Fascist på 1-2-3

Alle som har meldt seg på i en nettdebatt noen gang, vet at det meste kan sammenliknes med Adolf Hitler eller nazismen, bare diskusjonen får rast lenge nok.

Det er snart 30 år siden Mike Godwin formulerte denne innsikten til en morsom læresetning for hvordan en fruktbar diskusjon kan få en brå slutt, og ettersom tiden har gått, har de fleste fått med seg at hitling er en surrete måte å argumentere på. At noe skulle kunne minne om nazismen i dag, det er jo absurd!

Det er ikke god tone å hitle, men hva skal en debattant gjøre når noe faktisk minner om fascismen?

I mellomtiden har politikken utviklet seg i en retning som har gjort at en hel rekke samfunnsdebattanter har sett seg nødt til å advare om at fascismen er på vei tilbake – enten i form av Donald Trumps twittermeldinger, Viktor Orbáns aggressive ungarske nasjonalisme eller ulike vesteuropeiske høyrepopulisters oppmuntring til folkelig frykt for de fremmede.

Det er ikke god tone å hitle, men hva skal en debattant gjøre når noe faktisk minner om fascismen?

Det gir håp om at fascismen, på ganske umerkelig vis, igjen kan overta for demokratiet.

Man kan for eksempel gjøre som den italienske forfatteren Michela Murgia, og skrive en “håndbok for hvordan man kan bli fascist”. Murgia valgt en innfallsvinkel som kan minne litt om den tyske forfatteren Timur Vermes’ suksessbok “Han er her igjen”, som utkom på norsk i 2013 – en absurd, satirisk og urovekkende bok som beskrev hva som ville skjedd om Adolf Hitler på merkelig vis dukket opp i Berlin i vår tid.

Vermes roman var effektiv fordi den stilte noen gode spørsmål om hvordan nazisme kan se ut – eller kanskje ser ut – i dag.

Michela Murgias bok tar utgangspunkt i en erkjennelse av at fascismen på ingen måte er død og begravet – den er rundt oss hele tiden, som en måte å tenke og snakke om verden på. For bokens fortellerstemme er dette en bra ting. Det gir håp om at fascismen, på ganske umerkelig vis, igjen kan overta for demokratiet.

Ikke ved noen voldelig maktovertakelse, men ved å dytte litt på en utvikling som allerede går sin gang. Nøkkelen ligger i metoden, ikke i ideologien. Mens demokratiene fortsatt en stund vil sette i verk mottiltak hvis noen åpenlyst snakker om fascisme, er det ingen sak å endre samfunnet ved å være bevisst på fascismens metode.

Dette er altså satire, og man vil kunne tenke seg mange måter dette kunne endt som et fryktelig banalt forsøk på å se på samfunnsutviklingen med skråblikk.

“Ved å manipulere de demokratiske verktøyene, kan man få et helt land til å bli fascistisk uten noen gang å uttale ordet fascisme”, forklarer den entusiastiske fortelleren. Det handler blant annet om en kamp om språket, om å definere hva ord betyr: “Hvis vi klarer å overbevise én demokrat hver dag om å bruke et ord som vi har bidratt med, kan vi vinne denne kampen. Og vi kommer til å vinne”.

Dette er altså satire, og man vil kunne tenke seg mange måter dette kunne endt som et fryktelig banalt forsøk på å se på samfunnsutviklingen med skråblikk. Noen av målene er åpenbare – Italias innenriksminister Matteo Salvini fra Europas mest suksessfulle høyrepopulistiske parti Lega, er en viktig figur i denne manualen, selv om han aldri nevnes ved navn.

Det samme er Femstjernersbevegelsens ledere, med sine enkle fiendebilder og sin problematiske dyrking av folkets røst som veileder for samfunnsutviklingen. “All populisme er ikke fascistisk, men all fascisme er først og fremst populisme”, som fortelleren slår fast.

Grunnideen er, slik bokens tittel antyder, at alle kan bli fascister.

Murgias håndbok er imidlertid hele tiden smart nok til at man blir sittende og lure litt på hvem som egentlig rammes av satiren – eller på hvem som også rammes, i tillegg til de mest åpenbare politiske entreprenørene.

Grunnideen er, slik bokens tittel antyder, at alle kan bli fascister. Den viktigste, og mest åpenbare grunnen til det, er at det er så lett å få smaken på enkle svar på kompliserte spørsmål. “Vi er heldige som er fascister i internetts tidsalder”, forklarer fortelleren.

“Ved å bruke få nøkkelord og enkle slagord, kanskje slike som kan lages om til en hashtag, er det innbyggerne selv som gjør den jobben man for mange år siden trengte et helt ministerium for å få utført. Med en ekstra fordel: Denne gangen tror innbyggerne at de selv er opphavet til budskapet, ikke målgruppen.”

Det er en innsikt man kan like og dele.

Den som snakker, skriver eller handler på fascistisk vis, er fascist.

Fascismen, slik den framlegges i denne bruksanvisningen, har mye til felles med fascismen slik man kjenner den fra mer tradisjonelle statsvitenskapelige og historiske framstillinger. Den trenger tydelige fiendebilder, den må love innbyggerne beskyttelse, den baserer seg på trusselen om vold. Murghias forteller klarer likevel å legge fram kjennetegnene på en måte som gjør at de framstår som aktuelle på interessante måter. Hennes hovedtese er enkel:

Den som snakker, skriver eller handler på fascistisk vis, er fascist. Man trenger ikke være opptatt av gamle dager, kle seg i uniform eller ha Mussolini-byster i gangen. Historien, i form av den fascismen som faktisk eksisterte i Italia under Mussolinis regime, dukker ikke opp før mot slutten, og da som et lærestykke om hvordan historien kan glemmes, forurenses og omskrives.

Suksessens kjennetegn er at man igjen blir kalt “fascist” eller “nyfascist” av motstanderne, som før har nølt med å benytte betegnelsene, av frykt for å overdrive eller for å ligge unna hitlingen. Men når fascistene igjen blir kalt fascister, er en viktig seier oppnådd:

“Da har vi igjen blitt et ord på alles lepper, et ord som for bare få år siden var forbundet med de døde og med fortiden, med en forsvunnet virkelighet. Vi forsvinner ikke. Vi er.”

Hvis alt er fascisme, er vel ingenting fascisme?

Slik ender fascist-bruksanvisningen  – og så er det tid for en avsluttende prøve. Ved å svare på 65 spørsmål, kan man kategorisere seg selv på “fascist-o-meteret”, der resultatene går fra “aspirant” til overbevist “patriot”. Ingen slipper helt unna, med andre ord. Det kan virke litt voldsomt, men Murghia mener hun har et svar på det som kunne vært  hovedinnvendingen mot denne boken:

Hvis alt er fascisme, er vel ingenting fascisme? I et ensides etterord, som er det eneste som er skrevet uten den entusiastiske fascist-fortellerens stemme, skriver Murghia at ikke alt er fascisme, men at “fascismen har ekstraordinære evner til å forurense alt, hvis vi ikke hele tiden passer på”.

Slik ser det ut for en forfatter i et land der fascismen har vært en avgjørende del av den politiske kulturen, og der diskusjonen om fascismen i alle fall aldri har forsvunnet.

Så får det bli opp til resten av oss om denne måten å lete etter fascisme i språk, handlinger og mer eller mindre bevisste tankemønstre er masete hitling, eller en god anledning til selvransakelse.