Den fremmedes fødselsdag

Da nyheten om at Albert Camus var drept i en trafikkulykke nådde avisleserne 4. januar 1960, må mange ha sett spøkelser i overskriftene. Tanken er kort fra «Albert Camus est mort» til en av verdenslitteraturens mest kjente åpningslinjer:

«Aujourd’hui, maman est morte» – «Mor døde i dag.»

Albert Camus (1913-1960) kom til verden under opptakten til første verdenskrig, «halvveis mellom sol og fattigdom», som han selv beskrev hjemlandet Algerie. Faren ble drept i slaget ved Marne i Frankrike året etter Alberts fødsel, i et land Camus selv satte fot først som voksen.

Åpningslinja i debutromanen Den fremmede skriblet han i en notatbok i 1938, og endret den aldri. Men veien frem mot utgivelse i Paris fire år senere skulle bli preget av Camus’ kamp mot haltende selvtillit, tuberkulose og ikke minst – andre verdenskrig.

Allerede for femti år siden kunne franskmenn få Den fremmede i bytte for opptjente bonuspoeng på landets bensinstasjoner.

Camus var verken født eller oppvokst i Frankrike, men ble snart en av republikkens kjæreste borgere. Allerede for femti år siden kunne franskmenn få Den fremmede i bytte for opptjente bonuspoeng på landets bensinstasjoner. Da Le Monde presenterte sin liste over det tjuende århundres 100 viktigste romaner, tok Camus og Den fremmede førsteplass. Franskmenn er riktignok ikke beskjedne: blant topp ti finner man kun tre forfattere som ikke skrev sine bøker på fransk – Kafka, Steinbeck og Hemingway. Men det sier sitt at også nasjonalhelten Marcel Proust ble henvist til sporet av den tapte førsteplass i konkurranse med Camus.

Rake motsetninger som Emmanuel Macron og Marine Le Pen har gjort krav på Camus ved å sitere ham i offentligheten. Le Pen fikk så ørene flagret i fransk presse da hun åpnet en kronikk i New York Times ved å tillegge Camus en linje skrevet av hans samtidige, Brice Parain: “To misname things is to add to the world’s unhappiness”.

Macron svarte med å sitere korrekt fra Camus’ nobelforedrag under et valgkampsmøte tidligere i år: “Hver generasjon tror, uten tvil, at den er kallet til å omskape verden. Min generasjon vet at vi ikke kommer til å gjøre dette. Men vår oppgave er kanskje enda større. Den går ut på å hindre at verden går i oppløsning.”

Franskprofessor Alice Kaplan ved Yale University har skrevet Den fremmede sin egen biografi. Gjennom nitid forskning har hun kommet så langt opp over skulderen på Camus som nok lar seg gjøre, mens arbeidet pågikk med hans debutroman. For leseren er resultatet litteraturhistorisk sjøsjyke. Looking for the Stranger: Albert Camus and the Life of a Literary Classic er fortellingen om et mesterverk i motbakke, en roman som like gjerne kunne blitt gitt opp fullstendig, som å bli en av de mest leste i vår tid.

Kaplan følger den vanskelige veien fra halvformulert idé i Algerie til utgivelse i nazi-okkupert Paris, fra millionopplag over hele verden og til slutt – tilbake til den glohete stranda på sørsiden av Middelhavet, hvor alt på underlig vis en gang begynte.

Min egen maman røpte en gang de nøyaktige omstendigheter rundt Anna Kareninas endelikt da jeg fortsatt var på side trettifire av Tolstojs murstein. Hun kunne simpelthen ikke forestille seg at noen ikke kjente handlingen fra før.

At Leonardo DiCaprio går ned i slutten av Titanic, har de fleste fått med seg, men en oppsummering av Den fremmede uten for mange spoilers koster vi på oss:

Fransk-algerieren Meursault mottar et telegram om sin mors bortgang. Han reiser fra Alger til morens pleiehjem på landsbygda, men fremviser en underlig likegyldighet under begravelsen. Vel tilbake i hovedstaden blir han involvert i en slåsskamp i solsteken på stranda med en gjeng unge arabiske menn som hans venn Raymond har terget på seg gjennom sitt forhold til en av mennenes søster.

For å gjøre en kort historie kortere, skyter og dreper Meursault en av mennene, som aldri blir omtalt ved navn, men simpelthen kalles «araberen». Meursault blir arrestert, satt i varetekt og gjennomgår en rettssak som omhandler hans moralske kvaliteter mer enn selve drapet han har begått.

Sagt med det engelske goth-pop bandet The Cures debutsingel fra 1978: “Standing on the beach with a gun in my hand/Staring at the sea, staring at the sand/Staring down the barrel at the arab on the ground/I can see his open mouth but I hear no sound/I’m alive, I’m dead/I’m the stranger, killing an arab.”

Manglende empati er ikke det som gjør Meursault annerledes, men at det simpelthen ikke bryr ham hva samfunnet rundt forventer – nei, krever – at han skal være.

Noe Mord på Orientekspressen er det knapt. Det vitner også lite medrivende filmatiseringer av boka om, som italienske Lo Straniero fra 1967. Historiens veldige kraft ligger ikke i plottet, men i måten den blir fortalt på.

Når Meursaults kjæreste Marie spør om han elsker henne og han svarer at det har ingen betydning, men at han ikke tror det, er det ikke en følelsesløs som taler. Meursault er en slags utenomjordisk  – en mann født et sted bortenfor oss selv. Maman er død, men Meursault husker ikke om det skjedde i dag eller i går. Manglende empati er ikke det som gjør Meursault annerledes, men at det simpelthen ikke bryr ham hva samfunnet rundt forventer – nei, krever – at han skal være.

Når dommeren raser i bokas andre del, er det ikke drapet på en navnløs araber som ergrer ham, men den tiltaltes likegyldige obsternasighet. Langt fra Breiviks kaldblodige idioti, løfter rettssaken mot Meursault oss over det lavt menneskelige. Meursault har ikke lest seg opp, han er ikke blitt slik med hensikt. Han simpelthen er det eksistensialistene – og flere før dem – teoretiserte på papiret.

Et litteraturhistorisk grøss går gjennom leseren.

Den fremmede har likevel ett og annet til felles med kriminalromanen. Som Kaplan forklarer, var James M. Cains Postmannen ringer alltid to ganger (1934), en viktig inspirasjon for Camus mens han lette etter form og tone. Så snart dette var funnet, opplevde han at historien nærmest skrev seg selv: «Boka var allerede som opptegnet inni meg».

Til tross for følelsen av å bære en uskrevet bok rundt med seg i sjela, forble Camus søkende under arbeidet. Etter tilbakemelding fra betrodde venner, omskrev han den berømte drapsscenen flere ganger, inntil den ble, som Kaplan sier “En av de vakreste beskrivelser av solens ødeleggende kraft noensinne skrevet.”

Innen Éditions Gallimard utga boka i Paris i 1942, hadde manuskriptet vært fraktet omkring i Albert Camus’ jakkelomme mellom Algerie, Lyon og Paris, og i høyst usikker postgang mellom forlagsfolk og litterater i alle Frankrikes okkuperte hjørner. Et litteraturhistorisk grøss går gjennom leseren når Camus hurtig må forlate en overopphetet og rykende bil på landsbygda, og blek av angst løper tilbake når han husker at eneste kopi av manuskriptet til Den fremmede ligger igjen i bagasjerommet.

Motstand kom ikke bare fra krigens omstendigheter, men også fra Camus’ nærmeste. Camus anså den femten år eldre filosofen Jean Grenier som en slags læremester, og håpet på hans anerkjennelse da han etter flere års arbeid sendte ham et utkast til Den fremmede i 1941. Svarbrevet fra Grenier er blitt stående som en av litteraturhistoriens store pinligheter – en lærer setter en slags G+ på sin tidligere elev, påpeker at Kafka har gjort mye av det samme før og benytter anledningen til å trekke frem fortreffeligheten av sitt eget arbeid.

Til tross for at han ble dypt skuffet, beholdt Camus troen på det han hadde skrevet. Grenier måtte etter utgivelsen koste på seg en heller kronglete beklagelse.

Kaplan kommer over sitt livs akademiske scoop i det hun i bokas siste kapittel på sett og vis oppsporer en av romanens mest sentrale karakterer.

Rikdommen i Den fremmede fortsetter å fascinere. I 2013 kom den algeriske forfatteren Kamel Daoud med romanen Meursault, contre-enquete (i norsk oversettelse som Mersault-saken, 2016). I en kløktig spin-off er det her den dreptes bror som forteller offerets og sin egen families historie, og som gir et navn til den navnløse araber.

På fransk er boka nøyaktig like lang som Den fremmede – 33 000 ord – mens formen har mye til felles med en av Camus’ senere romaner, Fallet (1956). Fortelleren holder bitter monolog fra en brun kneipe, tilhøreren er en student som bærer et eksemplar av den verdensberømte romanen i skoleveska.

«Herregud, hvordan kan du drepe et menneske og så ta fra ham alt, til og med hans egen død? … Én ting her er helt ubegripelig for meg, og det er at ingen har prøvd å finne ut hva offeret het … Ingen! Alle bare sto og gapte over det perfekte språket som skjærer diamantskarpt gjennom luften, uttrykte sin medfølelse med morderen og hans ensomhet i lærde kondolanser.»

I Mersault-saken oppsøkes den dreptes familie av en kvinnelig akademiker som skriver en bok om romanen – en pussig parallell til Kaplans egen, virkelige romanbiografi. Professor Kaplan kommer nemlig over sitt livs akademiske scoop i det hun i bokas siste kapittel på sett og vis oppsporer en av romanens mest sentrale karakterer.

Som ung mann arbeidet Camus som lokalavisjournalist, og blant de hundrevis av små notiser han skrev, finner Kaplan noen linjer om en fylleslåsskamp mellom en fransk-algerier og en 19-åring ved navn Kaddour Betouil, på stranda utenfor landsbyen Aïn-el-Turck. Som i Den fremmede, trekker araberen kniv under håndgemenget, selv om han i virkeligheten ble arrestert, ikke myrdet.

Kaplan valfarter til Betouils familie for å intervjue dem. Hun finner ut at prototypen til Camus’ ikke lenger navnløse araber døde i 2002 – over førti år etter forfatteren selv.

Om Camus’ araber ikke har kontroll over sitt ettermæle, har heller ikke Camus alltid hatt det selv. Gjennom sitt vennskap med Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir, ble han ofte presentert som del av eksistensialismen. Da Den fremmede første gang utkom i USA, var forbindelsen endog en del av salgspakken fra forlaget.

Som Camus selv sa i et intervju i 1945, flere år før vennskapet mellom de to tok slutt: «Jeg er ikke en eksistensialist. Sartre og jeg blir alltid overrasket når vi ser våre to navn forbundet. Vi har tenkt å publisere en kort erklæring hvor vi underskriver på at vi ikke har noe til felles og nekte å bli holdt ansvarlig for gjeld som den andre måtte pådra seg.»

På midten av 70-tallet leste den engelske tenåringsjenta Sarah Bakewell moderne franske klassikere for første gang, og ble spesielt grepet av Jean-Paul Sartres filosofiske roman «Kvalmen», men også av hans venn, absurdisten Albert Camus. I fjorårets At the Existensialist Café: Freedom, Being and Apricot Cocktails, spiller Camus en sentral rolle, fordi historien om eksistensialismen strengt tatt ikke kan fortelles uten ham.

Boka er samtidig en god kumpan og kontrast til Alice Kaplans Looking for the Stranger. Kaplan er hardcore akademiker – tjuefire prosent av den svært interessante, men tross alt beskjedne boka består av fotnoter. Bakewell på sin side må ha sniklest på sin tidligere jobb som kurator for gamle bøker, for her får man følelsen av å sitte i kjøkkenkroken hos en høyst begavet historieforteller, som tilfeldigvis også er svært belest.

Mot Kaplans bok kan det innvendes at «romanens egen biografi» simpelthen er en uavsluttet avhandling om Albert Camus, eventuelt en svært lang akademisk artikkel i populærinnpakning. Hennes beskrivelser av Camus som sliter over manus på kammerset ved Montmartre, er levende og blant de beste i boka, men det er et stykke herfra til det flerdimensjonale inntrykk man sitter igjen med etter å ha lest Bakewells bok om Camus’ omgangskrets.

Omstendighetene rundt Camus’ død er tragiske, men også en legende verdig. I siste øyeblikk takket han ja til å sitte på fra Paris hjem til Provence med forlagsmannen Michel Gallimard den fatale vinterdagen i 1960. Sportsbilen de kjørte kolliderte hundre kilometer senere, i den inntil da ubetydelige landsbyen Villeblevin. Begge ble drept. I Albert Camus’ lomme fant man en ubrukt togbillett til Provence.

En slik bortgang gir grobunn for konspirasjonsteorier. For noen år siden publiserte den italienske avisa Corrieredella Sera en artikkel hvor det ble hevdet at KGB-agenter fikset hjulene på Gallimards bil slik at de ville falle av i høy fart – et komplott for å ta livet av Camus, og det etter ordre fra den sovjetiske utenriksministeren Dmitrij Sjiponov. Årsaken skal ha vært Camus’ artikkel om sovjetisk fremferd i Ungarn og hans støtte til Boris Pasternak.

Selv om mange finner frem til Camus på egenhånd, er Den fremmede ikke allemannseie hos oss i samme grad som den er det blant fransk- og engelsktalende.

I en interessant podcast fra Stanford University, Entitled Opinions, hevder Kaplan at Den fremmede er en bok alle har lest. En høyst uvitenskapelig undersøkelse blant egne venner tilsier som forventet at Den fremmede er mindre lest på Bryne enn i Provence, men noe mer overraskende at den synes mer kjent for amerikanere enn for nordmenn.

Forklaringen kan være at når engelskspråklige skal i gang med oversatt litteratur på skolen, er The Stranger gjerne blant de første på lista. Vi skal først gjennom Animal Farm og The Catcher in the Rye i original, før vi endelig når frem til oversatt verdenslitteratur fra andre språk enn engelsk. Og selv om mange selvsagt finner frem til Camus på egenhånd, er Den fremmede nok ikke allemannseie hos oss i samme grad som den er det blant fransk- og engelsktalende.

Samtidig er nok Kaplans påstand om at «alle» franskmenn kjenner Den fremmede, diskuterbar. Forleden spurte jeg kjørelæreren min, fransk-libaneser oppvokst i Toulouse og særlig opptatt av kampsport, om også han ble påtvunget Camus på skolen.
– Hvem?
– Albert Camus.
– Hvem er det.
– Fransk romanforfatter, filosof.
– Aha, er’n homo?

Jeg skal til å fortelle ham at nyere britisk forskning viser at mens kvinner flest anser Charlotte Brontës Jane Eyre for å være den viktigste romanen de har lest, er Den fremmede tidenes mannebok. Men jeg lar det ligge og fokuserer på vikeplikten.

Med Karin Holters nyoversettelse fra 2015 hører Den fremmede hjemme også i vår generasjon sin hylle.

Macron og Le Pen er ikke de første franske politikere til å trykke en motvillig Camus til sitt bryst. For noen år siden forsøkte president Sarkozy å slå politisk mynt, mente venstresiden, ved å forflytte Camus’ gravsted fra en unnselig liten grasflekk i Lourmarin i Provence til selveste Panthéon i Paris, hvor han ville ligget skulder til skulder med litterære storheter som Hugo, Dumas og Zola. Planene ble skrinlagt etter motstand fra Camus’ sønn, som mente at forfatteren av Rebellen (1951) ikke hadde noe å gjøre i en nasjonal utstillingsmonter.

I sin nekrolog over Camus skrev Jean-Paul Sartre at hans liv og verk var uatskillelige, og anerkjente Camus’ «rene og seirende forsøk på å stjele hvert øyeblikk av sin eksistens fra sin egen, fremtidige død.»  Enklere og mer camusk kan det sies med forfatterens algeriske landsmann Kamel Daoud: «En kjent forfatter hadde skildret en arabers død og skrevet en gripende bok om det – som sol i eske.»

Mange på min alder har sett Camus, Sartre og de Beauvoir sine eselørede pocketbøker i foreldrenes bokhyller og så vidt anet derfra en duft av fløyelsbukse, rødvin og fondue. For meg var undringen over den merkelige Meursault bare så vidt større enn forbauselsen over ikke å ha lest boka tidligere. Med Karin Holters nyoversettelse fra 2015 hører Den fremmede hjemme også i vår generasjon sin hylle.

Så les den gjerne, om du ikke har fått tid i løpet av de siste 75 årene. På stranda, i sommer. Og helst under en brennende, glohet sol.