Jihadismens gudfar

Våren 1984 dukket en rik 27-årig wannabe-jihadist fra Saudi-Arabia opp i Peshawar i det nordøstlige Pakistan. Der møtte han en av sine gamle bekjente, den palestinske islamisten Abdullah Azzam. Azzam drev organisasjonen Mujahedins tjenestebyråbyrå, og saudiaraberen var ingen annen enn Osama bin Laden. Ved hjelp av bin Ladens penger ble Azzams tjenestebyrå en spydspiss for arabiske fremmedkrigere og det som skulle føre til jihadismens inntreden på verdensarenaen, med dertil hørende islamistisk terrorisme.

Terrorforsker Thomas Hegghammer ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) har jobbet med fenomenet Abdullah Azzam siden 2001 og har nå kommet ut med boka The Caravan, Abdullah Azzam and the Rise of Global Jihad på det anerkjente forlaget Cambridge University Press. Boka er skrytt opp i skyene av både forskere, politikere og journalister og har fått strålende anmeldelser internasjonalt.

Han ble sett på som krigermunk og supermartyr.

Azzam ble drept av ei veibombe i 1989, og etter sin død ble han islamismens Che Guevara. Ikoniske bilder av ham florerer også i dag. Han ble sett på som krigermunk og supermartyr. En rekke islamistgrupper, som Hamas i Gaza, opprettet Abdullah Azzam-brigader. Treningsleirer ble oppkalt etter ham, og det ble også moskeer – samt ei gate i Istanbul.

Hans skrifter ble lest som aldri før. Blant annet sendte de to Bærum-søstrene Åsne Seierstad har skrevet om, en digital utgave av Azzams bok Forsvar av muslimsk land til sin far for å rettferdiggjøre at de hadde dratt til Syria.

 

Myte, veiviser og legende

Azzam var ideolog, religiøs lærd, åndelig leder og organisator. Tittelen på Hegghammers bok henspiller på en av Azzams mange bøker, Join the Caravan, der han oppfordret muslimer til å kjempe i Afghanistan. «Karavanen» skulle etter hvert bevege seg vestover gjennom Iran, Irak, Syria og Israel, der et nytt kalifat skulle opprettes.

Abdullah Azzam har vært et kjent navn blant terrorforskere og andre i flere tiår, men det er gjennom Hegghammers bok vi for første gang får vite hvor viktig og innflytelsesrik denne mannen var, både i levende live og etter at han ble drept i et attentat i 1989. Han endte som myte, veiviser og legende for de fleste av verdens jihadistbevegelser.

Allerede som tjueåring begynte han å lede fredagsbønnen i den lokale moskeen.

Hvem var så Abdullah Azzam?  Han ble født i landsbyen Sila al-Harithiyya 14. november 1941 i den nordlige delen av Vestbredden, like ved grensa til Israel. Islam var det viktigste i livet hans allerede fra han var sju-åtte år, skal vi tro ham sjøl. Han sluttet seg til Det muslimske brorskap i 1954, der han blant annet samlet inn penger til de fattige. Allerede som tjueåring begynte han å lede fredagsbønnen i den lokale moskeen.

 I 1962 begynte han å studere islamsk lov i Damaskus. Ti år etter tok han doktorgraden i islamsk lov på det prestisesjefylte Al-Azhar-universitetet i Kairo, et arbeid han bare brukte seksten måneder på. Her skaffet han seg et omfattende nettverk som han fikk stor nytte av seinere i livet.

 

Vendepunktet

Som for så mange andre palestinere ble Seksdagerskrigen i 1967 et vendepunkt i Azzams liv. Han rømte til Jordan og underviste i islamsk lov på Det jordanske universitetet i sju år. Her ble han beskrevet som en meget god lærer med stor evne til å komme i kontakt med unge mennesker. Han var åpen for dialog, men skilte kvinner og menn i undervisningen og oppfordret kvinnene til å bruke nikab.

Som konservativ og militant islamist kom han etter hvert på kant med jordanske myndigheter. Da han fikk sparken på universitetet i 1980, dro han til det religiøst konservative Saudi-Arabia, der han underviste ved Kong Abd al-Aziz-universitetet i ett år. Han følte seg imidlertid understimulert og satte kursen for Pakistan sammen med kona og sju barn.

De to gikk blant annet på jakt i ørkenen sammen.

Det var den sovjetiske invasjonen av Afghanistan i juledagene 1979 som førtr Azzam til Pakistan. I utgangspunktet reiste han ikke for å støtte opprørerne; han gjorde det fordi han mente han ville bli straffet av gud hvis han ikke dro.

Abdullah Azzam møtte Osama bin Laden første gang i 1978, og han var gjest hos ham flere ganger i Saudi-Arabia. De to gikk blant annet på jakt i ørkenen sammen. Bin Laden hadde vært i Pakistan flere ganger etter den sovjetiske invasjonen av Afghanistan, men det var Azzam som utnyttet dette vennskapet og fikk ham til å dra til Peshawar og grenseområdene mot Afghanistan for å involvere seg direkte i krigen. Ifølge Azzam var bin Laden nervøs for å dra til Peshawar, men lot seg overtale.

 

Samarbeidet med bin Laden

Det var rundt fem tusen fremmedkrigere fra rundt førti land, deriblant Norge, i Afghanistan under den sovjetiske okkupasjonen. Av disse var fire tusen fra arabiske land.

I boka viser Hegghammer at Azzam brukte mye energi for å samle de splittede afghanske mujahedingruppene. Han lyktes aldri. Etter hvert ble han også uenig med bin Laden om strategi. Azzam ønsket en paramilitær krig og ikke terrorisme. I motsetning til bin Laden var han også opptatt av å skåne sivile – med visse unntak, som for jøder i USA.

Han etablerte sitt tjenestebyrå med bin Laden som hovedsponsor.

Det var noen arabiske fremmedkrigere i Afghanistan allerede i 1979, men de var bare et tjuetall da Azzam kom i 1981. Vervingen tok først av i 1984, da han etablerte sitt tjenestebyrå med bin Laden som hovedsponsor. Byrået drev med etterretning i Afghanistan og fungerte også som en militarisert veldedighetsorganisasjon. Azzam grunnla blant annet en skole for barn av fremmedkrigere i 1986. Han drev også med religiøs indoktrinering av de arabiske rekruttene.

En av lederne for «veldedighetskomiteen» var Khalid Sheikh Mohammad, hjernen bak terrorangrepene i USA 11. september 2001.

 

Islamsk kulturkriger

På 1980-tallet var Azzam relativt ukjent i USA, men som mujahedins støttespiller hadde han ingen problemer med å dra dit. Mot slutten av 1980-tallet hadde han besøkt halvparten av USAs stater. Både der og ellers i verden, overalt der han propaganderte, var hans budskap svært ofte antisemittisk.

Azzams tjenstebyrå utga også Al Jihad, i propagandaøyemed, et glanset magasin, som viste at organisasjonen hans ikke manglet penger. En tid fikk han den konverterte muslimen Yusuf Islam, tidligere popstjerne Cat Stevens med på laget. The Beatles og hippiebevegelsen advarte han imidlertid mot.

Han var en hauk når det gjaldt muslimsk kamp.

Ifølge Hegghammer var Azzam en islamsk kulturkriger, der den viktigste oppgaven var å beskytte islamsk kultur fra vestlig påvirkning. Han var også en hauk når det gjaldt muslimsk kamp. Her er to berømte uttalelser: «Denne religionen oppsto ved sverdet, ble etablert ved sverdet, opprettholdes ved sverdet og vil bli tapt ved sverdet.» Og: «Religionens tre kan ikke bli vannet med annet enn blod.»

Azzam var også en asket som forsaket materielle goder: «Luksus er jihads største fiende», pleide han å si. Martyriet var imidlertid islams beste venn, ifølge Azzam.

 

En klassiker i jihadist-litteraturen

Han skrev om mujahedinkrigere som ikke følte smerte når de falt som martyrer og om falne som luktet moskusparfyme, og om kropper som ikke gikk i oppløsning på flere måneder.  Slike historier gjorde potensielle hellige krigere enda mer interesserte i å dra til Afghanistan. Enkelte gråt når de overlevde et slag.

Han var også veldig opptatt av mirakler og skrev blant annet boka Signs of the Merciful in the Afghan Jihad (1983). Dette var den viktigste boka når det gjaldt å inspirere arabere til å dra i krigen i Afghanistan og er blitt en klassiker i jihadist-litteraturen. Her skriver han om soldater som skal ha fortalt ham om hvitkledde engler til hest som jagde fienden på flukt, fugler som stanset sovjetiske bomber for å beskytte mujahedinkrigerne og giftslanger som bet sovjetiske soldater, men ikke hellige krigere.

Målet var et nytt islamsk kalifat.

Azzam hadde et maksimalistisk syn på hva som var muslimske områder. Det som engang hadde vært muslimsk, tilhørte islam, og derfor var også Andalucía i Spania med i hans verdensbilde. Målet var et nytt islamsk kalifat som skulle se sin begynnelse i et «fritt» Afghanistan. Azzam var altså flere tiår foran IS med sin islamske stat.

Ifølge Azzam var politikk en kamp mellom religioner og ikke mellom stater. Islam og den jødisk-kristne verden var i en konflikt som aldri ville ta slutt, mente han. På en måte var han dermed den islamske verdens svar på den amerikanske statsviteren Samuel Huntingtons mantra om sivilisasjonenes kamp.

 

Drept på vei til moskeen

Aadullah Azzam var blitt truet på livet mange ganger og advart om at han var et terrormål. Man han ga blaffen. Han hadde ingen livvakter og nektet å bruke skuddsikker vest.

24. november 1989 var han og to av sønnene på vei i bil til den lokale moskeen der han skulle lede fredagsbønnen. Da smalt det. To fjernstyrte bomber eksploderte og tok livet av alle tre. Drapet ble aldri oppklart, men Azzam ble helgen etter sin død.

Både ihuga islamister og mer moderate muslimer sørget over Azzams død.

Øyenvitner fortalte at kroppen hadde luktet av moskusparfyme, det gjorde også sønnenes, men ikke så sterkt. Azzams kropp var også hel, mens sønnenes var sprengt i filler, ble det sagt.

Både ihuga islamister og mer moderate muslimer sørget over Azzams død. Mujahedins tjenestebyrå gikk imidlertid i oppløsning, mens al-Qaida styrket seg kraftig. Sjeik Abdullah (Azzam) – må Gud være hans sjel nådig – er en mann med verdi som en hel nasjon, sa bin Laden etter drapet.

Resten av historien kjenner vi dessverre så altfor godt.