Den seigliva sexismen

Det feministiske manifestet sprer seg. Siden essayet «Vi burde alle være feminister» av Chimamanda Ngozi Adichie kom ut i bokform i 2014, har det vokst fram en stor interesse for kortfattet, feministisk tenkning på trykk.

En eldre, kunnskapsfull kvinne får sjelden korrigere etablerte sannheter på Twitter uten å oppleve en storm av hat og trusler.

I fjor slo den britiske bokbransjen til med flere titler, blant annet «Everywoman: One Woman’s Truth About Speaking the Truth» av politiker Jess Philips og «Attack of the 50 Ft. Women: How Gender Equality Can Save the World!» av journalist Catherine Mayer.

Kunsten å bringe kvinner til taushet

Da metoo-bevegelsen begynte å ta form forrige høst, dukket en liten bok på litt over hundre sider opp i hyllene: «Women & Power: A Manifesto» av Mary Beard.

Boken fikk umiddelbar status som «en moderne feministisk klassiker».

Tidspunktet var perfekt – skulle man tvile på bokens argumenter om hvordan «den vestlige kulturen kan vise til tusenvis av år med praksis i å bringe kvinner til taushet», var det bare å sjekke nyhetene: Stadig fikk man vite mer om hvordan Hollywood-produsent Harvey Weinstein systematisk fratok kvinner deres stemme og troverdighet.

Boken klatret til topps på Sunday Times’ bestselgerliste, og fikk umiddelbar status som «en moderne feministisk klassiker». Nå er den oversatt til norsk av Inger Sverreson Holmes. Hva er det med denne lille pamfletten som gjør den så elektrisk?

Mary Beard er professor i antikk språk og kultur ved universitetet i Cambridge. De siste årene har hun fått status som Storbritannias offentlige, tilgjengelige intellektuelle, der hun geleider seere og lesere gjennom verdensbildet til antikkens grekere og romere.

Men professortittel eller ei – en eldre, kunnskapsfull kvinne får sjelden ta plass i et nyhetsprogram eller korrigere etablerte sannheter på Twitter uten å oppleve en storm av hat og trusler i etterkant.

Bokens to essays, «Kvinners offentlige stemme» og «Kvinner med makt», er basert på to foredrag holdt av Beard på bestilling fra London Review of Books i 2014 og 2017. Beards egne erfaringer kommer godt med når linjene skal trekkes fra antikken til i dag.

Arven fra antikken

Utgangspunktet for første essay er et øyeblikk i Homers «Odysseen» – «det første nedtegnede eksempelet på en mann som ber en kvinne om å ‘holde munn’»:

Penelope, Odyssevs kone, kommer inn i palassets hall, og ber en skald skifte tema for sangen sin. Hennes sønn, den unge Telemakos, gir henne klar beskjed: «Å føre ordet sømmer sig for mannen, og fremfor alt for mig som nu er herre i huset». Penelope trekker seg tilbake.

Det venter en ulykkelig slutt for enhver kvinne som våger å ta ordet.

«Det som interesserer meg», skriver Beard, «er forholdet mellom dette klassiske homeriske øyeblikket, der en kvinne bringes til taushet, og noen av metodene som brukes for å fjerne kvinners stemmer fra det offentlige lydbildet i vår tids kultur».

Fra Homer går turen videre, via en satiretegning i Punch til flere eksempler på hvordan tekster fra antikken viser at det venter en ulykkelig slutt for enhver kvinne som våger å ta ordet.

Den autoritære stemmen har blitt selve definisjonen på det mannlige kjønn.

Forsiktig flytter Beard punktet der problemet ligger. Å si at kvinner historisk har blitt utestengt fra politikken, slik at dagens kvinner fremdeles opplever kvinnehat og sexisme når de vil bli hørt, blir for enkelt.

Telemakos, som sier at «å føre ordet sømmer sig for mannen», er inne på noe: Den autoritære stemmen har blitt selve definisjonen på det mannlige kjønn.

Når det å tale offentlig og bli tatt på alvor betraktes som sentrale maskuline egenskaper, vil en kvinne som prøver på det samme, mislykkes – ene og alene på grunn av sitt kjønn.

Lite manifest-aktig

Vedtatte sannheter, slappe forklaringsmodeller og bastante meninger har ingen plass i Beards prosa.

Til å ha undertittelen «manifest» er «Kvinner & makt» overraskende lite manifest-aktig. Nye avsnitt innledes varsomt:

«Jeg vil gjerne reflektere litt» og «dette forholdet vil jeg undersøke». Hun bruker god tid på å vise omfanget av problematikken før hun viser leseren mønsteret som ligger bak.

 

 

Essay nummer to, «Kvinner med makt», er en videreføring av tematikken introdusert i «Kvinners offentlige stemme».

Beard spør: «Hvordan og hvorfor utelukkes kvinner fra de tradisjonelle definisjonene vi bærer med oss i hodet av ‘makt’ – eller av ‘kunnskap’, ‘ekspertise’ og ‘autoritet’ for den saks skyld?».

Tross en økende representasjon av kvinner i maktposisjoner, er hennes hovedhypotese at «vårt mentale, kulturelle mål på hva en mektig person er, fremdeles er kategorisk mannlig».

 

I 2015 reiste Michelle Obama til Asia for å promotere initiativet sitt «Let girls learn», et initiativ for å styrke og verne om jenters utdannelse. New York Times-journalisten Vanessa Friedman reagerte på førstedamens klesvalg: fargerike, yndige kjoler som lett kunne glidd inn i en episode av Mad Men. Skulle hun ikke gått i en smart, skreddersydd dress for å snakke om ambisjoner i utdanning og arbeidsliv?

Begreper som «knuse glasstaket» presenterer maktens korridorer som et sted kvinner egentlig ikke har tilgang til.

Friedman innser riktignok sine egne fordommer: Hvorfor har vi akseptert at kvinner med et seriøst budskap er en kvinne som toner ned alle hint om kvinnelighet eller tradisjonell feminitet?

På utsiden av makten

Beards utgangspunkt er nettopp hvordan kvinner med makt ofte ser seg nødt til å ta grep som gjør dem mer «mannlige», og dermed mer «naturlige» i posisjonen sin som maktfigur.

Beard beskriver på uhyggelig vis hvordan fortellingen om Medusa fremdeles kobles på kvinnelige politikere.

Begreper som «å knuse glasstaket», «sparke inn dører» – som gjerne brukes når kvinner får tilgang til bransjer og lederroller forbeholdt menn – presenterer maktens korridorer som et sted kvinner egentlig ikke har tilgang til.

Beard tar oss nok en gang med tilbake til antikken, og beskriver på uhyggelig vis hvordan fortellingen om Medusa fremdeles kobles på kvinnelige politikere.

Det er her Beard er på sitt mest revolusjonerende. For det nytter ikke å tilpasse seg. En grå dress og en mørk, bestemt stemme fungerer kanskje en liten stund, men premissene for kvinners deltagelse er fremdeles definert av forestillingen av makt som et mannlig anliggende.

I stedet, skriver hun: «Hvis kvinner ikke oppfattes som fullverdige medlemmer av maktstrukturene, må det vel være makten i seg selv som trenger omdefinering – ikke kvinnene?»

Internettdiskursen krever ferdige, lett gjenkjennelige argumenter.

Der essayet «Kvinners offentlige stemmer» ender optimistisk, med kvinners evne til å subtilt utfordre autoritetsklangen i mannens stemme, er tonen på slutten av «Kvinner med makt» flere hakk dystrere.

Selv om man som leser ønsker seg en tydelig og konkret bruksanvisning for veien videre, er man allikevel takknemlig for at Beard er ærlig om hvor umulig det kan virke å skulle gjøre om på strukturerer det har tatt årtusener å få på plass.

Men selv om den umiddelbare løsningen ikke melder seg, byr boken på et sett verktøy som er klare til å bli tatt i bruk.

Praktisk og inspirerende

Sosiale medier og et nyhetsbilde som oppdateres fortere enn man klarer å følge med: Én enkelt dag bringer utallige historier om hvordan institusjoner og enkeltpersoner ønsker å kontrollere kvinners stemmer og kropper.

Der jeg hopper fra den ene saken til neste, mister jeg oversikten, og når jeg først skal uttrykke motstand, oppleves analysene mine som grunne selvfølgeligheter. Internettdiskursen krever ferdige, lett gjenkjennelige argumenter.

Dagens feministiske tenkning kan tjene mye på å innimellom stoppe opp og se seg tilbake.

Her tror jeg noe av kraften til det feministiske manifestet ligger, og særlig kraften til «Kvinner & makt». Slik Beard aldri slipper antikkens romere og grekere ut av syne, kan dagens feministiske tenkning tjene mye på å innimellom stoppe opp og se seg tilbake.

Beard bruker en myte her og en Twitter-melding der – som biter i et puslespill, og hun gir seg ikke før alle bitene faller på plass. Det er dette Beard gir en praktisk og inspirerende innføring i: Å våge å tenke dypere, våge å ta hele puslespillet fra hverandre hvis noe ikke stemmer.

Først når man gjennomskuer mønsteret bak, blir det mulig å se for seg en annen virkelighet.