulighetene som oss, men at vi bør komme først. Vi skal være i sentrum, men jeg føler meg på utsiden, så langt fra sentrum som mulig».

Slik åpner Gests bok med et sitat fra en hvit 30-årig mann fra arbeiderklassen i Øst-London. Han er ikke alene om denne følelsen. Han føler seg skjøvet ut, og det finnes mange av ham.

Det etablerte sentrum har falt ut av amerikansk og europeisk politikk, mener Gest. Med unntak av de nordiske landene, minker middelklassen betraktelig i hele Europa og Nord-Amerika. Underklassen blir stadig større, eller det som en gang var den opprinnelige arbeiderklassen (Gest kaller dem arbeiderklassen gjennom hele boken, uavhengig om de har jobb eller har mistet jobben). Problemet er transatlantisk. Det er ikke til å komme bort fra. Å føle seg marginalisert og skjøvet til side, gjør også at man organiserer seg dårlig, stemmer på polene og gjerne udemokratisk.

I midten av det tjuende århundre manglet de aller fleste hvite mennesker universitetsutdannelse og jobbet ofte i manuelle jobber i industrien. Middelklassen ble skapt av folk uten universitetsgrader, gapet mellom de med universitetsgrad og de uten var relativt lite – og fagforeningene var sterke. Disse stemte noenlunde innenfor rammeverket av de to største partiene, som Demokratene og Republikanerne i USA og Labour og Conservatives i England.

I nyere tid har arbeiderklassen i USA og Storbritannia havnet i utenforskapet, også i politikken. De lytter til reaksjonære populistiske krefter som Tea Party, BNP og UKIP.

Den hvite arbeiderklassens rasisme?

Som så mange andre forfattere og spaltister den siste tiden, tar Gest opp problemene med den økonomiske globaliseringen, teknologien og outsourcingen av jobber til utviklingsland med minimale arbeidsstandarder. Men i tillegg snakker Gest med de marginaliserte og uangripelige, som føler at samfunnet er blitt fremmed for dem. Hovedsaklig tar han for seg Øst-London i Storbritannia og Youngstown i Ohio, USA.

Er den hvite arbeiderklassens angst bare rasisme?

«Hvor hadde alt dratt? De tingene som utgjorde et fellesskap – butikker, skoler, lekeplasser, kirker, frukttrær – var borte, sammen med halvparten av husene og to tredjedeler av folket, og hvis du ikke kjenner historien, vil du ikke vite hva som mangler.» (George Parker, The Unwinding: An Inner History of the New America, 2013).

Parkers sitat åpner Gests kapittel om den hvite arbeiderklassens Youngstown i Ohio. Allerede på 60-tallet var Youngstown beskrevet som «Crime Town», hvor organisert kriminalitet infiltrerte både politikken og næringssektoren. «You couldn’t seperate the mob from the politics».

I 1977, etter Black Monday, la de største bedriftene, blant annet stålindustrien, som byen var sårt avhengig av, ned. Med stålindustrien kollapset mye av annen næring. I 1983 var arbeidsledigheten opp i svimlende 24,9 prosent. Drapsraten fra 1980 til 2000 var den høyeste i USA. I 1960, lå andelen hvite i Youngstown på 80,9 prosent – i 2010 var den på 47.

Veldig mange føler selv at de er ofrene for diskriminering.

Youngstowns hvite arbeiderungdom blir beskrevet som sinte, sosialt konservative, smårasistiske,  mistenksomme mot alt av offentlige og private institusjoner, ekstremt kyniske, og ekstremt utsatt for å bli patriotiske. Gest tar oss gjennom byens brokete historie et halvt århundre tilbake og frem til nå, og trekker sammenlikninger til andre byer som han kaller «post-traumatiske byer». Altså byer og urbane samfunn som har mistet signaturindustrier i slutten av det tjuende århundre, som Blackburn, Bolton, Wolwerhampton, Øst London i Storbritannia og Erie, Flint og Michigan City i USA.

Er den hvite arbeiderklassens angst bare rasisme? spør Gest. For veldig mange føler selv at de er ofrene for diskriminering.

Innvandring får skylda

Gest har samtaler med flere av de marginaliserte i boken. Fra tobarnsmødre på Youngstowns vestkant som mener svarte stikker av med velferden, til hvite kokker nord i samme by som sier at de føler seg nærmere svarte folk, fordi de kun har vokst opp med svarte.

Derfor kan ikke alle i den marginaliserte klassen kalles rasister.

I USA oppfatter mange i den hvite arbeiderklassen, som ofte er avhengig av sosiale programmer selv, at etniske minoriteter utnytter velferden, og stemmer for å redusere den. Noe som ikke er et ukjent fenomen her hjemme – hvor Frp har flest velgere på trygd av de politike partiene. I Storbritannia forsøkte ekstremhøyre å få det politiske sentrum til å kutte båndene med EU og begrense inntak av innvandrere, inkludert de med høy utdannelse. Brexit ble et faktum.

«I USA har kriminalisering av rundt 12 millioner udokumenterte innvandrere overskygget politikken i et system der det har bosatt seg nesten 60 millioner nykommere i løpet av de to siste generasjonene. Problemene knyttet til status for etniske minoriteter blir også direkte knyttet til den endrede statusen til innfødte hvite mennesker i de samfunnene de en gang definerte», skriver Gest.

Altså er det Trump lokker med større enn Trump selv.

I en spørreundersøkelse blant hvite amerikanere om de kunne støttet en hypotetisk tredjepart i valget, som lovte å «stoppe masseinnvandring, som gir faen i amerikanske arbeidsplasser, bevarer USAs kristne arv, og stopper trusselen fra islam» (essensen av plattformen til britiske BNP), svarte hele 65 prosent at de ville det. Altså er det Trump lokker med større enn Trump selv. Og hvem var gjennomsnittsvelgeren? Mann, lav sosioøkonomisk status, uten universitetsutdanning og ideologisk konservativ. Med andre ord: Republikanernes mangeårige base.

Catch-22

«Politisk står den hvite arbeiderklassen overfor en catch-22: Klager de på forfremmelsen av etniske minoriteter på deres regning, blir de kalt rasister. Skulle de klandre en økonomisk modell med voksende ulikhet og stadig mer ustabil sysselsetting, blir de kalt late», skriver Gest.

Her er han inne på det samme som The Guardian-spaltist Owen Jones var i boken «Chavs – The Demonization of the Working Class» (2011) om den britiske underklassen, samt Guy Standing i «Prekariatet» (2013). Det er mange nyanser av demografi som utgjør forskjellig type frustrasjon, derfor kan ikke alle i den marginaliserte klassen kalles rasister. Her kommer gjerne den antirasistiske venstresiden til kort om de ikke forstår alle forskjellige sosiale betydninger av klasse.

Gests sterkeste og viktigste poeng mot slutten av boken er at arbeiderklassen er marginalisert, også i politikken.

Karl Marx var inne på samme tema, som Gest siterer selv i boken:

«Den ordinære engelske arbeider hater den irske arbeideren som en konkurrent som senker hans levestandard. (…) Denne motsetningen er kunstig holdt i live og intensivert av pressen, prekestolen, kort sagt med alle midler til disposisjon for de herskende klasser. Denne motsetningen er hemmeligheten bak den engelske arbeiderklassens impotens, til tross for organiseringen. Det er hemmeligheten bak hvorfor kapitalismen opprettholder sin makt. Og denne klassen er fullt klar over det.»

Dette er blitt ihjel-debattert på venstresiden her hjemme.

Gests sterkeste og viktigste poeng mot slutten av boken er at arbeiderklassen er marginalisert, også i politikken. Både Gest og Standing forteller om en klasse som ikke identifiserer seg med fagforeningene, enten fordi det ikke finnes en for dem, eller av forakt fordi fagforeningene har sviktet dem før. Uten at det trenger å oppfattes som at forfatterne snakker ned fagforeningene av den grunn.

Andre viktige råd Gest kommer med, er å ansette arbeiderklassen, og folk utenfor eliten, i politikken: «Hold plutokratiet utenfor, arbeiderklassevelgere vil se kandidater med arbeiderklassebakgrunn». Dette er blitt ihjel-debattert på venstresiden i Norge, uten at vi har klart å gjøre noe med det i praksis. Akkurat nå er kanskje det nærmeste vi kommer noe liknende Frps likestillingsminister Solveig Horne, som har utdannelse som butikkslakter.

Å lytte til utenforskapet

«Ikke bland arbeiderklassen med den hjelpeløse. De fleste i arbeiderklassen får ikke minstelønn og ser seg ikke som de som tar i mot velferd. De vil bli sett som sterke, hardtarbeidende og uavhengige. De ønsker at de politiske lederne både forstår kampen og skiller dem fra de av folk som er på et annet nivå på inntektsskalaen.» Skriver Gest.

For hva er egentlig populisme?

Gest lytter og analysere hva denne klassen selv forteller, og går ganske grundig til verks på de 200 sidene. Av de få som har klart å skape en politisk motvekt mens de kritiserte elitene i Europa, var de spanske venstrepopulistene i Podemos. De lyttet til de indignerte, før de skapte politikken sin. Et råd en vaklende venstreside kanskje burde ta i bruk her hjemme, i større grad.

Av statistikken i boken til Gest framkommer det at mange i det hvite utenforskapet sympatiserer med rasistiske bevegelser. Men, når man leser fortellingene til de forskjellige individene, er det ikke først og fremst rasisme, men frustrasjon og fremmedgjøring man biter seg merke i.

Man kan jo spørre seg hva utenforskapets ensomhet gjør med fellesskapstanken

Man kan jo spørre seg hva utenforskapets ensomhet gjør med fellesskapstanken. Det hjelper ikke å be noen som er akterutseilt om å gre håret og sitte stille i timen, mens man lekser opp om fellesskap. Sinte har de rett til å være. Det er det venstresiden sliter med, å få kanalisert de marginalisertes sinne oppover i systemet.

For hva er egentlig populisme? For mange er det betegnelsen på en mindre intelligent politikk, eller en politikk eliten ikke liker. Men trenger populisme å være så farlig, så lenge den kommer fra venstre?