Familien – tilbake til fremtiden

Det er noen av de mange uortodokse ideene som Emmanuel Todd framfører i sin siste bok “Hvor står vi? En skisse av menneskehetens historie”.

Det er ikke lett å plassere den franske, Cambridge-utdannede Todd akademisk. Han gjorde seg kjent som pur ung historiker i 1976, da han på bakgrunn av tall for spedbarnsdødelighet i Sovjetunionen forutså regimets fall.

Det har satt tonen for hans verk: Demografi, spesielt alt som handler om familien, har vært fellesnevneren for 40 år med forskning og kontroverser i grenselandet mellom antropologi, sosiologi og statsvitenskap.

Man unngår stort sett å gifte seg med slektninger.

På sett og vis spiller han noe av den samme rollen i Frankrike som den jevngamle Terje Tvedt gjør her hjemme: De har begge lagt fra seg sin ungdoms kommunisme, men fortsetter å berike det offentlige ordskiftet med forfriskende og kritiske perspektiver. Den siste stormen påkalte Todd da han i kjølvannet av Charlie Hebdo-massakren kritiserte trykkingen av Muhammed-karikaturene, som han så på som enda et utslag av urettferdig behandling av muslimer i Frankrike.

Den primitive kjernefamilien

Nå er han altså tilbake med en skisse for å forstå menneskehetens historie. Akkurat denne blandingen av ydmykhet (“skisse”) og ambisjoner på grensen til overmot (“menneskehetens historie”), preger boka.

Hovedtesen hans er at vi kan ikke forstå hverandre eller verden om vi ikke tar hensyn til de dype samfunnstrekkene som handler om utdannelsesnivå, religion og familiemodeller. Det er en tydelig parallell til Tvedts kritikk av “vestlige” menneskerettigheter.

Todd går systematisk gjennom det vi vet om familiestrukturer rundt omkring i verden og argumenterer overbevisende for at den opprinnelige homo sapiens-familien liknet mye på dagens vestlige familiemodell: En monogam kjernefamilie der mor og far er likestilt, samtidig som de har tydelige kjønnsroller.

Man unngår stort sett å gifte seg med slektninger. Det er likevel få dogmer, og krumspring som homoseksualitet og samlivsbrudd er akseptert. Arv er ganske uvesentlig, og fellesskapet hjelper til med å fostre barn og ta seg av de gamle og syke.

5000 år med familiehistorie

Med jordbruket får vi fast eiendom og spørsmålet er hvordan denne skal overføres til neste generasjon. Dermed oppstår over tid arveretten. Det er lange prosesser. Todd argumenterer for at regelen om den førstefødte sønnens arverett først oppsto i Mesopotamia for 5000 år siden. Derifra har den gradvis spredd seg mot øst og vest.

Til Vest-Europa kom den på 1000-tallet, til Japan og Korea senere. Den førstefødtes arverett er typisk for “stamfamilien” – det store steget bort fra kjernefamilien. Foreldrene bor sammen med den eldste sønnen og hans kone og barn (selv om det også finnes samfunn der det er den yngste sønnen, og i enkelte tilfeller datteren, som får arven og ansvaret for foreldrene).

Vanligvis flytter kvinnen til ektemannen og blir en del av hans familie – familien blir patrilineær. Kvinners status blir lavere. Å fostre opp en datter blir et garantert tap for foreldrene. Barna som ikke arver gården må finne seg sin egen vei.

Når verden fylles opp av folk og rydding av jord eller annen ekspansjon ikke er like lett, er neste utviklingssteg for familiemodellen å innføre streng likhet mellom barna gjennom den mer komplekse og hierarkiske “fellesskapsfamilien” (famille communautaire). Faren beholder autoritet over alle sine sønner, som deler arven likt. Storhusholdningen kan bestå av foreldre og alle de gifte sønnene deres.

Ifølge Todd er det altså en langsom utvikling av familiemodeller gjennom de siste 5000 år i retning av stadig mer patriarkalske strukturer, fra kjernefamilier via stamfamilier til fellesskapsfamilier. Utviklingen har gått lengst i de delene av verden der sivilisasjoner oppsto, som Midtøsten, Kina eller Vest-Afrika. Kjernefamilien og stamfamilien er blitt trengt ut mot sivilisasjonenes historiske periferi – som vårt eget hjørne av Europa.

Så er vi gradvis på vei mot fellesskapsfamilier i den moderne verden? Selvsagt ikke. Kjernefamilien og stamfamilien legger forholdene mye bedre til rette for kreativitet. Uavhengigheten fra storfamilien fremmer geografisk og sosial mobilitet og den relative likestillingen mellom menn og kvinner frigjør arbeidskraft.

Allerede på slutten av 1700-tallet var det noen steder i Sverige flere kvinner enn menn som kunne lese.

Takket være middelalderens arkiver kan vi se dette særlig tydelig i England. Vanlige engelske landsbyer hadde et stort innslag av innflyttede kjernefamilier. Dette var mulig takket være et lokalt finansiert velferdssystem for syke og gamle som var uavhengig av familietilhørighet. De trengende fikk en form for trygd som i sitt omfang kan sammenliknes med dagens velferdsstat. Resultatet av kreativiteten og mobiliteten ble den industrielle revolusjon.

Todd mener altså at den angelsaksiske kulturens primitive familiemodell er en grunnleggende forklaring på at den i dag dominerer Vesten, og at Vesten har lagt verden under seg.

Alfabetisering som verktøy for patriarkatet

Det hadde likevel ikke vært mulig uten utdanningsrevolusjonen som begynte på 1500-tallet – den andre grunnleggende forklaringen for menneskets historie, ifølge Todd. Her retter han blikket mot Tyskland som protestantismens vugge. Luther ville at folk skulle kjenne sin Gud, og da måtte de kunne lese og skrive. Det var en formidabel utdannelsesrevolusjon som fulgte.

I tyske protestantiske byer på slutten av 1700-tallet kunne over 80 % av brudgommene undertegne vigselsprotokollen. I Tyskland dominerte stamfamilien, med sine patriarkalske holdninger. Dermed ble alfabetiseringen hovedsakelig forbeholdt mennene. Mens de aller fleste brudgommene altså kunne skrive sitt navn, var andelen bare 20-30 % for brudene. Kontrasten til Sverige er formidabel. Her skjedde alfabetiseringen også raskt – men for begge kjønn.

Allerede på slutten av 1700-tallet var det noen steder i Sverige flere kvinner enn menn som kunne lese. Skandinavisk likestilling er altså intet nytt fenomen. Forskjellen i kvinners utgangsstilling gjorde at protestantismens utdanningsprosjekt noen steder økte kjønnsforskjellene, mens de andre steder reduserte dem.

Forenkling om Skandinavia

Når vi med svenske tall nærmer oss vårt eget land, merker vi problemene med Todds brede pensel. Han klassifiserer Sverige som preget av stamfamilie. Han argumenterer godt for at tilgjengeligheten på yngre sønner som måtte forlate foreldrenes gård gjorde at 1700-tallets Sverige, Prøyssen og andre protestantiske tyske fyrstedømmer hadde væpnede styrker som kunne utgjøre opp mot 7-8 % av hele befolkningen. Dét var den avgjørende faktoren for at disse statene kunne bli militære stormakter.

Vi får i stedet samfunn der eliten fortjener å være elite.

På den ene siden ser Sverige ut til å dele stamfamilielandenes egenskaper, men på den annen side har samfunnet alltid vært ganske likestilt. Todds forklaring om at stamfamilien “antakelig aldri har vært fullt utviklet i denne perifere europeiske nasjonen”, er sikkert riktig, men det svekker Todds kategorisering og peker mot en virkelighet mer preget av nyanser, slik vi kjenner fra vårt eget land.

Todd plasserer Norge blant stamfamilielandene med unntak av Østlandet, som skal ha vært preget av kjernefamilier. Imidlertid har den norske familiehistorikeren Sølvi Sougner vist at stamfamilien aldri har dominert norske bygder. Den har riktignok utgjort et betydelig innslag i innlandet, mens kysten alltid har vært dominert av kjernefamilier.

Det følger ren økonomisk logikk: For innlandsbonden er jorda en knapp, verdifull og dominerende ressurs som gikk i arv og måtte beskyttes mot oppsplitting, mens på kysten var ressursgrunnlaget mer variert og fiskeriene lenge en uuttømmelig næringsvei. Selv om Todd argumenterer for at jordbrukets materielle premisser var grunnlaget for stadige mer komplekse og patriarkalske familiemodeller, er det som om han på et eller annet tidspunkt i historien velger å gi mentale modeller en større forklaringskraft.

Likhetsidealets harakiri

La oss gå tilbake til utdanningen. Her er Todd tankevekkende. Fram til siste halvdel av 1900-tallet hadde Vesten ambisjoner som handlet om å løfte alle. Først skulle alle lese og skrive, deretter skulle alle få videregående utdanning. Men allmenngjøringen av høyere utdannelse har fulgt en helt annen modell. Intet land har som ambisjon at alle unge skal få seg høyere utdannelse.

USA har ledet an i utdanningsrevolusjonen, og der har andelen unge mennesker med høyere utdannelse stagnert siden 1970-tallet. I stadige flere vestlige land har det samme begynt å skje i de siste tiårene. Det er svært få land der flere enn 50 % av de unge har høyere utdannelse.

Med gratis og bredt tilgjengelig høyere utdannelse får man inntrykk av at samfunnets elite ikke lenger er de som er født med sølvskje i munnen. Vi får i stedet samfunn der eliten fortjener å være elite. Likhetsidealet skapte meritokratiet, som i sin tur drepte likhetsidealet. Det legitimerer en nyliberal agenda med frihandel og avregulering som går på bekostning av de mindre heldige i samfunnet.

Er demokratiet bærekraftig i en globalisert verden?

Denne nye sosiale skillelinjen er lett å se i valget av Trump og Macron og i britenes Brexit. Todd ser ingen annen løsning enn å finne kompromisser mellom folk og elite – en “anstendig populisme”. I sin sammenlikning av USA, Frankrike og Storbritannia ser han størst håp i britenes håndtering av Brexit. Han mener det skyldes at engelsk kultur ikke er like egalitær som de to andre. Nedarvet ulikhet er akseptert og noblesse oblige – adelskap forplikter.

Derfor mener han den britiske eliten paradoksalt nok har akseptert folkets dom og ikke prøver noen omkamp om Brexit. Det står i kontrast til de egalitære republikkene USA og Frankrike, der Todd ser en “kald borgerkrig” i ferd med å utvikle seg. Det blir interessant å se hva holdbarhetsdatoen er for den vurderingen.

Demokratiet mellom likhet og fremmedfrykt

Uansett: Er demokratiet bærekraftig i en globalisert verden? Todd minner oss om demokratiets Janus-ansikt der likhet internt bygger på opposisjon mot En Annen – slik tyskeren har vært for franskmannen (og motsatt), eller den svarte har vært for den hvite amerikaneren.

Det er kun dersom demokratiet frigjør individet og gjør det samme hos naboene at demokratiet kan modnes til en universalistisk fase, immunt for fremmedfrykt. Todd peker på forholdet mellom de tre individualistiske landene USA, Frankrike og Storbritannia som eksempel på det. I land der individet ikke står like sterkt – som Tyskland, Japan eller Russland – mener Todd derimot at demokratiet gir gode vekstforhold for fremmedfrykt.

Grupper som av forskjellige grunner ikke er i ferd med å blandes med flertallsbefolkningen gjennom ekteskap, omfattes ikke av likhetstanken.

Hvordan skal man da forklare Trumps mur mot Mexico eller innreiseforbud mot muslimske land versus Merkels håndtering av flyktningebølgen i 2015?

Til det vil Todd antakelig forsvare seg med at USAs likhetstanke gjelder alle som flertallsbefolkningen regner som “sine”. Grupper som av forskjellige grunner ikke er i ferd med å blandes med flertallsbefolkningen gjennom ekteskap, omfattes ikke av likhetstanken.

Motsatt hevder han at Merkels gjestfrihet gjør en dyd av nødvendighet for en tysk økonomi i mangel på arbeidskraft – som en følge av vedvarende lave fødselstall, som igjen skyldes en mistilpasning mellom kvinners deltakelse i arbeidslivet og patriarkalske normer om hjemmeværende mødre.

Han vil legge til at det er gjestearbeiderlogikken som rår – Tyskland har færre blandede ekteskap mellom muslimske innvandrere og “innfødte” enn det er i Frankrike, ifølge hans egne undersøkelser fra tidlig 1990-tall.

Forfriskende, personlig og kontroversielt

Eksemplet illustrerer hvordan Todd sjonglerer med såpass mange forklaringsvariabler – som økonomi, familiemodeller, utdannelse eller historie – at han alltid har en forklaring på det enkelte lands særegenheter.

Det svekker hans sentrale argumentet om at familiemodeller og andre dype mentale modeller legger premissene for samfunnsutviklingen. Ofte overbeviser han, men til tider skinner personlige vurderinger tydelig igjennom.

Så lenge man leser med et kritisk blikk, er boka derfor en forfriskende og grundig framstilling av grunnleggende trekk ved mennesket.

For eksempel er han på den ene siden tydelig på at det er helt avgjørende for et demokrati at ulike grupper blandes gjennom ekteskap (eller snarere gjennom barnefødsler). Da hadde i alle fall denne anmelderen forventet en utgreiing om dagens innvandring i Europa, og særlig om innvandring fra muslimske land som oftest har lave rater av blandede ekteskap også i annen generasjon. Det unnlater Todd å gjøre, men bruker plass på å beskrive muslimer som en undertrykt minoritet.

Så lenge man leser med et kritisk blikk, er boka derfor en forfriskende og grundig framstilling av grunnleggende trekk ved mennesket og samfunnet som altfor sjelden tas opp i det offentlige rom. Hovedbudskapet hans – at det ubevisste og underbevisste i samfunnet påvirker oss i større grad enn vi tror – er overbevisende.

På veien lærer du om hvorfor jødene på 200-tallet innførte regelen om at religionen arves fra mor selv om kulturen er patiarkalsk, om massesølibat og høy giftealder i opplysningstiden, om utviklingen av afrikansk polygami og en masse andre spennende tall og fakta som berører det vi alle har felles selv om nettopp dets mangfold er noe som definerer vår art: Familien.