Journalistikk på tiltalebenken

I september startet rettssaken mot en av Tyrkias største mediepersonligheter, Can Dündar, og hans kollega i avisa Cumhuriyet, Erdem Gül. Deres forbrytelse? Å ha publisert bilder av lastebiler fulle av tyrkiske våpen som skulle smugles over til Syria og som deretter kanskje havnet i hendene på IS-terrorister – uten parlamentets godkjenning.

For avsløringen fikk avisa Press Freedom Prize 2015 av Reporters Without Borders.

Også i USA og andre mer siviliserte land kan myndighetene fengsle folk som røper statshemmeligheter, slik amerikaneren Edward Snowden risikerer. Men de går ikke etter budbringeren – journalistene eller redaktørene. I Tyrkia for tiden, derimot… Spesielt når det er rett før et valg.

“We Are Arrested” avsluttes med et “to be continued”.

President Erdogan ser ut til å ha opphøyet personlig hevn til en overordnet rettesnor for regjeringens politikk. Can Dündar og Erdem Gül skal straffes, så det svir. “…de som skrev og publiserte denne artikkelen, vil betale dyrt”, som Erdogan uttalte tidlig. “Jeg lar ham ikke slippe unna med det”.

Da rettssaken startet krevde påtalemyndighetene at Dündar og Gül ble buret inne i ti år. For å ha publisert fotografier, av noe tyrkiske myndigheter i etterkant har innrømmet viste en sannferdig framstilling av fakta. Ellers ville det jo ikke vært mulig å anklage dem for å ha røpet statshemmeligheter.

“In time of universal deceit, telling the truth is a revolutionary act”, som George Orwell ville formulert det.

Nå har Can Dündar utgitt en bok som skildrer den absurde historien fra innsiden – delvis bokstavelig talt. “We Are Arrested” beskriver tiden fra fotografiene ble publisert våren 2015 til arrestasjonen 15. november og de påfølgende tre månedene i fengsel. Det er med god grunn Dündar siterer fra åpningen av Kafkas roman Prosessen: «Noen måtte ha baktalt Josef K., for en morgen ble han arrestert uten at han hadde gjort noe galt.»

Det “gale” Can Dündar hadde gjort, ifølge Erdogan & co, var – i tillegg til å ha lekket statshemmeligheter – å støtte en terrororganisasjon og å være spion. Hvis den siktelsen var blitt stående, ville Dundar risikert fengsel på livstid. Etter mye fram og tilbake utover våren og sommeren 2016, er nå “forbrytelsen” redusert til bare å støtte Fethullah Gulen, lederen av bevegelsen som angivelig sto bak kuppforsøket 15. juli. Ifølge Erdogan er Gulen-bevegelsen en terrororganisasjon, som stanset lastebilene på vei til Syria i januar 2014 for å sverte Erdogan og AKP-regjeringen.

“We Are Arrested” avsluttes med et “to be continued”. Can Dündar avslutter altså sin fortelling før den er ferdig. Mens Erdem Gül har valgt å bli i Tyrkia, valgte Dündar å flykte ut av landet, og bor nå trolig i eksil i Tyskland. Det forhindrer ikke at “We Are Arrested” er verdt å lese og vil stå seg som et viktig tidsdokument.

Boka er ikke fri for glimt i øyet, sarkasme og galgenhumor.

Brorparten av den handler om de tre månedene han må tilbringe i isolasjon (hovedsaklig) i Silivri-fengslet – en konsentrasjonsleir for opposisjonelle, som Cündar kaller det. Bak lås og slå får han bedre tid til å lese og skrive enn han har hatt på mange år; han reflekterer over journalistikkens oppgaver og demokratiets kår, og avslører små hemmeligheter for hvordan få glede ut av de små ting, som brød og ost plassert bak radiatoren over natta for å lage ostesmørbrød. Og å utvinne farger ved å smøre aviser på en glassflate med damp på, og samle opp blekket med en barberkniv. Og å finne jordfargen i en tepose. Oransje fra appelsin. Grønt fra epler. Som blir en fargepalett han kan dyppe malerkosten – altså tannbørsten – i.

Boka ble skrevet med gråblyant og små notatblokker, for PC og skrivemaskin er forbudt i Silivri-fengslet. I likhet med tepper, twitter og tekanner. Riktig så komisk blir det når Dündar må skrive ned ønsker til cella – en toalettbørste – på baksiden av et brev fra presidenten i EU-kommisjonen. “Det er tøft dette, å være i spionbransjen… Men det er bedre enn å stjele.”

Boka er ikke fri for glimt i øyet, sarkasme og galgenhumor, noe som er nokså beundringsverdig tatt i betraktning at Dündar er blitt utsatt for drapsforsøk på grunn av denne ulykksalige saken og boka hovedsaklig er skrevet i en klaustrofobisk og kald murcelle. Som når han forteller om Cumhuriyets redaksjonslokaler, som har to vinduer. “Det ene har utsikt til Tinghuset, det andre til kirkegården. Dette er de to stedene journalister besøker oftest”.

Europeiske politikere, derimot, sliter han med å komme i kontakt med.

Can Dündar framstår i det hele tatt som påtagelig stoisk. Kanskje fordi han ikke er så alene i cella som vokterne tror. Hele 35o journalistkolleger, politikere, menneskerettighetsforkjempere besøker ham i løpet av tremånedersperioden. Ufrivillig – sett fra Erdogans side – bidro fengslingen til at nyheten om våpeneksporten, kneblingen av opposisjonelle og Dündars egen sak, fikk atskillig mer oppmerksomhet enn de ville fått uten.

En mektig plattform, kaller Dündar det – the paradox of prison: “De tror de har fengslet deg, i stedet føler du deg frigjort (…) De tror de har blindet deg, i stedet ser du klarere enn på lenge”. Dündar forvandler cella til sitt personlige pressebyrå, og kommer på trykk i all verdens aviser og magasiner; Der Spiegel i Tyskland, The Guardian i Storbritannia, Le Monde i Frankrike, Washington Post i USA. Can Dündar blir til og med kåret til årets beste forfatter i Tyrkia, selv om han ikke har en bok ute det året. “Helvete er ikke det stedet der du lider, helvete er det stedet der ingen hører at du lider”, siterer han en sufi-poet.

Europeiske politikere, derimot, sliter han med å komme i kontakt med. De forhandlet bort sin kritiske røst da de ba Tyrkia stanse flyktningstrømmen.

Europa uten Tyrkia vil også stå svekket tilbake.

Can Dündar avslutter sin introduksjon med en bønn om at Europa må bidra til å styrke de demokratiske kreftene i landet. Et Tyrkia uten Europa vil for alvor forvandle seg til et introvert og totalitært land, mener Dündar. Europa uten Tyrkia vil også stå svekket tilbake. Derfor må blant annet Europa overbevise Tyrkia om at Europa ikke er en kristen klubb og at kontinentet tar den økende islamofobi-trusselen på alvor, ved å invitere inn det mest sekulære landet i den muslimske verden. “Dette er den eneste måten å stanse den skitne krigen som kleber islam til terrorisme og reaksjonen som har ført til at ultra-nasjonalismen har eskalert i Europa”, skriver han.

Rettssaken ble ikke fullført i september, men er blitt utsatt til 16. november. Det er all grunn til å håpe at fornuften har kommet tilbake til Tyrkia før den tid.

Hvis jeg måtte velge mellom å ha en regjering uten aviser eller aviser uten en regjering, sa USAs tredje president, Thomas Jefferson, ville jeg ikke nølt et øyeblikk med å foretrekke det siste. “We Are Arrested” viser at Jeffersons preferanser har tålt tidens tann.