Kan den nordiske modellen redde oss fra KI?

I boka «We Are Not Machines» skildrer Sarah O’Connor en teknologisk revolusjon som vil endre arbeidslivet radikalt. Men fremtiden er fortsatt formbar. Som på Chaplins tid handler det om hvem teknologien tjener – fellesskapet eller makthaverne.

Har du sett Charlie Chaplins ville ferd mellom store tannhjul i en gigantisk automatisert maskin? Filmen Moderne tider (Modern Times) ble en sensasjon da den hadde premiere i 1936. Filmen var en ellevill kritikk av industrialiseringens nådeløse krav til effektivitet. Den stakkars arbeideren, fratatt enhver egenvilje, ble en liten skrue i et stort, fremmedgjørende system, der alle ansatte uførte én spesifikk arbeidsoppgave.

Dette systemet ble kjent som taylorisme, etter den amerikanske ingeniøren Frederick Winslow Taylor (1856–1915). Ideen var at produksjonen skulle deles inn i separate arbeidsoppgaver. Alt kan måles, på tid og antall enheter produsert. Med dagens revolusjon innen kunstig intelligens (KI), skrur dette seg til på nye måter, og mange arbeidsplasser endrer karakter. Til det bedre? Eller til det verre?

Allerede i 1891 skrev den irske forfatteren Oscar Wilde (1854–1900) at alle «fæle» arbeidsoppgaver må gjøres av maskiner. Bare 80 år tidligere hadde såkalte ludditter, britiske vevere, stormet fabrikker og ødelagt tekstilmaskiner for å hindre at maskinproduksjonen skulle gjøre dem arbeidsløse.

Så hva vil skje med den kommende arbeidsmarkeds-revolusjonen? Vil roboter og KI erstatte arbeideren? Vil arbeidshverdagen blir lettere for de av oss som fortsatt er i arbeid? Spørsmålene stilles i boka We are not machines. The fight for the future of work. Forfatteren, Sarah O’Connor, er prisbelønt journalist og viseredaktør i avisa Financial Times.

Sarah O'Connor — Forfatter av *We are not machines,* Sarah O’Connor. Foto: skjermdump fra X.

Et overvåkningshelvete hos Amazon

KI har allerede ført til at kontoransatte har mistet jobben. Rutineoppgaver utføres billigere og minst like effektivt av KI. Vil arbeiderklassen endelig være fri fra underbetalte drittjobber?

Neppe. O’Connor undersøker arbeidsvilkårene hos en mega-aktør som Amazon, og besøker det gigantiske lageret deres i Sutton Coldfield i Midt-England. Amazon er kjent for sine enorme haller, og de omsetter for milliarder. Fagforeningsarbeid motarbeides, og arbeidsforholdene ligner mye på det vi kjenner fra taylorismens velmaktsdager. Mange av arbeidstakerne er immigranter som har flyktet til Vesten for å få et bedre liv, i frihet, og ikke nødvendigvis bare for penger. Hos Amazon føler flere at de mister friheten sin på nytt, skriver O’Connor. De overvåkes og har knapt anledning til å gå på do eller å spise lunsjen sin.

Mange av overvåkningsjobbene den tradisjonelle arbeideren nå utfører, er så kjedelige at det går utover arbeidsgleden.

Roboter og mennesker jobber side om side; varer plukkes ned fra hyller og settes opp i hyller. Mange tunge løft er borte, og maskinene er på den måten en velsignelse. Alle arbeidsoppgaver overvåkes. Arbeidere i Costa Rica og India sitter på skjerm i sine respektive land og følger med, via kameraer, på trafikken inn og ut av hyller og seksjoner i England. De jobber ni-timers skift og ser gjennom opptil 8000 videoer i uken. Men er dette egentlig fremgang, spør O’Connor. Arbeidere som sitter så mye foran skjerm, rapporterer om dårligere helse, utmattethet og søvnproblemer.

Arbeidere i Sutton Coldfield sier på sin side at de føler seg mer stresset enn før, selv om de nå har færre tunge løft. Maskinene krever et visst tempo, og mange av overvåkningsjobbene den tradisjonelle arbeideren nå utfører, er rett og slett så lite utfordrende, kjedelige og gjentagende, at det går utover arbeidsgleden.

Førerløse biler og andre gevinster

Men hva med yrkessjåfører? De må vel ha noe å hente på mer maskinell hjelp? O’Connor intervjuer flere langtransportsjåfører. De har et hardt yrke, med mye stillesitting, lange skift og en del nattarbeid. Sistnevnte er, ifølge Verdens Helseorganisasjon, svært usunt, og kreftfremkallende. Det hender at sjåfører sovner bak rattet. Foreløpig har svaret vært flere overvåkningsverktøy i førerhuset. Her kan selvkjørende biler være en løsning. Foreløpig er ikke teknologien trygg nok til å overta for en hel yrkesgruppe. Men det kommer til å bli mer automatisering i deler av verdikjeden her. Det er en hard bransje med leveranser «just in time» som krever beinhard logistikk. O’Connor foreslår at mindre rovdrift på sjåførene hadde vært en like god løsning, og noe alle hadde tjent på, ikke minst på samfunnsnivå, med mindre sykefravær og færre ulykker.

I noen sammenhenger sier det seg selv at automatisering sparer arbeidsgiver, kunde og samfunn for både tid og utgifter.

De fleste av oss har sittet en time eller to og kommunisert med en chatbot for å få løst et kundeproblem, om det handler om en regning, en billett eller en reklamasjon. Hvor mange ganger har jeg ikke ønsket meg et levende menneske i den andre enden, fremfor en maskin som ikke forstår. Men i noen sammenhenger sier det seg selv at automatisering sparer arbeidsgiver, kunde og samfunn for både tid og utgifter.

Det virker som om det er innenfor de såkalte kreative yrkene at arbeidstakere først blir sendt på døra til fordel for KI; som oversettere, tekstforfattere, kanskje en del journalister og fotografer. Mye musikk vil produseres via KI, og til slutt vil konsumenten knapt legge merke til forskjellen fra det genuint menneskeskapte verket. Og her roper O’Connor et varsku. Vi risikerer å bli samfunn basert på noe som er «fake». Vil vi det?

Mer bruk av KI vil også intensivere arbeidet vårt på en del områder, fordi det er så lett å søke informasjon og svar. Kanskje vi blir mer ambisiøse? Det er så mye som kan løses, fort, og det kan være både positivt og negativt. Men som med introduksjonen av SMS og e-post, kan det ende med at vi tar med oss jobben overalt.

KI vil gjøre det lettere å snakke med utlendinger når vi er på reise, gjennom automatiserte oversetterprogram. Det kan bli mye enklere å begynne med et oppstartsfirma. Ved hjelp av KI trenger du ikke så mye kapital i startfasen for å gjøre en del av det nødvendige grunnarbeidet, skriver O’Connor.

Vi risikerer også ny klassedeling, slik vi allerede ser nå, med barn som blir lest for og som leser selv, og de som bare forholder seg til nettbrett, mobil og KI. Språk er en funksjon av vår tenkning, og hva skjer om vi slutter å tenke, fordi KI tenker for oss?

Hva skjer om vi slutter å tenke, fordi KI tenker for oss? Foto: Mohamed Nohassi/Unsplash

Vi kan slå tilbake

Men verken ansatte eller forbrukere er maktesløse, skriver O’Connor, og viser til eksempler der fagarbeidere tar saken i egne hender. Et av disse er en amerikansk fagforening for manusforfattere i filmindustrien, Writers Guild of America. Gjennom en langvarig streik i 2023 klarte de å etablere det de syntes var fornuftige vilkår for når og hvordan KI kan brukes i manusutvikling. De reddet sine egne arbeidsplasser og fikk på plass en bredere forståelse for deres viktige kulturbidrag.

O’Connor tar også turen til Nederland og dokumenterer hvordan nederlandske hjemmetjeneste-ansatte etablerer sin egen bedrift. Gjennom år var de blitt presset på tid og arbeidsoppgaver de umulig kunne klare innenfor gjeldende reglement. Ved å ta saken i egne hender, tilpasser de nå omsorgen til hver enkelt pasient, uten strenge tidsbegrensninger.

De innså at den vanlige måten å organisere sykepleiejobben på – hvor ledere forteller sykepleierne når og hva de skal gjøre for pasientene – faktisk gir dårligere omsorg. Nå tar hvert team av sykepleiere seg av alt som har med pasientene å gjøre, slik at de virkelig lærer å kjenne hvem pasientene er, hva de trenger og hvordan de best kan ta vare på dem. De bruker selvsagt tablett-dispensere og andre tekniske hjelpemidler, men ved å legge bak seg mål om stadig høyere grad av kontroll og antall besøk, har de økt omsorgskvaliteten, skriver O’Connor. Dette kan jo være verdt et studiebesøk, også for den norske omsorgstjenesten?

O’Connor skriver at den svenske samfunnsmodellen forklarer hvordan Sverige i dag får til en god dialog omkring bruken av KI.

Tittelen på boka kommer faktisk fra protestskiltene som svenske gruvearbeidere bar under en streik i 1969: «Vi är ej maskiner» De protesterte mot arbeidsgivernes nye metoder for å overvåke produksjonen. O’Connor forfølger dette sporet og skriver at den svenske samfunnsmodellen forklarer hvordan Sverige i dag får til en god dialog omkring bruken av KI, automatisering og nye maskiner. Noe som både tjener arbeider og bedriftseier.

Bakgrunnen er Saltsjöbad-avtalen i 1938, der svenske arbeidsgivere og arbeidstagere inngikk et forpliktende samarbeid. Vi har det samme i Norge, kjent som «hovedavtalen», inngått i 1935. Disse nordiske avtalene er en tillitsbasert ordning, der streikeretten også ivaretas, og som sørger for et smidig arbeidsliv. Et slikt samarbeid er utenkelig i den angelsaksiske verden, hevder O’Connor.

Den nordiske modellen som løsning?

O’Connor drar til nord-Sverige og besøker gruveselskapet Boliden. Her har arbeidernes representanter vært med på beslutningen om flere maskiner om mer KI. Sikkerheten er nå bedre enn før, og arbeiderene har også fått andre velferdsgoder, og det gis etterutdanning, både innen KI, maskinstyring og andre felt. Det er en form for tillitsbasert arbeidsliv, som gir gevinster for alle. Dette er altså noe helt annet enn Amazon-fabrikken som ble beskrevet innledningsvis. Den nordiske modellen sørger for at arbeidere fortsatt sitter rundt bordet når avgjørelser tas. Eller som O’Connor skriver: Er du skrutrekkeren eller den som blir skrudd på plass?

Den nordiske modellen er med andre ord svært forskjellig fra den amerikansk dystopi-fortellingen vi blir servert, der det snakkes om at KI kommer til å utslette alt liv. Vi må derfor fusjonere med maskiner, eller komme oss til mars, for å overleve. Slik lyder teknooligark Elon Musks visjon. Han som på ingen måte vil ha noen dialog med arbeidstagerne sine.

O’Connor har skrevet en balansert fortelling om en revolusjon som så vidt har begynt. KI kommer til å forandre arbeidshverdagen vår. Radikalt. Og nye oppgaver oppstår. Men fremtiden arbeidsliv er noe vi fortsatt har makt til å forme. Teknologi vil fortsatt være et middel for å oppnå en bedre fremtid. Kampen står mot institusjonene som bruker teknologien for å berike og styrke seg selv på bekostning av felleskapet. Slik var det på Chaplins tid, og slik er det også i vår generasjons moderne tider.