FOTO: Penguin Random House

Jobs bøker

Den nyeste biografien om Steve Jobs burde gått nærmere inn på Apples mørkere sider.

Fire år etter Walter Isaacsons «bibel» Steve Jobs, er det nå utkommet en mer empatisk tolkning av Apples grunnlegger. I «Becoming Steve Jobs» hopper forfatterne Brent Schlender og Rick Tetzeli over drittsekk-ryktene fra ungdomsårene og konsentrerer seg i stedet om hvordan tiåret som persona non grata hos Apple bidro til å forme ham til å bli en av vår tids viktigste forretningsmenn.

becoming-steve-jobs-cover
Brent Schlender/Rick Tetzelis bok «Becoming Steve Jobs»

Brent Schlender og Rick Tetzeli traff hverandre da begge jobbet i tidsskriftet Fortune og begge har lenge jobbet med teknologi. Spesielt Schlender kjente Steve Jobs godt etter rundt 25 års vennskap, og har ønsket å tegne et mer nyansert bilde av mannen bak ett av verdens mest suksessfulle selskap.

Forfatterne fikk avslag av Apples PR-avdeling på forespørsel om intervju. Derfor er det smått komisk at denne uautoriserte biografien nå er blitt selskapets favoritt. I boka siteres Apples sjef Tim Cook på at Walter Isaacsons biografi, som var bestilt av Jobs selv, gjorde Jobs en «enorm skade» og «mislyktes i å fange hans personlighet».

– Man får følelsen av at Steve var en gjerrig egoist. Personen jeg leser om i den boka er noen jeg aldri hadde orket å jobbe med i så lang tid, sier han. Cook får medhold at Apples designsjef Jony Ive, som i et intervju med New Yorker sier at hans respekt for Isaacsons bok «ikke kunne vært lavere».

Begge biografiene tar opp de samme sentrale hendelsene i Jobs liv. De starter i Steves barndom, da han ble bortadoptert. Han vokste opp i et særegent miljø, i det som ennå ikke het Silicon Valley, med nerder som levde for sine loddejern og der de populærvitenskapelige magasinene ble lest i stykker. Steve leste seg også opp på humanistiske fag, og ble inspirert av renessansepoeten Melville, Shakespeare og Dylan, noe som gjorde at han angivelig tidlig forsto ordets makt.

Jeg ville ikke være en far, så da var jeg heller ikke det.

I 1969 møtte han den fem år eldre Steve Wozniak, som bodde i Sunnyvale, ikke langt unna. Wozniak var sønnen til en Lockheed-ingeniør og selv et oppfinnergeni. Deres første kommersielle samarbeid ble en digital maskin som kunne etterligne signalene fra de gammeldags telefonene og dermed kunne man ringe langdistansesamtaler uten kostnader. Wozniak ville spre prototypen gratis til folk, men Steve hadde forretningssans og solgte dem i stedet for 150 dollar. Her går Isaacson dypere inn i Jobs personlige relasjoner, hans hippie-tid på Reed College og tegner et rikere persongalleri av alt fra Jobs foreldre til Apples tidligste team til kompiser fra nabolaget.

Etter at Wozniak bygde parets første dataprototype, fikk de startkapital av Mike Markkula, som hadde sjefsbakgrunn fra Intel. Snart lanserte de Apple II, som ble veldig populær. Salget steg fra 7, 8 millioner i 1978 til 118 millioner i 1980, det samme året som selskapet gikk på børs.

steve jobs bokomslag
Walter Isaacsons biografi «Steve Jobs»

Apple vokste fra en håndfull ansatte i 1977 til 2 700 i 1981 og Steve var plutselig verdt 256 millioner dollar. De raske pengene skapte splid i selskapet, som ble delt inn i tapere og vinnere. Steve ble alt vanskeligere å samarbeide med. Hans sans for detaljer – som å ha riktig farge ikke bare på datamaskinene, men også maskinene i fabrikken – bidro til forsinkelser, og tap for selskapet. Han kunne være hissig og unyansert – alt  var enten genialt eller møkk.

Han mislyktes på to fronter – med Apple II og datteren Lisa. Det siste er blitt brukt som det fremste beviset på Jobs sviktende dømmekraft, nemlig at han nektet å ta ansvar for sin datter – ja, ikke en gang vedkjente seg farskapet. Hun ble født i 1978, da han var 23 år gammel – ironisk nok nøyaktig samme alder som da hans egen far adopterte ham bort.

Her skiller Isaacson seg igjen fra Schlender og Tetzeli – som behandler temaet bare fra en side. Isaacson vier et helt kapittel til Lisa og refererer utførlig fra Jobs sporadiske besøk, da datteren ikke en gang visste hvem han var. Jobs kunne sitte på trappen foran huset han etterhvert kjøpte til Lisas mor, eks-kjæresten Chrisann Brennan, og diskutere praktiske ting som hvilke skoler som kunne passe datteren – før han dro derfra i sin Mercedes. ”Jeg ville ikke være en far, så da var jeg heller ikke det», som han oppsummerte det i etterkant.

Dette er bare ett av flere eksempler som viser at hans karakter var sammensatt.

Tetzeli og Schlender fokuserer i stedet på ingeniørkunsten og persongalleriet bak ulike sentrale hendelser i Silicon Valley. Dette gjør de godt. Deres lange erfaring som teknologiskribenter gjør at de kan sammenligne det Jobs gjør med det som forøvrig skjedde på dette området. De skriver om Microsofts framgang og de mange andre som kom etter, som Dell og HP. De har eksklusivt intervjumateriale med Bill Gates, samt ham i dialog med Jobs. De legger også større vekt på Steves tid utenfor Apple, fra 1985 til 1997 – da han modnet som person, traff sin kone Laurene Powell og skaffet seg barn – denne gang planlagt.

I denne perioden lærte Jobs seg mye om moderne kommunikasjon og lederskap av Pixar-sjefene John Lasseter og Ed Catmull. Å lære om utfordringene med å styre dataselskapet NeXT, som fokuserte på universitetsmarkedet, og animasjonsselskapet Pixar – begge gikk med underskudd – tok Steve ned på jorda. Han kom tilbake til Apple med større tålmodighet og villighet til å høre på andre.

fra filmen om jobs
Fra den nye filmen om Steve Jobs, som hadde premiere 22. januar på norske kinoer. Michael Fassbender spiller Jobs. Her med datteren Lisa (Makenzie Moss). Filmen er basert på Walter Isaacsons biografi. Foto: United International Pictures.

«Becoming Steve Jobs» har noen avsløringer. En av disse – som taler til Steves fordel – var da Apple-sjefen Tim Cook tilbød seg å donere sin lever til den da dødssjuke Jobs. Selv om Jobs var i akutt behov for en transplantasjon, nektet han å diskutere saken med Cook. Dette er bare ett av flere eksempler som viser at hans karakter var sammensatt.

Derimot kunne de gått dypere inn i Apples mørkere sider.

Et annet er da Jobs fortalte Disneys sjef Bob Iger om sitt kreft-tilbakefall, en snau halvtime før de begge skulle opp på scenen for å offentliggjøre at Disney hadde kjøpt Pixar for 7, 5 milliarder dollar (Jobs var majoritetsaksjeeier i Pixar). Jobs ville at Iger skulle vite alt før oppkjøpet. Inntil da var kona den eneste som kjente til hans medisinske situasjon.

Schlender og Tetzeli lykkes med å balansere «Steve 1.0» og den modne Jobs, som hadde lært av sine feil. Derimot kunne de gått dypere inn i Apples mørkere sider, som selvmordene på Foxconns fabrikker i 2010 (underleverandør i Kina, som knapt nevnes) og den illegale kartellvirksomheten i Silicon Valley, som Apple holdt på med i årene 2005 til 2009. Da inngikk Apple en avtale med Google, Adobe, Pixar, Intel og Ebay om de ikke skulle rekruttere hverandres ansatte, noe som i praksis holdt nede lønningene til 63 000 ansatte. Rettssaken pågår fortsatt.

ashton-kutcher-steve-jobs-celebrity-jabber
Skuespiller Ashton Kutcher (høyre) spilte Steve Jobs i filmen som utkom i 2013.

Dette gjelder også for Isaacson. Han har dog, takket være sine mange intervjuer med Steve og hans nærmeste krets, flere detaljer omkring ulike hendelsesforløp og man får en annen på-innsiden-følelse enn i Schlender og Tetzelis bok. Så er også Isaacsons bok 120 sider lengre.

Isaacson, som kjente Steve fra sin tid hos Time Magazine og har gjort seg kjent som en dyktig biograf med sine tidligere bøker om Einstein, Franklin og Kissinger, fikk sitt materiale i løpet av de siste årene Jobs levde. Og kanskje betraktet ikke da Jobs seg så veldig annerledes enn da han var 21 år og startet Apple. Men ved å gå tilbake til gamle intervjuer, lykkes det Schlender og Tetzeli å fange mer av tidsånden enn det Isaacson får til.

Begge bøkene er verdt å lese for alle som er interessert i den teknologien som i så stor grad påvirker våre liv.

(Oversatt fra svensk av Stian Bromark)