FOTO: Jace Grandinetti/Unsplash

En kollektiv terapitime

Vi er preget av den kalde krigen på måter vi ikke er klar over.

Odd Arne Westads nye bok «The Cold War: A World History» gir oss en grundig terapitime for å forstå oss selv, og ikke minst for å ta verdenssituasjonen med litt mer ro når Donald Trump og Kim Jong-un krangler om hvem som har størst atomknapp.

For sammenliknet med Stalin framstår Trump selvsagt som en sympatisk kjernekar. Den paranoide og voldelige Stalin hadde ikke klart å organisere frie valg selv om han hadde villet det, skriver Westad.

Når han fikk dårlige nyheter påsto han å være på ferie og ikke vite hva som foregikk. Hva som er verst av det og Trumps tvitring er kanskje vanskeligere å vurdere.

Hovedpoenget er at Stalin hadde skapt et fryktregime med så total mangel på motmakt at verden skal være glad for at han satt med en atomkoffert bare i noen få år.

The Cold War: A World History
Ny bok: «The Cold War: A World History».

Odd Arne Westad er historikeren fra Ålesund som «var altfor flink til å bli i Norge», ifølge hans tidligere veileder Helge Pharo ved Universitetet i Oslo. Westad har vært forskningsdirektør ved Nobelinstituttet, professor ved London School of Economics og er nå professor ved Harvard.

Det gjør mange kapitler genuint spennende å lese.

Et av hans fortrinn som historiker er å snakke både fransk, tysk, russisk og mandarin flytende. Dermed er det få som er i en så god posisjon til å skrive om verdenshistorien. Han er kjent for å ha et stort nettverk – og det merkes.

En bok full av akademiske referanser blir ispedd korte anekdoter fra folk han kjenner, som historien om den kinesiske familien han kjenner der sønnen på 14 anga sin far og bestefar under kulturrevolusjonen. Sønnen deltok i torturen. Bestefaren døde.

«De fleste overlevde, men vanlig familieliv gjorde det ikke,» skriver han lakonisk og framkaller en menneskelig gjenkjennelse som historiebøker om krig og grusomheter ofte mangler.

Personligheter og tilfeldigheter

Det er først og fremst den klassiske historien Westad beretter, den der de store mennenes (og noen få kvinners) personligheter, forholdene mellom dem og tilfeldighetenes betydning gis plass. Det gjør mange kapitler genuint spennende å lese.

Når man leser om hvordan den polske partilederen Boleslaw Bierut fikk hjerteinfarkt og døde da Nikita Khrusjtsjov holdt talen der han tok sitt oppgjør med Stalin, skjønner man hvor fordreid virkelighetsforståelsen var også for politiske beslutningstakere etter tiår med Stalin-dyrkelse. Det gjør det lettere å forstå dagens nordkoreanske ledere.

Westad byr likevel på en nyansert og rik analyse av komplekse årsakssammenhenger.

Westad forklarer de underliggende trendene i økonomisk utvikling som skapte premissene for den kalde krigens gang, men han er sparsommelig med detaljene om den slags. Dette er en bok om internasjonale relasjoner og kampen på maktens tinder.

Noen steder kunne forklaringene med fordel vært mer nyansert. F.eks. hevder han at Frankrikes president Charles De Gaulle blokkerte Storbritannias EF-medlemskap av frykt for å få en trojansk hest for amerikanerne inn i EF.

Han gir ikke plass til andre historikeres mer rasjonelle forklaring om at De Gaulle bare ville få på plass en felles landbrukspolitikk i EF som var fordelaktig for Frankrike før Storbritannia fikk en plass ved bordet.

Gorbatsjovs første ferie i Vesten

Westad byr likevel på en nyansert og rik analyse av komplekse årsakssammenhenger som utfordrer enkle skolelærdommer og som vektlegger langt mer enn mektige menn. Helsingfors-erklæringen i 1975, for eksempel, har i mitt hode vært et litt naivt initiativ for å bygge broer mellom øst og vest med høytsvevende diplomatspråk uten særlige konsekvenser.

nyhetsbrevet

Den var et kompromiss der Østblokken fikk anerkjennelse fra Vesten av grensene i Europa, mens Vesten fikk Østblokkens anerkjennelse av menneskerettighetene, deriblant reisefrihet. «Bare ord», mente Sovjetunionens leder Leonid Bresjnev.

Men Westad forklarer hvordan det førte til at den oppadstigende Mikhail Gorbatsjov og kona Raisa kunne dra til Frankrike og Italia som turister i 1977-78. Det var ikke bare sightseeing de drev med.

Med andre ord var Helsingfors-erklæringen avgjørende for at de kommunistiske regimene kunne smuldre opp på fredelig vis.

De traff også vanlige folk og kunne konstatere hvor mye bedre liv den jevne vesteuropeer hadde. Det er ingen tvil om at det preget Gorbatsjov. Det var også langt flere enn en liten partielite som kunne nyte godt av reisefriheten: I 1985 dro omkring 15 % av alle ungarere på tur til Vest-Europa.

Med andre ord var Helsingfors-erklæringen avgjørende for at de kommunistiske regimene kunne smuldre opp på fredelig vis både ovenfra og nedenfra. Kontrasten til dagens Korea er åpenbar.

Et liknende eksempel Westad framhever er den kinesiske kulturrevolusjonen. Den gjorde at millioner av unge menn og kvinner begynte å reise rundt i landet for å spre kulturrevolusjonen gjennom slagord og sanger.

Forfatteren, Odd Arne Westad.

Men viktigere i det lange løp var at disse reisene ga ungdommene et mye bedre innblikk i landets tilstand. De var for første gang frie fra fedrenes autoritet. Dermed begynte noen å tenke selv – om alt fra sex og kjønnsroller til økonomi og politikk.

Den gode frykt og skumle idealisme

Westad forklarer den kalde krigen som en århundrelang rivalisering mellom to universalistiske og antagonistiske ideologier født av den industrielle revolusjon og som fant hvert sitt «hjemland» med kontinentale ambisjoner – USA og Russland/Sovjetunionen.

Westad viser hvordan hans misjonerende idealisme gjorde den kalde krigen atskillig farligere og varmere på slutten av 1970-tallet.

Da Russland var blitt til Sovjetunionen var vi dømt til en verdensomspennende konflikt. Den kalde krigen skyldtes med andre ord ikke først og fremst dårlig kommunikasjon etter den 2. verdenskrig mellom en paranoid Stalin og en rigid og uerfaren Truman, selv om det bidro til å tilspisse konflikten.

Westad viser hvordan den kalde krigen ble preget av de fleste menneskelige egenskaper – som frykt, idealisme og rasjonalitet – og hvordan deres effekter var avhengige av sammenhengen.

Den amerikanske president Eisenhowers frykt bidro til å eskalere den kalde krigen på 1950-tallet (mot alle råd fra den langt tryggere og mer erfarne Churchill), samtidig som frykt for atomvåpen var avgjørende for at Stalin, Mao og Khrusjtsjov valgte å blunke når konfrontasjoner ble tilspisset. Det er tankevekkende å lese Westads karakterdrap av USAs president – og senere fredsprisvinner – Jimmy Carter.

Westad viser hvordan hans misjonerende idealisme gjorde den kalde krigen atskillig farligere og varmere på slutten av 1970-tallet.

Da ideologien trumfet økonomien

Det spesielle ved den kalde krigen var at konflikten mellom de to ideologiene som kjempet for verdensherredømme ble viktigere for partene enn deres økonomiske interesser.

For eksempel kunne Brasils militærdiktatur ha en stor statseid industri, erstatte amerikansk import med brasilianske varer og manipulere valutakursen sin – med USAs velsignelse. Årsaken var at Brasil sto på USAs side i den kalde krigen. Fra et brasiliansk perspektiv var USA altså mer godlynt på grunn av den kalde krigen.

Afghanistan er kanskje den mest kjente av disse onde spiralene.

For andre land kunne det være motsatt. Den første amerikanske intervensjonen i Latin-Amerika etter 2. verdenskrig var i Guatemala. Jacobo Árbenz, en radikal offiser fra en velstående familie, ble valgt som president og lovet bl.a. landreform.

Selv om det amerikanske selskapet United Fruit klaget, var ikke det avgjørende for at Eisenhower valgte å styrte Árbenz. Det avgjørende var Eisenhowers frykt for at Guatemala var på vei mot kommunisme. «De ville ha kastet oss ut selv om vi ikke hadde hatt noen bananer», sa Árbenz’ nære venn José Manuel Fortuny.

Onde spiraler

På grunn av kommunismens og kapitalismens universelle ambisjoner og supermaktenes militære og økonomiske muskler, ble voldelige konflikter i alle verdens avkroker trukket inn i den kalde krigens nullsumspill. Her kommer Westads språkkunnskaper og nettverk til full nytte.

Det er fascinerende å lese om hvor motvillig særlig Sovjetunionen var til å bli trukket inn i konflikter i stadig nye land. De anså ikke land som Angola, Ethopia eller Afghanistan som modne for noen sosialistisk revolusjon. De radikale regimene som kom til makta ble i stedet analysert som nasjonale revolusjoner i regi av borgerskapet.

Da er det et problem at den fortsetter å prege hvordan vi tolker verden.

Likevel lot Sovjetunionen seg gradvis bli trukket inn for å støtte opp om de revolusjonære regimene, for de var jo på «riktig» side i den kalde krigen og var sårbare i situasjoner ofte preget av gryende borgerkrig og fremmed innblanding.

Samtidig prøvde de sovjetiske rådgiverne i alle fall i begynnelsen å moderere regimene, som i Afghanistan der de mente at folk ikke var klare for utdanning for jenter, forbud mot barneekteskap osv. Men de afghanske kommunistene insisterte, borgerkrigen eskalerte og Sovjetunionen endte opp med over 100 000 soldater i landet. Som kjent utløste det i sin tur amerikansk støtte til islamistene.

Afghanistan er kanskje den mest kjente av disse onde spiralene, men Westad minner oss om flere, og enda mer perverse eksempler, som Kambodsja, der USA og Kina fram til 1991 støttet geriljakrigføringen som rester av Røde Khmer førte mot det vietnamesiskstøttede regimet (ettersom det i sin tur var støttet av Sovjetunionen).

Den kalde krigens varme arv

«Cold War» er et historieverk om en tid som både er nær og fjern. Nær fordi det er mindre enn tretti år siden den tok slutt. Fjern fordi dens virkelighet føles så annerledes.

Da er det et problem at den fortsetter å prege hvordan vi tolker verden. Westad påpeker at et rasjonelt svar på angrepene 11. september 2001 ville vært målrettede angrep mot de ansvarlige og omfattende globalt politisamarbeid.

Jeg tror derfor det er noe terapeutisk i «Cold War».

At USA i stedet reagerte med å underlegge seg to land for å få territoriell kontroll og endre deres politiske regimer, var uttrykk for at beslutningstakerne som Donald Rumsfeld og Dick Cheney var formet av den kalde krigen. At et land som Sverige nærmer seg Nato-medlemskap av frykt for Russland, et land med et militærbudsjett litt større enn Frankrikes, er kanskje et annet eksempel på hvordan mange også i vår del av verden bærer i oss en dyp psykologisk arv fra den kalde krigen.

Jeg tror derfor det er noe terapeutisk i «Cold War», spesielt for oss over førti fordi den hjelper oss å forstå denne veldig annerledes verdenen som vi husker fra oppveksten – og hvordan vi er preget av den på måter vi ikke alltid er klar over.

Og uansett alder er «Cold War» en til tider oppslukende fortelling som styrker troen på at i det lange løp, og selv via grusomme omveier, trekker den historiske tyngdekraften samfunnene våre i retning av bedre liv for flere mennesker.

Til syvende og sist er det ingen ideologi og ingen diktator som kan heve seg over det.

nyhetsbrevet