De kreatives tidsalder

Sosialt innstilte roboter, droner som slukker skogbranner eller leverer pizza på døra di, 3D-printet hud, selvkjørende busser, fabrikker helt uten mennesker og kolonisering av Mars. Dette er fremtiden, og på flere områder en ikke veldig fjern fremtid, heller.

I boka Moderna tider 4.0 tar den svenske forskeren Jonas Grafström oss med på en reise inn i mulighetenes som nå ligger foran oss – samtidig som han også har et øye for fallgruvene.

Som art er vi enormt kreative. Samtidig har vi en viss motstand mot for raske endringer i våre liv.

Grafström er ingen hvem som helst innen svensk arbeidsmarkeds-, økonomi- og teknologiforskning. Til daglig holder han til ved Luleå tekniske universitet og ved Oxford Institute for Energy Studies. Han har også blitt utropt til en av Sveriges beste unge bærekraftsanalytikere.

Nå har han levert en svært informativ, spennende og viktig bok. Som kanskje også slår et slag for de klassiske dyder?

 

Alt var bedre før

Som art er vi enormt kreative. Samtidig har vi en viss motstand mot for raske endringer i våre liv. Allerede på Aristoteles tid var filosofene for eksempel opptatt av at ny teknikk kan gjøre mennesker arbeidsledige, selv om de ikke ordla seg akkurat på den måten. Helt siden den industrielle revolusjon for ca 200 år siden har økonomer, politikere og intelligentsiaen videre grunnet over hva maskiner gjør med oss og samfunnet.

 

Denne tradisjonen fortsetter vi også med i dag: Det foreligger rapporter fra USA som hevder at 83 prosent av amerikanske jobber med timelønn under 20 dollar snart vil bli automatisert bort. Det sier ikke lite i et land hvor bortimot halvparten av den arbeidende befolkningen tjener – nettopp: under 20 dollar i timen.

Det er ikke helt uten grunn at Arbeiderklassen og dens våpendragere historisk har vært redde for å trekke det korteste strået når nye teknologier kommer på markedet. Den beryktede engelske sosiale bevegelsen luddittene stormet fabrikkene i kamp mot rasjonalisering og innføring av maskiner i tekstilindustrien mellom 1811–1814. Siden har luddisme blitt synonymt med det å være teknologipessimist.

 

Tidligere tiders endringer var langsomme

Både ludditter og alle andre den gang levde likevel i en tid hvor samfunnsendringer på grunn av teknologiutviklingen skjedde relativt sett langsommere enn i dag.

Nå sprer teknologiske innovasjoner seg i raskt takt, mens nyvinninger skaleres opp svært hurtig og ikke nye ideer reiser kloden rundt på kort tid.

I dag bruker en algoritme et par sekunder på å spre en idé verden rundt.

Da Johann Gutenberg fant opp trykkpressen rundt 1450, tok det generasjoner før de skrivende og kopierende munkene ble arbeidsledige, selv om en trykkpresse produserte flere bøker på én dag enn munken gjorde på et helt år.

I dag bruker en algoritme et par sekunder på å spre en idé verden rundt. Det kan lages forretningskonsepter ut av dette, som så masseproduseres og blir del av veldig mange liv på veldig mange steder.

 

Vi har mye å takke teknologien for

Vår evne til teknologisk innovasjon og vår industrialisering av verden har gjort livene våre lettere og vi har blitt rikere, skriver Grafström. En god indikasjon på dette fårr man av å se på timebruken for en husmor for hundre år siden, hvor bare vasking og rengjøring kunne utgjøre mange dagsverk i løpet av en uke.

Vaskemaskin, støvsuger, oppvaskmaskin, kjøleskap og andre duppeditter har gjort hverdagslivene våre mye enklere. Vi lever alle også lengre enn våre besteforeldre – det gjelder selv for utviklingsland.  Vi skal derfor ikke være redde for teknologisk endring.

Det er selvsagt mange lik i lasten til den teknologiske suksesshistorien vi lever.

I Norden er vi kanskje ikke langt unna å leve det gode liv Marx så for seg i sine idealistiske skrifter.

Arbeideren kan studere det hen vil, kan jobbe med ulike oppgaver og skifte jobb, og endog fiske på ettermiddagen, før hen bedriver litt kritisk tenkning og boklesing etter kveldsmaten. (Og det har vi fått til uten å ha gått veien om en væpnet revolusjon).

 

Lik i lasten

Men det er selvsagt mange lik i lasten til den teknologiske suksesshistorien vi lever. Industriarbeideren og tekstilarbeideren i Vest-Europa er en utdøende rase. Den daværende svenske statsminister Fredrik Reinfeldt omtalte under World Economic Forum i 2016 den svenske industrien som «basically gone».

Og hva skjedde med nabolandet Finland, en av Europas industrielle suksesshistorier? Plutselig slo Apples innovasjoner beina under to av landets megaindustrier; Ipaden dunket ut deler av skogsindustrien og Iphonen mobiltelefonprodusenten Nokia.

Massearbeidsløshet rimer dårlig med politisk stabilitet. Da får vi populistiske politiske partier som pisker opp stemningen.

Personlig kjøper jeg ikke helt at land som Sverige avindustrialiseres. Våre naboer i øst er fortsatt en betydelig industrinasjon. Men også der blir flere arbeidsledige i overgangsfaser.

Massearbeidsløshet rimer dessuten dårlig med politisk stabilitet. Da får vi populistiske politiske partier som pisker opp stemningen. Verden har dårlig erfaring med slikt.

 

For optimistisk?

Forfatteren av Moderna tider 4.0 er likevel optimist. Vi trenger ikke velge mellom mindre arbeid og samme levestandard som i dag. Faktisk har vi i våre samfunn fått både mer fritid og økt levestandard, og denne bragden kan vi vel gjenta?

I dag jobber vi knapt en uke for å få kjøpt oss en fryseboks, mens en i gamle dager måtte jobbe det dobbelte. Også fattigfolk har tv og mobil i vår tid. Prisene går ned, og produktene blir bedre, som Grafström skriver.

Det stadig økende konsumet vårt har negative miljøeffekter, noe som knapt problematiseres i denne boka.

Her synes jeg nok at han hopper lett over baksiden av den teknologiske medaljen, blant annet den evige priskrigen vi ser mellom store kjeder. Ja, vi får billigere varer, men det fører også til konkurser og dumpingpriser.

I tillegg er de fleste moderne tekniske varene utstyrt med en for tidlig utløpsdato. Evige jakt etter oppgraderinger gjør også at mange produkter får kort levetid, blir kassert og fremstår som avfall, til tross for bedre resirkuleringsordninger. Det stadig økende konsumet vårt har negative miljøeffekter, noe som knapt problematiseres i denne boka.

 

Vidunderlige nye førerløse verden

Grafström velger heller å se på teknologiens positive muligheter. Gruveindustrien i Australia prøver nå ut førerløse lastebiler. De styres via GPS. Vi kan snart også få førerløse søppelbiler i byene våre. De kjører på natten og tømmer kun de fulle boksene. Ved hjelp av VR-teknikk kan kranførere nå i prinsippet sitte hjemme og styre store maskiner, for eksempel av den typen som skogsarbeidere gjør bruk av.

Etter min siste sykkeltur gjennom Nordmarka – fra Sørkedalen til Jevnaker – forbannet jeg imidlertid disse store skogsmaskinene. For deler av marka ser ut som en krigsskueplass, toppet med stygg og ukritisk hyttebygging i randsonen. Vil ny teknologi kunne hindre det? Neppe.

Teknologien er sannsynligvis mer til å stole på enn et menneske som har en dårlig dag, lavt blodsukker eller problemer i ekteskapet.

Førerløse personbiler og busser vil lede til bedre flyt i trafikken, mindre stress og masse deilig tid til og fra jobb til å lese, se på film eller lignende. Det blir færre trafikkulykker. Og det vil bli mer attraktivt å bo utenfor bykjernen. Mange typer jobber kan gjøres hjemmefra.

Og hva med førerløse fly? Det vil også komme raskere enn vi aner, spår Grafström. Fordelen er det samme som med bilen; teknologien er sannsynligvis mer til å stole på enn et menneske som har en dårlig dag, lavt blodsukker eller problemer i ekteskapet.

 

3D-teknologien som en “game-changer”

I vinter oppsto det store problemer for Eggedal turlag da en reservedel til en av de store løypemaskinene lot vente på seg. Det var kjedelig for oss som går på ski i området. Laget og vi skiløpere ventet og ventet på forsendelsen fra Kina. Det var irriterende.

Ofte står også fly lenge uvirksomme fordi de venter på en reservedel som lages langt unna. Med en 3D-printer i nærheten hadde alt slikt vært de ansvarlige raskt i hende, hevder Grafström. Filmindustrien gjør seg bruk av dette allerede. Jurasic Park scannet et ekte dinosaurbein og printet siden ut det de trengte for å sette sammen skjelettet.

 

 

Nye 3D-printere vil i fremtiden minske behovet for å kjøpe inn mange dyre maskiner som brukes etter samlebåndsprinsippet. Det blir mindre svinn med 3D-teknologien, kanskje opp mot 20 prosent. Det kan bety mer lokal produksjon, mindre langtransport og færre utskipningshavner. Det betyr også mindre press på naturressurser. Det spekuleres nå i om det i fremtiden vil bli mulig å 3D-printe mat, til og med. No kiding.

Beskrivelser av proteser, høreapparat og beretningen om en ung gutt som fikk printet deler av en ny lunge og som dermed overlevede serveres som spennende nyvinninger. Grafström leker seg også med tanken om at vi kan spesialdesigne våre egne klær.

I et angrep på en synagoge i Tyskland i 2019 brukte gjerningsmannen nettopp en 3D-printet pistol.

Men Grafström forteller også om noen av de virkelig problematiske sidene ved den nye teknologien. Det var for eksempel en person som printet ut en revolver. Den kan fyre av 50 skudd. Det ble gjort ved at en laserstråle smeltet metallpulver lag for lag for å byge opp pistolens 33 deler, som så ble satt sammen manuelt.

Slike nyvinninger har allerede funnet veien ut i det virkelige livet: I et angrep på en synagoge i Tyskland i 2019 brukte gjerningsmannen nettopp en 3D-printet pistol. Oppskriften fant han på nettet.

 

Kunstig intelligens

Vi har fått ansikts- og stemmegjenkjenning, oversettelsesprogram, kunstig intelligens og roboter som etter hvert kan ta seg av rutineoppgaver. Det gjør livene våre lettere, men har slike mulige politiske skyggesider.

Googles prosjekt Wavenett kan lage syntetisk lyd og få det til å høres ut som et mennesker, for eksempel ved å legge ord i munnen på den personen du måtte ønske. Det eksister eksempler med Barrack Obama, blant annet. Dette åpner for all type manipulering. Med dagens utvikling i USA, kan en lett få paranoide tanker om slike såkalte “deep fakes”.

Grafström drar oss gjennom eksempel på eksempel over teknologiske nyvinninger og alt det gode det kan gi oss.

Og hva om maskinene i det lange løp overtar? Grafström nevner Stanley Kubrics film 2001 Space Odyssey. Her overtar etter hvert maskinen HAL 9000 kontrollen over romskipet. Det er slutten.

En slik endelikt advarte også fysikeren og forfatteren Stephen Hawking (1942 – 2018) mot. Det samme har globalforteller Yuval Noah Harari gjort i boka Homo Deus fra 2017, om mulig enda mer kraftfullt.

 

Den beste tidsalder noen gang

Grafström drar oss gjennom eksempel på eksempel over teknologiske nyvinninger og alt det gode det kan gi oss, samtidig som han kort er innom slike negative effekter, både reelle og tenkte. Han gjør det uten å heve en moralsk pekefinger eller legge noen som helst politisk ideologisk ramme rundt stoffet. Vi får en oppdatering på noen teknologiske fakta, samt en veiviser for fremtiden.

Grafströms setter «kundenes behov» i sentrum, som han skriver. Personlig er jeg usikker på hvor lurt akkurat det er, og har ikke noe mot mer politisk styring. Men jeg har samtidig godt av å lese en bok med et åpent perspektiv, som overlater til meg selv å reflektere og gjøre meg opp mine egne meninger.

Vi kan ikke og skal ikke konkurrere med teknologien. Den kan jobbe 24 timer i døgnet og blir 10 ganger billigere hvert femte år.

Grafström hevder at vi nå lever i den beste tiden ‘ever’ i verdenshistorien. Det er bare å kjøre på for personer med kreative innsikter og ideer, som kan skaleres opp ved hjelp av ny teknologi. Vi kan ikke og skal ikke konkurrere med teknologien. Den kan jobbe 24 timer i døgnet og blir 10 ganger billigere hvert femte år. Vi skal heller ikke skape det forfatter David Graeber kaller «bullshit jobs».

Vi må heller tenke at det da er bedre med en borgerlønn. Uten et slikt grep risikerer vi nemlig at enda flere føler seg truet av globaliseringen. Den forsterker effektene av en teknologiutvikling som forandrer arbeidsmarkedet her og nå.

 

Maskiner og menneske må bli komplementære

Vi må altså lykkes med en komplementaritet mellom maskin og menneske, skriver Grafström. Den innsikten vi må legge til grunn er at vi er gode til forskjellige ting. I fremtiden må vi mennesker derfor skifte jobber og kompetanse oftere. Livslang læring er stikkordet.

Vi må også satse på områder der datamaskinene er dårlige; nemlig det som krever empati og kreativitet.

Spørsmålet er hvor store deler av arbeidsstokken som har sjans til å leve opp til disse enormt høye forventningene.

Gamle dagers megabedrifter vil overleve, spår han, men med færre ansatte, mer “outsourcing” og like bra inntjening. Bedriftene vil ha behov for problemløsere; en analytisk kritisk tenkende person som forholder seg til empirisk forskning, men som samtidig er kreativ og som har et bredt nettverk som øker sjansen for å se verden fra mange vinkler. Intet mindre.

Så er spørsmålet hvor store deler av arbeidsstokken som har sjans til å leve opp til disse enormt høye forventningene.

 

Tilbake til de klassiske dyder

Det vil være vanskelig og uklokt å forsøke å bremse eller kjempe mot den voldsomme teknologiske revolusjonen vi nå befinner oss ved starten av, konkluderer Grafström. Det som kommer er «kreativ ødeleggelse», et begrep assosiert med den østeriske økonomen Joseph Schumpeter (1883 – 1950). Mange av dagens lover og regler ble smidd i en annen tid og må lempes på, mener Grafström.

Dette er kanskje ikke en bok som vil begeistre fagbevegelsen. Men tillitsvalgte burde likevel lese den. Det vil nemlig være viktig å være i forkant av denne utviklingen. Også politikere vil ha mye igjen for å ta til seg Moderna tider 4.0. Kanskje særlig de som nå krever at vi må rigge utdanningssystemet vårt inn på yrker som er produktive og som «vi har bruk for».

Vi skal og må nok se fremover – men vi må ha med oss solid balast.

Noe av det viktigste jeg tar med meg fra boka er nemlig at Grafström faktisk slår et slag for de klassiske dyder. Da trenger vi dannelse, og til og med “unyttige” fag som filosofi.

Mot slutten av boka siteres også filosofene John Stuart Mill (1806 – 1873) og Adam Smith (1723 – 1790). Det er deres tanker om viktigheten av å omgås mennesker av ulik bakgrunn, for på den måten å få et åpent sinn, som trekkes fram. Dette er utdanningsinstitusjonene Oxford og Cambridge i et nøtteskall; folk fra hele verden er der på jakt etter kunnskap, forståelse, sport, kreativitet, teater og så videre. Det hele er basert på antikkens idealer.

Så ja: Vi skal og må nok se fremover – men vi må ha med oss solid balast.