En sosialisme for fremtiden

Det siste tiåret har ikke vært et godt et for den internasjonale venstresiden. I land etter land har bevegelsen gått på tap og de tradisjonelle sosialdemokratiske styringspartiene er de fleste steder utradert. Sist ut er det franske sosialistpartiet som på søndag mottok en skarve prosent av stemmene i første runde av presidentvalget.

Dette til tross for at omstendighetene tilsynelatende skulle ligge til rette for sosialistisk suksess. Den økonomiske ulikheten viser en oppadgående kurve de aller fleste steder i verden, og for et tiår siden lå store deler av verden i ruin etter en finanskrise forskyldt av hodeløs spekulasjon. 

Likevel vil det seg ikke. I debattboken Nordisk Socialisme staker Pelle Dragsted, en tidligere Folketing-representant for Enhedslisten i Danmark, ut en ny retning for nordisk venstreside. Den er like radikal som den er velkjent. 

 

Knus pengemakten

Dragsted begynner boken med å skissere hvordan venstresiden har gått på en rekke tap de siste 50 årene. 

Etter andre verdenskrig satt sosialister eller sosialdemokrater med makten de fleste steder i Europa, og reformivrige Demokrater styrte USA. Gjennom 50- og 60-tallet kjempet disse frem et nytt klassekompromiss. Kapitaleierne som før hadde styrt for et eget forgodtbefinnende, måtte finne seg i å få makten sin kraftig beskåret av statlig styring og fagforeningsmakt. 

Endringene Dragsted ønsker å se i Norden er intet mindre enn radikale.

Statlige bedrifter gjorde inntog i en rekke sektorer, og mange goder som strøm, bolig og lignende ble helt eller delvis kontrollert av staten. 

Mot 70-tallet knekte imidlertid økonomiske kriser og stemningsskifte i deler av den europeiske befolkningen, ryggen på den sosialdemokratiske majoriteten som hadde styrt til da. Fremover ville igjen kapitaleierne gjenvinne makt og staten ville sakte, men sikkert trekke seg tilbake fra borgernes liv. Statlige bedrifter ble privatisert og bransjer deregulert. Nyliberalismens tid var i emning. 

 

Kjent fortelling

Hendelsene over er velkjente. Særlig kjenner de fleste til den nye liberalismens inntog i USA og Storbritannia under Thatcher og Reagan. Det er derfor litt pussig at Dragsted bruker så lang tid i starten av boken til å gjenfortelle denne nok en gang. Når han bryter over til å beskrive hvordan disse hendelsene så ut i Norden er det mer givende. 

Dragsted henter imidlertid en sentral lærdom fra denne historien: Klassekompromisset etter andre verdenskrig var ikke nok. Det ga arbeidere makt, velstand og trygghet, men det tok ikke makten fra kapitaleierne en gang for alle. 

I stedet henter Dragsted inspirasjon fra nordens egen historie med sosialistisk innovasjon rundt demokratisk kontroll over økonomien.

Selv om de ble mindre mektige i disse årene, så satt de fortsatt på verktøyene de trengte for å igjen gjenvinne deres makt og interesser – deres eierskap til produksjonsmetodene. Selv om de rikeste var mindre rike på 50- og 60-tallet enn før eller etter, så var de rike nok til å omsette pengene til makt, skriver Dragsted, og dette er hovedproblemet. 

Klassekompromisset var fra begynnelsen skjørt, da det alltid inneholdt muligheten for at kapitaleierne igjen kunne gjøre sin makt kjent. En ny nordisk sosialisme må forhindre dette, hevder Dragsted. 

 

Reform eller revolusjon

Med dette som mål skulle en tro at Dragsted ville stille seg bak den revolusjonære grenen av venstresiden. Det gjør han imidlertid ikke. En total samfunnsomveltning vil møte for stor motstand i befolkningen, skriver Dragsted, og det med rette. Hvem vil tross alt kaste om på alt som er kjent – med ukjent resultat?

I stedet henter Dragsted inspirasjon fra nordens egen historie med sosialistisk innovasjon rundt demokratisk kontroll over økonomien. 

Her skiller imidlertid Dragsted vei med mange andre på venstresiden. Han ønsker ikke noen massiv stat som kontrollerer økonomien på planøkonomisk vis. Som han skriver, ender staten ofte opp med å bli like ugjennomsiktig og autoritær som vanlige arbeidsgivere og kapitaleiere. 

Boken bærer frem en overflod av forslag til hvordan de nordiske økonomiene kan organiseres for å gagne oss alle.

Nei, Dragsted ser heller til nordiske eksperimenter og tradisjoner når det kommer til bedrifter eid av sine ansatte, forskjellige måter å drive kooperativer på og demokratisk eierskap av økonomien. 

Man snakker generelt lite om denne måten å organisere økonomien på og Dragsted gjør en strålende jobb med å forklare hva den går ut på, dens historiske omfang og hvor den anvendes i dag. Særlig det siste er interessant, da det trolig er ukjent for de fleste at kooperativer og arbeiderstyrte bedrifter florerer flere steder i verden. 

Dragsted viser til flere eksempler som det danske konsulenthuset Logik & Co som drives demokratisk av sine ansatte. Et langt større eksempel er det massive spanske konsernet Mondragon med 75 000 ansatte i 35 land som drives som et medarbeiderkooperativ. 

 

Radikal reform

Endringene Dragsted ønsker å se i Norden er intet mindre enn radikale. Han ønsker ikke noen revolusjon, men den norske økonomien vil se radikalt annerledes ut om hans forslag skulle vinne frem. 

Det vil fortsatt være rom for en markedsøkonomi, men bedriftene som deltar i denne vil være eid av deres medarbeidere og vil drives etter demokratiske styringsmodeller. Mange flere nødvendige tjenester og varer som bolig, strøm, databehandling o.l. vil være offentlige tjenester. 

Uavhengig om man er enig med Dragsteds forslag eller ikke, er Nordisk Socialisme et friskt pust.

Før man når dette stadiet ser Dragsted for seg andre, midlertidig reformer. For eksempel at bedrifter innfører et to-kammer-system for styring av bedriften hvor det ene er for aksjonærer mens det andre er for arbeidere. På denne måten skal arbeidernes medbestemmelse sikres. Videre vil han ta opp igjen planer fra 70-tallet om å la arbeidere eie deler av bedriftene de jobber i gjennom medarbeiderfond. 

Alt dette er ,som Dragsted viser, politikk man har eksperimentert med i norden tidligere, men det gjør det vitterlig ikke mindre radikalt. 

 

Et friskt pust

Uavhengig om man er enig med Dragsteds forslag eller ikke, er Nordisk Socialisme et friskt pust. Boken bærer frem en overflod av forslag til hvordan de nordiske økonomiene kan organiseres for å gagne oss alle. 

Forslagene skiller seg fra det de fleste assosierer med venstresiden som den er idag, uten at de fremstår som noe mindre troverdige. De har tross alt røtter i vår fortid. 

Dragsted er ikke alltid den mest engasjerende formidleren av denne kunnskapen. Boken er tradisjonell i sin oppbygning og språket er sjelden noe annet en formålstjenlig. Men dette havner i bakgrunnen av den genuine entusiasmen Dragsted viser for å finne løsninger på våre politiske problemer. 

Nordisk Socialisme bør være på leselisten til alle med sitt virke på den norske venstresiden. Boka vil nok skape debatt, men bør ikke forbigås. Til det er den for full av gamle ideer, som likevel vil være ferske for mange lesere.