Folkhemmet som forsvant

“Ja, jag vill leva jag vill dö i Norden” heter det i en strofe fra den svenske nasjonalsangen. Den viser oss et trygt og utad skuende land, med overskudd og vidd til å tenke stort. Ikke så rart kanskje, all den tid Sverige har vært en europeisk stormakt med ambisjoner.

Men det er lenge siden. Nå er det bare tristesse. De på Saltkråkan har solgt stedet sitt, Emil har blitt spekulant, Pippi er sensurert og lyckliga gatan er inte mere. Det er så mye gjengrelatert vold i visse byer i Sverige at det kan minne om Mexico.

Ifølge Mathisen har mange europeiske fellesskap gått fra å være noe som var et kollektivt anliggende, til å bli noe mer privat.

Hva har skjedd? I boka Skal det bli folk av oss?, forsøker den svenske frilanseren Daniel Mathisen å gi noen svar. Forfatteren er født i Tromsø i 1984, men er nå bosatt i Stockholm, der han skriver om samfunn og politikk.

Mathisens tese er at for å fungere trenger alle samfunn følelsen av å være et fellesskap. Ikke så originalt, tenker jeg i det boka tar til, men ok. Jeg gir Mathisen tiden han trenger for å borre i materien. På jakt etter svar drar han til helt ulike miljø, som småsteder en gang tuftet på hjørnesteinsbedrifter, til Rosegården i Malmø, herostratisk berømt i dag på grunn av kriminalitet og parallelsamfunn.

Fellesskap – hvor er du?

Det han finner er ikke revolusjonerende nytt, men dette er likevel svært relevante, også sett i forhold til vår egen politiske hverdag i Norge. Et selvransakende Arbeiderparti lurer nå på hvorfor de ikke lenger er landets største politiske kraft.

Fellesskapet de en gang ble smidd ut av, og som de selv også delvis skapte og formet, er borte. Ifølge Mathisen har mange europeiske fellesskap gått fra å være noe som var et kollektivt anliggende, til å bli noe mer privat.

De gamle minnes en stolt fortid, med idrettshall og en aktiv fagforening.

Det var politikeren Per Albin Hansson (1885 – 1946) som i sin tid ga Sverige og verden begrepet et folkhem. Hjemmet ble en metafor for samfunnet. Hjemmets beskyttende vesen skulle utvides til samfunnet som helhet. De skandinaviske samfunnene ble betydelig demokratisert i perioden 1930-1960, via sterkere arbeiderrettigheter, en viss form for reformering av klassesamfunnet og en kraftig økonomisk utjevningspolitikk. Dette var de gylne sosialdemokratiske årene.

Mathisen utviser klare nostalgiske lengsler til den tids fellesskapsløsninger og holdninger. I dag er det ikke lenger noen entydig forståelse av hva dette fellesskapet kan være for noe, skriver han, og han spør om det i det hele tatt eksisterer noe folkhem mer. Sverigedemokraternas leder Jimmie Åkesson har flere ganger sagt at han vil gjenopprette dette folkehjemmet og at det er hans parti som nå er den naturlige arvtageren til Per Albin Hanssons fellesskapsbygging.

Her roper Mathisen et høyt og tydelig varsko. Nyliberalismen og nasjonalismen, som Åkesson og dagens svenske regjering står for, betyr et for snevert fellesskap. Det stenger folk ute, skriver Mathisen. De gamle klasse-distinksjonene trer frem igjen, og kapitalen akkumuleres på færre hender. Nasjonalismen lager i tillegg en mur mellom de som defineres som del av nasjonen og de som defineres som «de andre.»

Makten satt i gamle dager i politiske foreninger og forsamlinger.

Med globalisering flytter industri ut og det blir ikke lønnsomt med lokale fabrikker på mindre steder. Slike strukturelle endringer er vanskelig å forstå. Folk flytter og det blir dårligere kollektivtilbud. De gamle minnes en stolt fortid, med idrettshall og en aktiv fagforening.

De utelatte

Så er vi på vei inn mot Stockholm og Malmø. Der er flere og flere som bor alene og mange av disse føler seg også ensomme og uten et livgivende fellesskap som kan gi mening og forståelse av hva som skjer.

Da forfatteren ble født, i 1984, skåret Sverige høyest på de fleste statistikker over likhet. Men siden har utviklingen gått i motsatt retning. Sammenlikner vi med andre vesteuropeiske land, har ulikhet i inntekt og formue vokst kraftigst i Sverige. Mathisen siterer svensk LOs årlige rapport om inntektsutviklingen som viser at i 2020 tilsvarte den økonomiske elitenes gjennomsnittlige inntekter 64, 8 industriarbeider-lønninger.

Profittens endeløse muligheter

Sverige har omfavnet den nyliberale samfunnsmodellen. Mathisen viser til at store privateide selskap innenfor helse, omsorg og utdanning konkurrerer om å kjøpe seg inn i velferdspotten for profitt. Den privatiserte svenske skolemodellen er den mest ekstreme i verden, hevder forfatteren. Også i Norge har svenske interessenter kjøpt seg inn i barnehagesektoren.

Dette er ikke bare tilfeldigheter i markedet. På slutten av 1970-tallet ble det svenske næringslivets tankesmie Timbro lansert. Dens uttalte mål var å organisere en kampanje mot sosialdemokratiet og velferdsstaten, hevder Mathisen. Og de har lykkes.

Det skaper et råere arbeidsmarked.

Makten satt i gamle dager i politiske foreninger og forsamlinger. I dag er den å finne i ulike konserns styrerom. Fremgang har blitt ensbetydende med børsens utvikling, ikke skoleresultat eller kvaliteten innenfor velferden. Plattform-økonomien spiser seg inn i alle samfunnsområder. Det skaper et råere arbeidsmarked, uten sosiale sikkerhetsnett, innenfor det som ofte omtales som gigøkonomien. Det blir det lite fellesskap ut av, noe som er godt beskrevet i en annen svensk utgivelse i år, Anders Teglunds Slavdrivaren.

Retrotopia

Mathisen er glad i sosiologen Zygmunt Bauman, som har skrevet en del om vår hang til å søke etter et «retrotopia», altså de gylne gamle dager. En slik fortidsfetisjering, som jo Mathisen selv bedriver, er ikke bare heldig. Men han har viktige poeng når han beskriver hvordan dagens følelse av maktesløshet projiseres over på de med mindre makt enn oss selv. Bauman snakker om dette som en renessanse for stammesamfunnet.

En femtedel av Sverige mistenkeliggjøres gjennom denne talen.

Sverige har latt klasseforskjellene øke, og det bidrar til at samfunnet balanserer på en farlig knivsegg med forsterkede fiendebilder, hevder Mathisen. Landet må derfor stille seg grunnleggende spørsmål om hvilken type økonomi som skal styre samfunnet. Og for hvem. I dag er det inflasjon og dyrtid. Forfatteren siterer økonomen og historikeren Karl Polanyi som i sin tid skrev at det å la markedsøkonomien styre menneskelige relasjoner, vil føre til samfunnets ødeleggelse.

De utstøtte

Mange innvandrere bor i egne bydeler og føler seg rotløse, med ett bein i den svenske kulturen og ett i foreldrenes opprinnelsesland. Fellesskapsfølelsen med Sverige er ikke der.

Dette skyldes først og fremst politiske valg, ifølge forfatteren. Han viser til statsminister Ulf Kristerssons tale fra den nye konservative svenske regjeringserklæringen fra 18. oktober 2022:

“Fler kriminella utan svenskt medborgarskap ska utvisas och mindre hänsyn ska tas till anknytning. Anonyma vittnen, vistelseförbud, hemliga tvångsmedel och tidsbegränsade visitationszoner ska införas. Regeringen kommer att införa förstärkta möjligheter till inre utlänningskontroller, skärpta villkor för familjeåterförening och stimulanser för frivillig återvandring.”

Det som skjedde ute i verden kunne kobles til eget liv.

En femtedel av Sverige mistenkeliggjøres gjennom denne talen, hevder Mathisen, og ser her et klart bevis på tapet av folkhemmet. Det har han sikkert belegg for å hevde, samtidig som han ikke problematiserer gjengkriminaliteten, æreskultur eller feilslått svensk integrasjonspolitikk. Det kunne han med fordel ha gjort, og således brakt litt mer spenning til teksten.

Den flytende modernitetens forbannelse

I et annet kapittel kommer Mathisen tilbake til Zygmunt Baumans analyser igjen, og viser til hans begrep om en flytende og en fast modernitet. Etterkrigstiden var preget av den faste moderniteten. Det betydde høy vekst, en trygg velferdsstat, og en følelse av mening og sammenheng. Verden var til å forstå. Det som skjedde ute i verden kunne kobles til eget liv. Det ga en form for optimisme.

Mathisens bok er nostalgisk.

Den flytende moderniteten, som har vokst med framveksten av nyliberalismen på 1980-tallet, gjorde alle bånd flyktige, der fleksibilitet ble det nye moteordet. Mennesket ble atomisert, og rotløst.

Som med all politisk teori blir dette et forenklet bilde av virkeligheten, men det tjener en høyere hensikt, nemlig å forsøke å få grep om vår plass i samfunnet. Og det kan gi ny retning til partier som historisk har formet velferdsstaten. Mathisen hjelper oss et stykke på veien, der han påstår at den globale kapitalismen har kvalt demokratiet, slik vi kjente det. Politikken er maktesløs. Fremtiden er ikke lenger forutsigbar. Arbeid, gruppetilhørighet og trygghet er for mange borte.

EU er vårt håp

EU er håpet for forfatteren. Unionen tør å tenke overnasjonalt og større. Jovisst er det et demokratisk underskudd i unionen, men det kan løses ved å gi Europaparlamentet mer politisk makt, mener Mathisen. Gamle dagers arbeiderbevegelse var opptatt av å være internasjonal og å drive solidaritet utenfor egne landegrenser. Som Reiulf Steen. Mannen som latterliggjøres i NRK serien Makta.

Kan det skandinaviske sosialdemokratiet reise seg igjen?

Arbeiderpartiet lurer på hvorfor det ikke lenger er landets største parti. En god start kan være å lese Mathisens bok. Den er enkel i sin analyse. Forfatteren ønsker seg mer politisk styring over økonomien. Han argumenterer for mer samhold og solidaritet. Han krever politisk mot for å bygge ned sosiale forskjeller.

Folkhemmet ligger på sotteseng. Det sosialdemokratiske Norge er mer oppegående, men det halter. Kan det skandinaviske sosialdemokratiet reise seg igjen?

Et godt stykke sakprosaarbeid.

Mathisens bok er nostalgisk. Men noen ganger kan god politisk analyse være enkel. Jeg tror i det store og hele på analysen i denne boka. Mange politikere bør lese den.

Dette er en lettlest bok på 140 sider, inndelt i 7 kapitler. Hvert kapittel tar utgangspunkt i et fysisk sted i Sverige, og behandler ulike sider ved fellesskap, historisk og i dag. Forfatteren er stadig i “dialog” med noen utvalgte akademikere og drøfter høyt samtidsfenomen med seg selv. Dette fungerer godt, og er lett og ledig.

Langsomt, men sikkert, inviteres vi inn i forfatterens verdensanskuelse. Et godt stykke sakprosaarbeid.