Livet er en malplassert latter

Det er mange ting vi kan forstå, men livet er ikke en av dem, ifølge Asli Erdogan.

Etter Orhan Pamuks internasjonale gjennombrudd på 1990-tallet, og spesielt etter nobelprisen i 2006, gikk amerikanske og europeiske forlag på intens jakt etter flere stemmer fra Tyrkia.

En oppdagelse var Asli Erdogan, født 1967 i Istanbul. Hun er utdannet fysiker og framstår motvillig som forfatter. Oppmerksomhetshungrig er hun ikke. Likevel er det nettopp oppmerksomhet hun stadig får. «Steinbygningen» (2009), som utkom på norsk i 2013, ga henne Tyrkias svar på den norske Brageprisen, Sait Faikprisen. Ifølge juryen var boka et «et språkløst vitnemål for vår tid». I 2005 utropte det franske litteraturtidsskriftet henne til en av de 50 viktigste forfatterne i framtida.

Hun ble sjikanert og trakassert på gatene.

Asli Erdogan er ikke bare kjent for sin skjønnlitteratur. Fra 1998 til 2000 var hun spaltist i avisen Radikal og gjorde seg bemerket med krasse kommentarer om kontroversielle emner i tyrkisk samfunnsliv, som tortur, vold mot kvinner, kurdiske rettigheter og fengsling av skribenter. Tekstene ble siden samlet og utgitt under tittelen Bir Yolculuk Ne Zaman Biter («Når reisen slutter»).

Noen år senere begynte hun å skrive for den kurdiske opposisjonsavisa Özgür Gündem. Høsten 2011 utførte tyrkiske myndigheter massearrestasjon av journalister, forfattere, forleggere, menneskerettsaktivister og andre intellektuelle. Dette var bakgrunnen for hvorfor Asli Erdogan valgte å dra i eksil til Sveits og siden Østerrike. Hun fryktet for sitt liv.

Siden Özgür Gündem ble etablert for snart 25 år siden, er over 70 medarbeidere blitt drept. Hun har også tidligere valgt å leve i eksil etter turbulente perioder. Første gang var på begynnelsen av 1990-tallet, da hun en periode bodde samme med afrikanske immigranter. Hun opplevde hvordan de uten grunn ble arrestert, fengslet og torturert, og sjokket skal ha fått henne til å begynne å skrive litterært. En annen gang var etter at hennes ekskjæreste i 2003 utga en bok om deres forhold, som førte til en skittentøyvask i tyrkisk presse. Hun ble sjikanert og trakassert på gatene.

17. august ble hun arrestert i sin leilighet i Istanbul.

Erdogan gikk ned mange kilo, kastet opp hver dag, vasket seg febrilsk hele tida, fortalte hun til Dagsavisen da hun besøkte Lillehammer litteraturfestival høsten 2011. Men hver gang har hun kommet tilbake til Istanbul, byen som utgjør rammen for de fleste fortellingene hennes. Byen er «avhengighetsskapende», har hun formulert.

Disse formative opplevelsene gjenkjennes i romanene, novellene og kortprosatekstene. Menneskelige tragedier står i sentrum, ofte mennesker som står med en fot i den normale verden, og en i skyggene, mennesker som alltid kommer «inn i sangen på feil sted og i feil tonehøyde» – uteliggere, prostituerte, politiske avvikere. Det handler mye om grunnløs vold, nederlag og knuste drømmer. Hun skildrer ikke ovenfra ned, men leier sine hovedpersoner i hånda, mens de lider.

Vi får ikke være vitne til torturen, men aner riss og hører skrikene. Hun antyder mer enn hun skildrer direkte. Hun har erkjent at språket er utilstrekkelig for å skildre den virkeligheten de fleste av oss ikke aner noe om og som kanskje bare kan nås gjennom metaforer – «som om» er en hyppig brukt frase – eller musikk, som Erdogan ofte insisterer på.

Men forvent ikke å bli i sprudlende humør.

«Steinbygningen» består av fire fortellinger, som hver snakker med hverandre og tar utgangspunkt i et avgrenset rom: Den første, «Morgengjesten», utspiller seg i et «innvandrerhjem» i en by i Nord-Europa, der jeg-personer bakser med mørketida og sin indre fengselscelle. «Trefuglene» er en sår og vakker fortelling om en gjeng kvinner som befinner seg på et tysk lungesanatorium. Trefuglene er metaforene for disse kvinnene. De er fugler som ikke bruker vingene til å fly, men til å lage mekaniske bråkelyder med – «en hjelpeløs og merkelig død fugl».

Men én kveld utfordrer de tungpusta kvinnene skjebnen, beveger seg ut i skogen og opp fjellene, til de stiger nedover igjen, den kalde fjellsiden, til de kommer til bare steiner, klipper og en elv. Der tar de av seg alle klærne og stiller seg opp i utfordrende, nærmest pornografiske posituren, i påvente av at klokka skal bli 15.30. Da dukker det opp en kano med fire menn, roerlaget fra universitetet. Mennene hoier og kommer med freidige tilrop. Kvinnene rører seg ikke. Står som saltstøtter. Når kanoen har forsvunnet, renner det to varme dråper ned på hovedpersonen kinn, Filiz.

«Fangen» og «Steinbygningen» finner sted i konkrete og abstrakte fengsler og torturkamre. Handling og framdrift er så godt som ikke-eksisterende, og det males ut dystre, klaustrofobiske og grandiose bilder og stemninger, om tap, fornedrelse, smerte, ondskap, overgrep, makt og avmakt – og alt annet som er kjipt. Erdogan går inn der det er ubehagelig, stedene imellom, i paradoksene. Livet er «tungt å bære», heter det», men «enda tyngre er det å ikke ha noen ting annet å bære».

Hun har asma, KOLS og diabetes.

Gyldendals XS-serie, som «Steinbygningen» utkommer i, er en serie for annerledes, nyskapende og perspektivutvidende prosa. Erdogan passer utmerket inn. Hvis man vil ha plot-drevne romaner med tydelige konfliktlinjer – og karakterer, bør man lete andre steder. Hvis man derimot er åpen for at skjønnlitteratur kan være som billedkunst eller klassisk musikk, som ofte preges av språkløse stemninger uten et overtydelig budskap, men som kanskje likevel sier noe om Tyrkia utenfor turistløypene, har «Steinbygningen» mye å tilby. Men forvent ikke å bli i sprudlende humør.

Skjønt: “Hva er det ellers, det du kaller menneske? Jo, en malplassert latter”.

17. august ble hun arrestert i sin leilighet i Istanbul, i likhet med over 20 andre journalister som jobber i den pro-kurdiske avisen Özgür Gündem. PEN International kan fortelle at minst 97 forfattere og journalister er i varetekt i Tyrkia for tiden. Ifølge norsk og internasjonal PEN er det grunn til å være dypt bekymret for hennes helsetilstand: Hun har asma, KOLS og diabetes, og forholdet i fengslet er forferdelig. Hun ble nektet medisiner og vann de første dagene.

Det er fristende å avslutningsvis omskrive Asli Erdogan: “Det er mange ting vi kan forstå, men Tyrkia er ikke blant dem”. Men på ett vis gir det jo mening, det å kneble kritiske røster. Det er bare ikke så veldig demokratisk.