Brexit
FOTO: NTB Scanpix/ REUTERS/Neil Hall

Rapport fra en splittet øy

Storbritannia står tilbake som en splittet nasjon etter EU-avstemningen.

(London, 24. juni): – Aldri igjen. Vi må aldri ha en folkeavstemning igjen, sier Pat Glass. Hun smiler anstrengt. Det ser ut som hun får frysninger på ryggen bare ved tanken på en ny folkeavstemning.

Siden januar har hun vært skyggeminister for Europa i Labour-leder Jeremy Corbyns skyggeregjering. De siste månedene har hun reist land og strand rundt for å overbevise velgerne om at de bør stemme for fortsatt medlemskap i EU. Nå er hun sliten.

Virkeligheten i andre deler av landet er helt annerledes.

Det har vært en opprivende valgkamp, som nådde sitt lavpunkt da den unge parlamentarikeren Jo Cox ble skutt og drept på gaten av en enslig rasistisk terrorist i valgkretsen sin i Leeds.

Leave-kampanjen vant valget. Det britiske folket har stemt overveldende for å forlate EU, med 52 mot 48 prosent av stemmene. David Cameron trekker seg som statsminister.

Ute på gatene i London kunne man i dagene før valget se nesten bare Remain-kampanjen. Det så ikke ut til å ha tilstrekkelig effekt. Leave konsentrerte sin kampanje om områder hvor det er større sannsynlighet for å flytte flertallet. London er spesielt, en kosmopolitisk by, kanskje en av de mest multietniske i verden. Virkeligheten i andre deler av landet er helt annerledes.

private eyeStemningen har tidvis vært hatsk, noe forsiden på det satiriske magasinet Private Eye uken før valget var et eksempel på. Bildet av parlamentsbygningen og Big Ben var fylt med snakkebobler med uttrykk som «løgner!», «rasist!», «feiging!», «gærning!» Debatten har delt Det konservative partiet, hvor David Cameron gamblet på å skrive ut et EU-valg for å holde høyreopposisjonen i tømmene. Det lykkes ikke.

Heller ikke for Labour har EU-valgkampen vært en enkel øvelse. Selv om partiet tok standpunkt for fortsatt EU-medlemskap, har partilederen, euroskeptikeren Corbyn, blitt beskyldt for å dra føttene etter seg og være usynlig. Mange av partiets medlemmer er blant de som føler at de er blitt stående tilbake som tapere etter de siste årenes store arbeidsinnvandring fra Øst-Europa.

Det vil kunne få store konsekvenser for arbeidsplasser i regionen.

For Pat Glass har forsøkt å overbevise velgerne om at de vil tjene økonomisk på et fortsatt medlemskap i EU. Det handler om markedsadgang og jobber. Det store spørsmålet mange stiller seg nå, er hva konsekvensen blir av brexit.

– I min region lager vi ting. De tingene vi lager, selger vi og 60 prosent av det vi selger, selger vi til Europa. Markedsadgangen er det aller viktigste for oss. Boris Johnson påstår at vi vil tjene på å stå utenfor. Det er rett og slett ikke sant, sier hun.

– Nissan er en av de største arbeidsgiverne i mitt distrikt. Det er ikke et japansk selskap lenger, det eies av Renault, som har fabrikker med ledig kapasitet i Frankrike og Spania. De har sagt at det ikke er en selvfølge at de neste modellene av Nissan vil produseres i England, hvis det blir et nei. Det vil kunne få store konsekvenser for arbeidsplasser i regionen vår, sier hun.

Briter under 24 stemte overveldende for å bli i unionen.

Det har likevel vært et vanskelig argument å selge. Mange fra arbeiderklassen, som Labour har hatt som sine kjernevelgere, føler at de er i ferd med å bli marginalisert. Presset mellom en voksende innvandrerbefolkning som tar jobbene deres og klogger igjen helsevesenet, og en overklasse som har blitt stadig mer velstående.

britiske tabloider foto trond gram
Britiske tabloider valgte hver sin side. Foto: Trond Gram.

– Min valgkrets er en av de hviteste i Storbritannia. Det er mange der som føler seg sviktet og snakker om innvandrere som tar jobbene dere, boligene deres og fyller opp NHS. Det de ikke tenker på, er at det er et resultat av flere år med konservativ sparepolitikk. Innvandring har tjent dette landet godt, sier Glass.

Valgkampen har synliggjort et stort skille i Storbritannia, mellom «the haves» og «the have nots», mellom Storby-England og Distrikts-England. Mellom de med høyere utdanning og de med lite eller ingen utdanning og mellom kvinner og menn, by mot land, og gammel mot ung.

Briter under 24 stemte overveldende for å bli i unionen. Også blant de under 50 var flertallet for å beholde medlemskapet. Det er med andre ord en generasjonskløft. Motstanden mot utmelding har vært størst i London, Skottland og Nord-Irland, mens Midt-England, med sine tradisjonelle industribyer, har hatt en blomstrende Brexit-opposisjon. Tilbake står en splittet nasjon.

Storbritannia har alltid vært et klassedelt samfunn.

– Det er som Benajmin Disraelis «Two Nations». Storbritannia har alltid vært et klassedelt samfunn. Denne folkeavstemningen har gjort det enda mer synlig, og blant flere akser, sier Owen Tudor, sjef for av avdelingen for EU- og internasjonale spørsmål i TUC, Storbritannias største faglige sammenslutning (tilsvarende LO i Norge).

Den senere statsminister Disraeli skrev i 1845 boken «Sybil, or The two Nations», en politisk roman som handlet om de store økonomiske og sosiale skillene som eksisterte mellom de privilegerte få, og den utarmede arbeiderklassen.

Det er et skille som ifølge Tudor også går langs grensen mellom England og Skottland. Skottene stemte overveldende for å bli i EU. Hva det betyr for forholdet mellom de to nasjonene, gjenstår å se.

For Labour skapte folkeavstemningen om skotsk uavhengighet dype sår i partiets sjel, da det engasjerte seg i nei-kampanjen sammen med Det konservative partiet. Det var en situasjon som det skotske nasjonalistpartiet, SNP, utnyttet. Ved valget i 2015, året etter avstemningen, kapret SNP så godt som alle valgkretsene Labour hadde hatt.

Forholdet til Europa er langt og tornefullt.

– Valget i 2015 var en katastrofe for Labour i Skottland. Jeg håper vi unngår det samme etter denne folkeavstemingen, sier Iain McNicol, generalsekretær i Labour, opprinnelig skotte. I Labour er det en frykt for at det populistiske partiet UKIP, med den omstridte politikeren Nigel Farage i spissen, skal kanibalisere på Labours velgermasse ved neste korsvei.

nick og david brexit foto trond gram
Liten tvil om hva Nick og David mente om EU-spørsmålet. Foto: Trond Gram.

I så fall er partiet ferdig som et stort parti, hevdet Frank Field, partiets mest profilerte brexit-supporter, overfor magasinet New Statesman.

Storbritannias forhold til Europa kan sammenfattes i den legendariske – om enn overdrevne – overskriften som angivelig sto på forsiden av The Times en gang på 1940- eller 50-tallet (de lærde strides): «Fog in Channel: Continent cut off.» Selv om den ikke er sann, så summerer den opp den tradisjonelle britiske selvforståelse. Man er seg selv nok.

Forholdet til Europa er langt og tornefullt. For snart 500 år siden sto kampen mot Roma og den katolske kirken, og debatten var like hatsk. Datidens Remain-kampanje truet med bannlysing og evig lidelse i helvete. De som var for bruddet med Roma, eller datidens brexitere, truet motparten med halshugging. Gjennom århundrene har unge britiske menn mistet sitt liv på slagmarken i Europa.

Like trøblete har kontinentaleuropeernes forhold til britene vært.

Den daværende eks-statsminister Winston Churchill tok til orde for et United States of Europe i en tale til europeisk ungdom i Zurich i 1946, som førte til opprettelsen av Europarådet tre år senere. Selv ble britene stående utenfor den stadig tettere europeiske kull- og stålunionen på 1950- og 60-tallet, forløperen til dagens EU, frem til 1973.

Like trøblete har kontinentaleuropeernes forhold til britene vært. Den franske presidenten Charles de Gaulle ga sitt berømte «Non» til britisk medlemskap i 1961, i likhet med etterfølgeren, Georges Pompidou, seks år etter. De fryktet forskjøvet maktbalanse i den nye organisasjonen.

Gjennom de siste månedene har dette skillet fått ny aktualitet. Det er ikke bare en splittet øy som nå må lege sårene. Også en splittet europeisk union har en lang vei å gå. Nå må britene legge en ny plan for hvordan landets forhold til EU skal utarte seg.

vote leave foto trond gram
Eneste vote leave-merket artikkelforfatteren så i London dagene før EU-avstemningen. Foto: Trond Gram.