Et universalgeni tolker historien

Hvem tror du på når du tolker verden rundt deg? Vennegrupper på Facebook, partiet du stemmer på, bestemte nettsider eller enkelte interessegrupper? NRK? Hva med å låne noen av dine timer til en eldre klok mann, med mye erfaring fra mange ulike land?

Den amerikanske geografen og professoren Jared Diamond kan være en slik en. Nå har 82-åringen gitt ut et «testamente», i form av en nesten 500 siders bok med tittelen Upheaval. How Nations Cope With Crisis and Change. Klarer han å levere varene nok en gang?

Dette er med andre ord også Diamonds egen livshistorie. Han forsøker å tolke det han kjenner.

Diamond forsøker i denne boken å si noe generelt om omveltninger på nasjonalt og internasjonalt nivå. Det er en formidable oppgave han har gitt seg ut på. Noen av hans tidligere bøker, som Kollaps – Hvordan samfunn går under eller overlever (på norsk hos Spartacus i 2012) og Våpen, pest og stål – Menneskenes historie gjennom 13.000 år (på norsk i 2011), var enorme suksesser. De etablerte Diamond som en global historieforteller av rang. Den siste boken kan ses som siste bind i en globalhistorisk trilogi.

Forfatterens egen livshistorie

Vi lever i en periode mange føler best kan karakteriseres som en krisetid. Diamond definerer kriser som perioder som i ettertid blir sett på som «avgjørende øyeblikk». Noen slike øyeblikk varer over år, men blir likevel sett på som del av en bølge av hendelser som defineres som avgjørende. For å kunne si noe generelt om dette, velger Diamond seg 7 land som eksempler, og så diskuterer han likheter og forskjeller.

Metoden Diamond bruker, kan vi føre over 2400 tilbake i tid, til grekerne Tukydid og Herodot. Argumenter presenteres gjennom forfatterens egne diskusjoner, og helt uten tabeller og statistikk. Det er risikabelt. Dette er det motsatte av et annet universalgeni, tsjekkisk-kanadiske Vaclav Smil, som med sin enorme bok Growth From Microorganisms to Megacities (MIT Press 2019) har etablert et «skoleeksempel» på hvor fantastisk rik, dyp og interessant en bok full av statistikk og tabeller kan være.

Hvilke land tar så Diamond for seg, og hvorfor? Vi drar til Finland, Japan, Chile, Indonesia, Tyskland, Australia og USA. Her har Diamond enten bodd, virket, reist og oppholdt seg over lengre perioder gjennom mange år. Han har mange venner der, fortsatt. Han snakker, eller snakket, flere av språkene, enten godt eller tilstrekkelig, bortsett fra japansk. Men fra Japan har han inngiftet familie. Dette er med andre ord også Diamonds egen livshistorie. Han forsøker å tolke det han kjenner.

Kriser nedfelt i 12 punkter

Diamond opererer med 12 faktorer han mener må være til stede for at en nasjon skal kunne komme seg (styrket) gjennom en nasjonal kriseperiode. Det er selvsagt mange faktorer som da utelukkes, men flere enn dette, skriver Diamond, ville ha gjort oppgaven for komplisert. Personlig synes jeg at 12 faktorer kan være vanskelig nok å presse en komplisert virkelighet inn i.

Om ikke det er nok, så insisterer Diamond først på 12 faktorer som må være til stede/oppfylte for å komme seg gjennom en personlig krise. Dette kunne forfatteren, etter mitt skjønn, ha spart seg for. Eller han kunne ha gitt ut en egen bok om dette. Det blir rett og slett vanskelig å forstå relevansen av et slikt grep. Det kompliserer leseropplevelsen og virker oppkonstruert og unaturlig.

Faktorene Diamond mener er viktige for å komme seg ut av nasjonale kriser, er for eksempel en nasjonal enighet om at landet faktisk er i krise.

Forklaringen må ligge i det jeg antydet innledningsvis; dette er på et vis Diamonds egen livshistorie, gjennom den store historien. Boka er for øvrig dedikert hans foreldre, og fremtiden til hans andre kone og de to ennå ganske unge barna deres. Han skriver for dem og alle vennene sine, og for oss som vil ha en mer forutsigbar verden.

Faktorene Diamond mener er viktige for å komme seg ut av nasjonale kriser, er for eksempel en nasjonal enighet om at landet faktisk er i krise. En annen kan være om en får materiell eller finansiell hjelp fra utenforstående, eller graden av eksisterende nasjonal identitet. Eksisterer det tidligere erfaringer med nasjonale kriser? Er landet fritt fra såkalte geopolitiske bindinger?

Problemet med disse til sammen 12 kategoriene er at de er så brede, og så fleksible at de kan passe inn i ulike eksempler en velger seg. Diamond presser så sine utvalgte lands historie inn i dette skjemaet.

Fenomenet Finland

Første case er Finland. Vi får innblikk i vårt nabolands dramatiske og blodige historie, med borgerkrigen, og deretter den dramatiske vinterkrigen og den andre verdenskrig. Vi forstår mer av den kloke måten Finland har klart å leve med sin mektige nabo i øst. Den såkalte Paasikivi-Kekkonen linja gjorde Finland berømt, og i flere kretser kritisert, gjennom sin frivillige «finlandisering». Landet la lokk på åpen kritikk av naboen, og utenrikspolitikken ble deretter. Men landet kom seg over krisen, Vinterkrigen og den andre verdenskrig, selv om de måtte gi fra seg Karelen.

Resultatet er at landet, som for få år siden hadde 120 millioner innbyggere, vil «slankes ned» til 80 millioner i løpet av relativt få år.

I kapittelet om Indonesia, landet kjent for mange nordmenn gjennom ferieøya Bali og regnskogen på Borneo, er vi innom flere kriser. Først gjennom løsrivelsesprosessen fra kolonimakten Nederland, siden den yrkesmilitære Suhartos kupplignende overtagelse av makten fra presidenten, Sukarno. Det hele ble «kronet» i en grusom drapsbølge på indonesiske kommunister i 1965, kanskje opp mot 500.000 regelrette mord. Hvordan komme seg over slikt?

Alt du ikke visste om Australia

Hva med Australia, landet som definerte seg som en britisk utpost på den andre siden av kloden? Landet som ofret tusenvis av unge menn på Galipoli-høyden i Tyrkia under første verdenskrig, og som nektet asiater og andre ikke-briter å immigrere til landet. Andre verdenskrig ble krisen som endret nasjonen, da Storbritannia ikke maktet å komme landet til unnsetning da også de og deres soldater ble utsatt for angrep. På noen få korte år tilpasset landet sitt til en ny virkelighetsforståelse, skriver Diamond. Vi snakker nå om et reelt uavhengig land med et høyt innslag av asiatiske innvandrere, noe som tidligere var utenkelig.

Vi er innom Chile, hvor Diamond leverer et mye mer balansert syn på det som skjedde mellom radikale og konservative, enn det som passer med den historien jeg har lest og internalisert. Han baserer seg på samtaler med sine venner der, fra begge sider av det politiske landskapet. Jeg er usikker på om tolkningen hans holder mål, men nettopp derfor blir dette spennende lesning.

Japan er viet to kapitler, et skåret over samme lest som de andre landenes, men også et om noen av de spesielle utfordringene Japan står overfor. Landet har synkende fødselstall, kvinner har en underordnet stilling, lite fleksible immigrasjonslover og er særdeles avhengig av importerte råvarer. Resultatet er at landet, som for få år siden hadde 120 millioner innbyggere, vil «slankes ned» til 80 millioner i løpet av relativt få år. Vil landet klare seg?

Bekymringsmelding: USA

USA er også viet to kapitler. Her går Diamond gjennom mange fakta og forhold som gjør USA til et sterkt og godt land å bo i. Så analyserer han tendenser som truer det amerikanske demokratiet. Det dreier seg først og fremst om den akselererende ødeleggelsen av politisk kompromiss. Dette kjenner vi til fra Obamas tid, da Kongressen stakk kjepper i hjulene på de fleste utnevnelser til folk i offentlige posisjoner.

Donald Trump har i perioder stengt ned føderale kontor og latt andre posisjoner stå ubesatte, for å tvinge gjennom egen politikk. Filibustertaktikk brukes flittig for å hindre avgjørelser.

Diamond er kjent for å være både kritisk (og ubehjelpelig) i forhold til data- og mobilteknologi.

Et annet problem, ifølge Diamond, er dyre valgkampanjer, som nå gjør at det er «valg» hele tiden, ved at kongressrepresentanter forventes å dra hjem til sine valgområder for å drive kampanje for å få penger til neste valgkamp. Det har ført til langt færre timer i Washington, og rett og slett mindre kontakt innad i de politiske miljøene, også over partilinjene.

Triksing og miksing med grensene i valgdistrikt har også ført til en form for manipulasjon som ikke er et demokrati verdig. Det manipuleres også med velgeregistrering, noe som gjør at marginaliserte grupper ofte ikke bruker stemmeretten sin.

Lukkede bobler

Diamond er bekymret for det nisjesamfunnet han mener han ser utvikle seg i USA. Folk kvitter seg med sine facebookvenner om de sier noe galt om deres parti. Når både barn, ungdom og voksne bruker mesteparten av fritiden med nesa nede i mobiltelefonen sin, blir det mindre sosial kapital og kompetanse i samfunnet. USA ligger «lengst fremme» her, skriver Diamond, men Europa pleier å komme etter.

Diamond er kjent for å være både kritisk (og ubehjelpelig) i forhold til data- og mobilteknologi. Enkelte kritikere gjør et nummer ut av det. Jeg synes likevel ikke hans pessimisme på området er feil. En fersk bok, av Shoshana Zuboff, The Age of Surveillance Capitalism (Profile Books Lmt, 2019), ser ut til å ta for seg noe av den nye teknologiens farefulle sider.

Hun skriver om hvordan de store teknologiselskapene bruker oss til å selge våre atferdsdata til andre selskap, og politiske interessenter. På den måten kan de designe såkalte triggere, som igjen påvirker vår atferd i ønskede retninger.

Diamond skreddersyr sin historiefortelling litt vel mye etter sine 12 punkter.

Mot en slik bakgrunn er Diamond svært urolig for USA. Han ser for seg at vi kan få en situasjon hvor den sittende føderale regjeringen manipulerer velgerregistrering enda mer enn i dag, sørger for at høyesterett blir fylt opp av sine folk, og hvor rettsapparatet brukes flittig for å dra i tvil valgresultat. Til syvende og sist vil en sittende regjering kunne slå til med lov og tvang, med politi, nasjonalgarden og det militære, for å ta den forhatte politiske opposisjonen.

Denne politisk polariseringen er og vil bli det alvorligste problemet som rir USA. Dette, sier Diamond, er mye farligere enn konkurranse fra Kina eller immigrasjon fra Mexico.

For langt, for mye

Diamond kunne med fordel kunne ha kuttet ut hele kapittelet om personlige kriser. Boka bærer seg godt nok med hans personlige innfallsvinkel til gitte historiske kriseperioder i alle de 7 landene, som han kjenner så godt. Så kunne han gjerne ha summert det hele opp i noen punkter som kan synes å ha noen fellestrekk. For det er det mange av.

Diamond skreddersyr sin historiefortelling litt vel mye etter sine 12 punkter. Han vil gjerne at det hele skal passe inn i skjemaet. Det virker som en tvangstrøye og holder ikke som Sannheten med stor S, men det kan være mange mindre sannheter der.

Han har millioner av lesere der ute, og vet det.

Diamond er dessuten i overkant omstendelig og det blir altfor mange gjentagelser underveis. En mer kritisk redaktør ville lett ha kuttet ned over 100 sider. Andre kritikere har også påvist en del faktafeil. Men når det er sagt: Diamond forblir en storartet historieforteller. Som over gjennomsnittlig historieinteressert ble jeg overrasket over mine egne kunnskapshull.

Samtidig er det viktig å forstå jeg at dette er Diamonds selektive historiefortelling. Men på grunn av hans akademiske pondus har den krav på å bli tatt på alvor. Og virkeligheten kan beskrives på flere måter.

Historiekunnskap og fortolkning er viktig

Diamond er ikke mer sjenert enn at han forteller at han har møtt flere statsledere som har blitt influert og inspirert av bøkene hans. Og selv om denne boka ikke er like stringent som hans andre bestselgere, er store deler av den absolutt leseverdig. Jeg er enig med Diamond i at historiekunnskap er viktig for å hjelpe oss gjennom framtidige omveltninger. For de kommer.

Diamond ønsker å stå igjen i historien med en fortolkning som kan hjelpe verden fremover. Han har millioner av lesere der ute, og vet det. Når du stadig vekk omtales som en «polymath» – et universalgeni, og er 82 år, så kan du vel tillate deg å være litt personlig, og i overkant generaliserende.