Kinas strategi sett fra Washington

Hva vil Kina? Hva er deres langsiktige strategi?

Det sies det er vanskelig å spå, spesielt om framtiden, men at vi kommer til å bruke mye tid på akkurat disse spørsmålene i de kommende tiårene, gir ikke spesielt høye odds. Amerikanske Rush Doshis første bok, The Long Game. China´s Grand Strategy to Displace the American Order, forsøker å svare på disse spørsmålene. Og Doshis svar kommer allerede i bokas undertittel.

For bokas argument er at Kina har en langsiktig strategi om ikke bare å erstatte USA som en global leder, men også å erstatte hele den såkalte USA-ledete verdensordenen.

Det er et mer kontroversielt argument enn det kanskje høres ut som, ikke minst fordi Kina selv langt på vei benekter at de har slike planer. Kina sier at de har ambisiøse nasjonale og regionale ambisjoner, men foruten vage uttalelser om en «mer multipolar verden», så pleier Beijing også å si at de ikke vil snu helt opp ned på reglene, normene og organisasjonene som styrer mye av verden i dag.

De fleste mener det er bare et tidsspørsmål før Kinas økonomi blir større enn USAs.

For mens Russland stadig vekk snakker i store ord om behovet for en ny verdensorden, er det mye mektigere Kina som oftest mer forsiktig og tilbakeholdne med sine offisielle uttalelser.

Etterretningsoffiserer i Washington og økonomiske analytikere i Tokyo har derfor brukt år av sine liv på å finne ut hva den enormt sterke makten i øst egentlig vil på lenge sikt. Doshi skriver seg fint inn i denne tradisjonen.

 

Hauker i Washington

I disse dager handler det meste, naturlig nok, om Ukraina og Russland. Men i Washingtons tenketanker mener de fleste at mens Russland er en hodepine i dag, så er det reelle problemet på sikt Kina – og at det er en mye større utfordring.

I løpet av de siste hundre årene, har ingen av USAs store utfordrere – verken Nazi-tyskland, imperiale Japan, eller Sovjet – nådd en gang 60 prosent av USAs BNP. Den kinesiske økonomi gikk fordi det nivået allerede i 2014. De fleste mener det er bare et tidsspørsmål før Kinas økonomi blir større enn USAs, trolig allerede en gang i løpet av de neste ti årene.

Doshi begynner boka med dette poenget for å underbygge hans påstand om at Kina er en helt annen utfordrer enn USA noensinne har møtt. I dagens politiske USA handler derfor stadig mer om hvordan de skal møte den voksende stormakten i øst.

Når det gjelder synet på Kina, er det liten forskjell mellom republikanere eller demokrater i USA. Begge partier er blitt mer haukete i synet på Kina det siste tiåret, noe denne boka også illustrer.

Doshi er nå med på å bestemme USAs politikk mot den voksende stormakten i øst.

For det er vanskelig å se for seg at en som åpenbart aspirerer til en plass i USAs utenrikspolitiske førstedivisjon å ha kommet med en slik bok for bare 15 år siden, og kanskje også 10 år siden. Den gang hørte man slike argumenter om Kinas langsiktige, globale ambisjoner, men de kom fra mer perifere stemmer. Hovedargumentet i Roshis bok ligner mye på boka til britiske journalisten Martin Jaqcues som allerede i 2009 ga ut «When China Rules the World. The End of the Western World and the Birth of a New Global Order”. Men selv om den boka solgte godt og vakte en del oppmerksomhet, ble den ikke tatt altfor seriøst i Washington. Det gjør derimot boka til Doshi.

 

Fra akademiker til politiker

Boka er også interessant fordi den er et eksempel på en akademiker i USA som kommer med en idé om hvordan Washington bør svare på en bestemt utfordring, for så å kort tid etterpå ende i posisjon hvor hans jobb er nettopp å jobbe med dette.

For Rush Doshi fikk nylig jobben som direktør med ansvar for Kina i USAs nasjonale sikkerhetsråd i Det hvite hus. Denne boka var nok en del av hans jobbsøknad, som gjorde at han fikk denne jobben under president Biden. Doshi er nå med på å bestemme USAs politikk mot den voksende stormakten i øst.

Tvilerne er mange, og de er innflytelsesrike.

Boka bærer preg av å være skrevet av en akademiker som prøver å skrive en populærvitenskapelig bok. Særlig de første 50-60 sidene er lettlest og argumentet lett å få tak i. Doshi har gjort et svært grundig arbeid og gått gjennom tusenvis av originaldokumenter på kinesisk. I siste halvdel av boka går tidvis forfatterens iver etter å få fram hans grundige forskning på bekostning av leservennligheten.

 

Kinas framgang

Doshi skriver at Washington er delt mellom «tvilere» og «troende» i synet på hvorvidt Kina virkelig har en langsiktig strategi om å erstatte USAs globale lederrolle.

Tvilerne er mange, og de er innflytelsesrike. Doshi er derimot en av de fremste troende, og med denne boka forsøker han overbevise enda flere. Etter Ukraina, er det trolig blitt enda flere troende.

Store deler av boka går med til at Doshi går som et petimeter gjennom hva kinesiske ledere har sagt og lagt av planer innenfor svært spesifikke områder – fra utviklingen av hangarskip, via oversjøiske havner til det globale kredittratingssystemet.

Hele tiden er Doshi sitt poeng det samme: når han går gjennom hvert eneste spesifikke lille felt, så klarer han å finne et sitat eller to av en høytstående kineser om at de har svært store ambisjoner innenfor akkurat dette feltet. Summen av alt dette mener Doshi at langt på vei beviser at Kina har større globale ambisjoner enn de ofte selv sier at de har.

 

USAs svar

Mens boka bruker over 300 sider på å beskrive Kina mangefasetterte framvekst og langsiktige ambisjoner, så bruker Doshi litt over 10 sider på hva som bør være USAs svar.

Doshis resept er en politisk, militær og økonomisk bluntning av Kina.

Først skisseres hva som forskjellige amerikanske ledende tenkere og militære analytikere mener om hvordan USA bør møte Kina. Deretter kommer Doshis forslag til USAs strategi: en kombinasjon av samarbeid og konkurranse. Samarbeid fordi ingen av vår tids store utfordringer kan løses uten at både USA og Kina drar i riktig retning. Samtidig er Doshi opptatt av at USA ikke må lå Kina få overta internasjonale førersete, og USA må derfor mobilisere både sine egen styrker, så vel som alle dets venner og allierte.

Doshis resept er en politisk, militær og økonomisk bluntning av Kina (direkte oversatt: sløving, dvs en sløving/bremsing av Kinas framvekst) kombinert med at USA må investere enda mer i sine egne kapasiteter for å styrke en amerikansk-ledet verdensorden. Dette inkluderer å jobbe for at den amerikanske dollaren forblir verdens ledende valuta, investere i avanserte teknologiske våpen, til å ta initiativ til forskjellige koalisjoner av demokratier – om alt fra tettere samarbeid om forskning til styrke egne forsyningskjeder.  I tillegg til å re-investere amerikanske krefter, og vise lederskap, i dagens FN-system.

 

Litt langt

For 30-40 år siden undervurderte de fleste i USA og Vesten Kinas kommende framvekst, og man får litt inntrykk av at Doshi skal overkompensere litt med denne boka.

Selv om Doshi har funnet mye interessant i sine dypdykk i kinesiske dokumenter, sitter man likevel igjen med en følelse av at han drar det hele litt vel langt. En bisetning her og en overmodig setning fra kinesiske myndigheter der, brukes for alt det er hvert for å underbygge hans hovedargument.

Og hvis framgangen bare fortsetter, vil ikke Kina da forsøke å prege verden i større grad enn det de gjør i dag?

Samtidig: det er vanskelig å spå, spesielt om framtiden. Nettopp fordi Kinas framgang har vært så voldsom på så kort tid, og fordi det ikke finnes noen tilsvarende eksempler i historien, så er det også vanskelig å vite om framtiden. Og hvis framgangen bare fortsetter, vil ikke Kina da forsøke å prege verden i større grad enn det de gjør i dag?

Slik sett, er det naturlig at Doshi og andre i Washington forbereder seg på hva et økt kinesisk globalt fotavtrykk vil bety i praksis.