De som ble igjen på bygda er ikke tapere

I 2024 så jeg Sverre Anker Ousdal i en gripende teateroppsetning, basert på Ingmar Bergmans filmklassiker, Jordbærstedet (Smultronstället).

Det handlet om en eldre manns reise tilbake i rom og tid, en melankolsk fortelling om regnskap med eget liv og egne valg. Han finner tilbake til sitt jordbærsted, og seg selv. Mange svensker har de siste 60 årene forlatt sine lokale «jordbærsteder» og dratt til større byer og tettsteder.

Landsbygda, glesbygdene, er i dag relativt folketomme.

Men hvem er lykkeligst; de som dro eller de som ble?

Svallfors er kritisk til ideen om at de som ble igjen på bygda er tapere.

Nå foreligger en bok der den svenske sosiologen Stefan Svallfors funderer rundt dette. Det blir som et tidlig regnskap for eget, levd liv. Jordbærstedene er forlatt, Det gamle Sverige, kjent for i sin tid å være verdens beste velferdsstat, er borte. Sosialdemokratiet ligger på sotteseng og Sverigedemokratene har kommet til bygda.

Hva skjedde? Er det fortsatt håp?

 

Tiden, klassen, stedet

Svallfors forsker på klasse og velferd, og omtales som en av Sveriges mest profilerte sosiologer, som professor ved Institutet för framtidsstudier i Stockholm. Nå retter han søkelys på sitt eget oppvekststed, Överkalix, nord i Sverige. Det er i de dype skogers land.

Överkalix er, som så mange andre nordlandske småsteder, kjennetegnet ved en vedvarende befolkningsnedgang. Det var et område preget av skogsdrift på gamlemåten, men med automatisering og tyngre anleggsmaskiner falt antall sysselsatte og diverse servicetilbud forsvant.

Svallfors tar oss med tilbake til sitt barndoms rike. Han vil forstå sitt eget liv, og samfunnsutviklingen. Og kanskje få et bedre grep på hva det gode liv egentlig består i?

”Jag vet inte riktigt vad jag letar efter, kan inte ens för mig själv formulera vart jag egentligen är på väg. Hemåt, men vad det betyder vet jag inte längre. Kanske har jag aldrig vetat.”

Gjennom flere korte og lettleste intervjuer underveis med tidligere klassekamerater, får vi et godt innblikk i «folk flest» sine tanker om tilhørighet, og muligheter og begrensinger i livet.

Svenskene var verdensmestre i å ta vare på hverandre. Men det var før.

Svallfors er kritisk til ideen om at de som ble igjen på bygda er tapere. Han kommer også med et lite ballespark til skjønnlitteraturen, som han mener portretterer glesbygdens maskulinitet på overflatisk vis. Vi finner ikke en verden «av fylla, incest och våldtäkter», skriver Svallfors.

Jeg kommer til å tenke på en annen svenske, Kerstin Ekman, og hennes fantastiske roman fra en slik glesbygd; Løpe ulv (2023). Her finner vi nok noen av disse stereotypene, men hovedpersonen selv, Ulf, bryter ut av mønsteret når han tar innover seg naturen og livet på en ny måte. Det er rom for endring.

Ifølge Svallfors er folk fra hans barndomstrakter mest opptatt av myke verdier, og å komme med en «påtår och fortsätter prata om döttrar och barnbarn.”

 

Det nasjonale, det lokale og Sverigedemokratene

Sverige var mer kulturelt og etnisk homogent da Svallfors vokste opp. Det var også mer konformt enn i dag, og det var lettere å forstå omverden, skriver forfatteren. Den svenske nasjonale identiteten er siden den gang utfordret med stor innvandring.

Svallfors beskriver det trygge, gamle Sverige, der nasjonalisme og fremmedfiendtlighet var lite tilstede. Folk var kanskje fattigere, men de klarte seg, og velferdsstaten passet på alle. I dag er arbeidsledighetstrygden under press. En som i dag blir syk, kan ikke føle seg helt trygg på at hverdagen da skal gå rundt. Utenfor arbeiderklassen har landet fått en ny klasse, prekariatet, de som knapt har noe og som nærmest lever fra hånd til munn.

Svenskene var verdensmestre i å ta vare på hverandre. Men det var før.

Det var jo likevel ikke slik at alt bare var fryd og gammen i gamle dager. Landsbygda, der hele slekta hans kommer fra, var sossarnas territorium, og man “klagade bittert på socialdemokraterna 364 dagar om året, men på valdagen röstade man ändå på dem.”

I dag har en ulmende følelse av å være glemt, vokst. Sosialdemokratene klarte ikke å levere varene, over alt, hele tiden. Og det er bygda som føler mest på det. Derfor søker flere seg til Sverigedemokratene, til og med i en del av landet som lenge syntes nærmest å være immun mot høyrepopulisme.

Sverigedemokratene lover lavere energipriser og en tilbakevending til Folkhemmet. Et Sverige for svensker, der bensinpriser er på et akseptabelt nivå. Det handler om å kunne leve på en måte som en «alltid» har gjort. Bilen, scooteren, traktoren, båten, motorsykkelen, – alt dette trengs for å opprettholde livet.

Hvem er jeg egentlig, hvorfor ble jeg slik jeg er; hvor tilhører jeg?

En av intervjuede sier: ”Vi som inte törs rösta på SD vi är jävligt glad för att de kom och sparkade dom etablerade partierna i röven så att de lyfter upp frågan på agendan.”

 

Klarer Överkalix overgangen?

Vi får et innblikk i det sosiale livet i bygde-Sverige, der de fleste opprinnelig var skogsarbeidere. Det var litt tjuvfiske, litt tjuvjakt, og masse sosialt liv og marked og møteplasser. Kroppsarbeid var verdsatt. Svallfors’ farfar gjør en klassereise og blir lærer og får månedslønn, men han er ikke helt bekvem med ikke å kunne bruke kroppen.

Svallfors’ mor fullfører gymnaset, men så er det stopp. Men hun sluttet aldri å lese, og Svallfors blir selv en storleser. Og det er gjennom litteraturen han selv får tilgangen til en mye større verden. Dette er jo ikke ulikt mange innenfor arbeiderbevegelsen i Norge, og store ledere som Trygve Bratteli og Reiulf Steen, selvlærte, lesende arbeiderklasserepresentanter.

 

Tilpasning eller opprør

Svalfors er glad for at han reiste ut. Han brøt med bygda. På den måten slapp han et eksistensielt valg, mellom tilpasning og opprør. Den som flytter slipper å ta oppgjør med sine, er en tese han har:

”Individen spikas fast i sin geografi och släkttillhörighet och det krävs kraft för att bryta sig loss. Den som vill bryta med sin ursprungsmiljö och uppväxtfamilj utan att vara socialt mobil tvingas göra detta som ett brutalt beslut, att göra på annat sätt och kanske till och med ta avstånd.”

”Ni gav oss vingar, men inga rötter”, sier Svallfors’ barn til pappaen sin. Men det ligger ingen anklage i det, bare en konstatering. Svallfors derimot, trekkes tilbake til røttene, og mener at å bli eldre betyr å orientere seg delvis tilbake til barndommen – sitt eget jordbærsted.

Hvem er jeg egentlig, hvorfor ble jeg slik jeg er; hvor tilhører jeg?

Svalfors tar med andre ord ingen avstand fra det miljøet han kommer fra.

Svalfors har stor respekt for dem som ble igjen på bygda, og han er opptatt av at de har livskvalitet. Eiendomsprisene er ekstremt lave, de har knapt noe lån. Og de har ikke noe ønske om å flytte til en større by:

«Huset ligger vackert i en backe ned mot Kalixälven, på gården står bilar och motorcyklar, solen skiner, familjen är samlad och snart stundar bärplockning och älgjakt.”

Det evige spørsmålet forblir: hva er lykke? Er vi «anywheres», som kan trives overalt, eller trenger vi et mer rotfestet liv, som «somewheres»? Svallfors kaller de som holder seg lokalt orientert for «flakhopparne» og de som må ut og opp for «bergstigerna», og konkluderer for egen del:

”Jag har läst tusentals böcker, min inkomst är tre gånger så hög som flakhopparnas, jag har föreläst på Harvard. Det har varit ett lyckligt liv. Men har det gjort mig lyckligare än vad flakhopparna är? Kanske, kanske inte. Det har definitivt gjort mig mer rotlös och denna rotlöshet har jag lämnat i arv till mina barn.”

 

Men likevel glad i sin egen kultur

Svalfors tar med andre ord ingen avstand fra det miljøet han kommer fra. Han gjengir hovedlinjene i nåværende amerikanske visepresident JD Vances klassereise, fra glesbygda i USA, til det hvite hus. Han avlegger også et besøk hos Frankrikes to sinte og anklagende klassereisende forfatterkjendiser, Didier Eribon og Edouard Louis.

Vi har alle steder som betyr noe for oss.

Disse beskriver gjerne ikke bare familieproblemer, men skriver om sin opprinnelseskultur som noe de tar sterkt avstand fra. De fornekter både sin oppvekst og sin arbeiderbakgrunn. Det har Svallfors lite til overs for:

”I största allmänhet fylls jag numer av ambivalens inför den genre i vilken Vance, Eribon, Louis och många andra verkar i. De har for overlegne blikk.”

Överkalix og mange andre steder i Sverige er rett og slett annerledes, slik Svalfors beskriver det. De kan ikke sammenlignes med de miljøene som beskrives i Frankrike. Det har egentlig ikke skjedd noen tung industrialisering der oppe, bygda levde på skogsbruket, og det åpner dermed for en annen livskvalitet:

«Naturen är nära och en ständig tillflyktsort även för dem med små medel. De jag träffar tycks inte lida av någon social skam av det slag som genomsyrar Eribons, Louis och Vances böcker. Visst har man klart för sig att man inte tillhör samhällets ekonomiska eller sociala elit, men so what?”

 

Tilknytning til vårt utgangspunkt

Selv drømmer jeg ofte om mine besteforeldres hus i London, fra da jeg var barn. Jeg blir aldri ferdig med å gå gjennom rommene der i fantasien, eller i min barndoms park og lyden av kurrende duer.

Vi har alle steder som betyr noe for oss. Sosiologen Johan Asplund kaller det «topofili», skriver Svallfors. Vi er eksistensielt og emosjonelt knyttet til særskilte plasser. Dette er, slik jeg leser det, en videreutvikling av begrepet «biofilia», utviklet av sosialbiologen Edward O. Wilson.

Det beskriver hvordan mennesker er nært knyttet til naturen. Det gir oss et naturlig behov for å være i kontakt med andre levende vesener, og dette er medfødt.

Livet kan leves på mange måter.

Svallfors er på en svært personlig reise, og forteller levende om både stemninger og folk, trender og teorier. Han er glad i mangfoldet som finnes i Sverige, og jeg oppfatter ham som optimist i forhold til at det er en fremtid for denne typen bygder og småbyer i Sverige.

Det grønne skiftet gir skognæringen ny fart, og jakten på jordmetaller viser lovende funn i denne delen av landet. Sverige og Norge har ulik historisk erfaring med å holde liv i landsbygda, og jeg tror vi her hjemme har noe å lære av Svallfors’ observasjoner.

Alt var ikke bedre før, og selv om det er en porsjon melankoli i boka, tiltales jeg av den stille livsvisdom som gjennomsyrer den. Det er «småfolket» som kommer til orde. Sosialdemokratiet har fortsatt en rolle å spille. Sveriges mange jordbærsteder har fortsatt et livspotensial.

Livet kan leves på mange måter. Og lykke oppstår ikke ved å følge et skjema; eller gjennom rikdom eller ved å bryte opp. Svallfors bruker ikke store ord eller brautende setninger. Men han lykkes i å bringe oss nærmere våre egne jordbærsteder.