En besettende bok

Min far ble en gang tvangsinnlagt. Det ble påstått at han hadde selvmordstanker. Jeg var ikke til stede, og kan hverken bekrefte eller avkrefte. Men at han i en periode var plaget av tunge tanker, er helt på det rene. Og hvor mange kjenner ikke også du, av personer rundt deg, som er deprimerte og som har kraftige stemningssvingninger, som gjør livet for dem og deres nærmeste vanskelig? Har vi noen som helst mulighet til å forstå dem? En fersk dansk bok går helt ned i kjelleren for å finne svaret. Det er årets sensasjon i vårt naboland.

Det er som om morens trøblete sinn hjemsøker den voksne sønnen.

Boka Min mor var besat. Da jeg mødte depressionens dæmon, er sterk lesning. Peter Øvig Knudsen led seg gjennom barndom, ungdom og voksenliv med en depressiv mor. Høsten 2016 dør hun, til stor lettelse for Peter og hans søster. Peter får seg ikke til å holde tale ved båren, i motsetning til da hans far døde noen år tidligere. I stedet bestemmer hans seg for å skrive en bok. Han har behov for å forstå hva og hvem moren var. Og hva det har betydd for ham å være barn av en psykisk syk person.

Løken må skrelles

Peter Øvig Knudsen er en kjent dansk journalist og dokumentarist. Han har jobbet i Weekendavisen, har skrevet bok om psykiske sykdommer tidligere, samt flere anerkjente bøker om kriminalsaker.

Peter Øvig Knudsen har hatt det verre enn de fleste.

Men det som tilsynelatende skulle være et enkelt stykke dokumentarisk arbeid, blir raskt noe mer. Det er som med Peer Gynt; en må skrelle mer og mer av løken, i håpet om å finne kjernen, svaret. Peter husker små og store episoder, som han forsøker å tolke, han ser på bilder, går gjennom brev, han intervjuer resten av familien, han snakker med naboer, venner av moren, og får etter hvert, tilgang på morens sykejournaler.

I løpet av denne prosessen skjer det en utvikling i forfatterens egen psyke. Det er som om morens trøblete sinn hjemsøker den voksne sønnen. Han beskriver moren som et monster som lokker på ham for at han skal vandre med henne inn i dødsriket. Han skriver til sin søster, bosatt i Kambodsja: «Jeg har haft nogle virkeligt mærkelige og skræmmende forestillinger om, at mor rækker ud efter mig og vil trække mig ind i det sorte. Ja, det lyder vanvitigt, og det føles også sådan.».

Hvorfor blir vi slik vi er?

Vi påvirkes alle av stemningen vi opplevde i barndomshjemmet. Det preger oss i så stor grad at mange trenger å gå til psykolog for å finne ut av eget sjelsliv. Kanskje kommer noen urovekkende mønstre opp igjen når vi går inn i rollen som partner eller forelder. Overjeget vårt bringer barndom og ungdom med seg. Selvbildet og selvtillit formes tidlig.

Det unnskylder likevel ikke at hun har vært så vanskelig, ja, nærmest trassig og barnslig og selvsentrert. Egentlig ond.

Peter Øvig Knudsen har hatt det verre enn de fleste. Hans mor var tungt deprimert. Hun var det vi i dag kaller bipolar. Hvorfor? Sønnen graver i hennes fortid. Hvilket forhold hadde hun til egen familie, gjennom trange oppvekstsvilkår under krigen? En gang opplevde hun kraftige bombeeksplosjoner like i nærheten. Hun mistet sin far relativt tidlig. Hvordan var det egentlig med kjærligheten hennes til Peters far, som hun traff tidlig? Slikt er ubehagelige spørsmål å stille seg i forhold til egne foreldre. Men Peter går rett på.

Underveis blir han bedre kjent med sin eneste søster, og de deler nå historier de aldri har delt før. Hun forteller om hvordan moren leste dagboka hennes, og etterpå skjelte henne ut. Det var ingen frirom, og søsteren måtte finne egne knep for å klare seg emosjonelt. Moren invaderte henne. Peter er rasende på sin mor og som leser er det vanskelig ikke å dele dette sinnet. Hvordan kan en mor være så selvsentrert?

Et helt miljø kles nakent

Men jo mer forfatteren går inn i materien, gjennom intervjuer og journaler, får vi som lesere et bredere bilde av en sammensatt tid. En tid med mye fortielse. Mye fasade. Pappa ute, mamma hjemme. Vellykkede liv. Bil, hus og barn. Middag klar klokka fem. En utdannelse som aldri ble fullført, selv om mor hadde bedre karakterer enn far fra realskolen.

Peter ser at moren er et produkt av sin tid; forventninger om kvinners begrensede rolle og plass, hun er primært husmor og mor. Mannen gjør karriere. Noen skuffelser døyves med litt alkohol. Og piller. Sovemedisin. Lykkepiller. Psykofarmaka kommer for fult på 60- og 70-tallet. Lettere depresjoner kan fort bli noe mer med rus og pilleavhengighet.

Hadde han levd nå, hadde jeg straks kjøpt ham et eksemplar av denne boken.

Forfatteren har ikke i utgangspunktet som formål å avkle etterkrigs-Danmark. Men han gjør det, gjennom en sykdomshistorie. Det viser seg at det er mye som går litt skeis i barndommens lykkelige gate. Fasadene sprekker. Andre i familien sliter også med pilleavhengighet. En ung gutt henger seg i et epletre. Kvinner kjeder seg, kvinner er deprimerte. Menn er fraværende og snakker ikke om kvinnenes problemer. Alt er bra på overflaten. Dette bildet av en tid gjelder sannsynligvis like mye for resten av det urbane Skandinavia.

En dramatisk vending

Men det holder ikke som forklaring, mener Peter. Han forstår at hans mor har hatt skuffelser i livet. Det unnskylder likevel ikke at hun har vært så vanskelig, ja, nærmest trassig og barnslig og selvsentrert. Egentlig ond.

Så tar boken en dramatisk vending. Peter blir mer og mer tungsindig. Skrivingen stopper opp. Når det starter opp igjen, dreier det seg om hans egne tvangstanker. Alle er ute etter ham. Kona, hans beste venner. Han går inn og ut av psykiatriske kontorer. Han tar piller. Mange. Han forsøker alternativ behandling. Til slutt spekulerer han på om livet er verdt å leve. Han er jo så verdiløs.

Han blir innlagt. Akkurat som sin mor. Ikke tvangsinnlagt, men under sterk oppfølging fra sine nærmeste. Dette er godt beskrevet. Det går over mange sider, men slik er prosessen. Tidkrevende. Dette er verdifull innsikt i menneskesinnets mange irrganger. Vi har det i oss. Alle. Men noen mer enn andre.

Kan vi ikke bare ta oss sammen?

Er dette noe vi har arvet, gjennom dårlige erfaringer? Altså noe du selv kan overskride, gjennom og bare «ta deg sammen». Eventuelt søke hjelp fra en coach, en healer, en psykolog? Kan vi ikke bare forstå fenomenet, for så å komme videre?

Peter åpner opp for at hjernens og kroppens egen kjemi er en like viktig forklaringsmodell. Det betyr at elektrosjokk, som både hans mor, og forfatteren selv, underkaster seg, har mye for seg. Det restarter hjernen. Det sletter noen umiddelbare minner, men ting tar seg opp igjen, og følelsen av tung depresjon fortaper seg. I alle fall for en god stund. Men den stunden kan være avgjørende, for ditt eget liv, og ikke minst for familie og venner.

Den gir innsikt. Den gir håp. Den er besettende.

Det fascinerende med denne boken er at forfatteren er i en kontinuerlig dialog om dette. Han skifter delvis syn på psykisk sykdom underveis, og er mindre skråsikker på hva som skal til for å bli frisk. Og det forskes mye på området. Tidligere i år ga Spartacus forlag ut boka Lystlegen, også av en danske, Lone Frank. Her forteller hun den fascinerende historien om den amerikanske legen Robert Heaths dype hjernestimulerings-forsøk på 1950-tallet. Han satte bokstavelig talt strøm til sinnet og åpnet døren til fremtiden. Dyp hjernestimulering kan bli det store nye innen psykiatrien. Noen håper at smarte elektroder som skal kunne kurere alt fra depresjon og angst til tvangshandlinger, anoreksi og aggressiv atferd.

Danmark er et deilig land

Min mor var besat er et stykke mindre deilig danmarkshistorie. Gjennom 316 tette sider får vi fortellingen om en generasjon kvinner som var dømt til å bli ved sin lest, før kvinnekampen slo gjennom. De led. Mange av barna deres led også. Borgerlige normer syntes viktigere enn barnas reelle trivsel.

Boken har et sterkt etterord av forfatterens beste venn, og det er også underveis flere sider skrevet av søsteren hans. Dette, sammen med gode intervjuer og noen fine portrettbilder underveis, bidrar til følelsen av dynamikk, og et flersidig fortellerperspektiv. Den speiler ergo vårt sinns evne til å se ting fra forskjellige vinkler. Dansk er lett å lese, men jeg antar at boken kommer på norsk med det første.

Min far kom seg. Vi snakket lite om det som hadde skjedd. Det synes jeg i dag er uforståelig. Hadde han levd nå, hadde jeg straks kjøpt ham et eksemplar av denne boken. Den gir innsikt. Den gir håp. Den er besettende.