Kledelig sinne

Da Soraya Chemaly var barn, ble hun vitne til at moren slang husets fineste fat og tallerkener i veggen på kjøkkenet. Hun var åpenbart sint, men hendelsen ble aldri diskutert eller drøftet i familien – eller gjentatt. «Vi snakket aldri om sinne … Hvorfor lærer vi så sjelden om hvordan være sint,» spør hun i Rage becomes her – the power of women’s anger (2018).¹

En studie fra 2005, på tvers av flere land, viser at kvinner flest opplever avmakt når de uttrykker sinne.

Det er fristende å skrive «hvordan» i både kursiv og å understreke det. For raseriet ligger i tiden. En påstand som kan bekreftes ved å bla gjennom din egen nyhetsfeed i sosiale medier, kommentarfeltene, på Eidsvolls plass, i avisene, franske rundkjøringer, klimabrøl – og i bokhyllene. I 2018 kom Raseriets tidsalder av Pankaj Mishra i norsk oversettelse; Monica Isakstuens roman Rase, i tillegg til Rage becomes her – the power of women’s anger av Soroya Chemaly – for å nevne noen få titler. Og hva skal vi gjøre med det? Utforske det, vil sannsynligvis Chemaly svare.

Studier viser at kvinner som uttrykker sinne, blir tatt mindre seriøst enn menn som gjør det samme.² En annen studie viser at kvinner frykter å bli svart med latterliggjøring dersom de viser sinnet sitt. Og er det rart de frykter det?

Vi har nok av eksempler på at sinte kvinner latterliggjøres i offentligheten. Tennisspilleren Serena Williams kanskje er blant de mest åpenbare – hun har opplevd både rasifisering og sanksjonering på sine tenniskamper, til tross for at hun spiller i en sport der sinne ofte uttrykkes. Så kan vi vende blikket til Brett Kavanaugh, som ble valgt til høyesterettsdommer etter flere offentlige raseriutbrudd, uten at noen stilte spørsmål ved hans tilregnelighet.

Når Daenerys avslører seg som en «mad queen», er hun åpenbart slem, men er hun også sint, er hun gal, er hun begge deler?

En studie fra 2005, på tvers av flere land, viser at kvinner flest opplever avmakt når de uttrykker sinne. Om en kvinnelig advokat utviser sinne, kan hun vende en jury imot seg; om en mannlig advokat gjør det, kan han vinne autoritet og troverdighet. Kvinners sinne er som regel ikke «passende». Et moraliserende kontrollord som bør avskaffes, hevder Chemaly.

En folkehelseutfordring

Allerede i tittelen, Sinne kler henne, går forfatteren på klingen med det hun mener er en utbredt oppfatning: at kvinner ikke skal eller bør være sinte, og at sinne er destruktivt ellerstygt. Sinne er en følelse, og bør ikke være tabu. «I USA anses sinne hos hvite menn som patriotisk og rettferdig, men hos svarte menn som kriminelt, og hos svarte kvinner som en trussel,» skriver hun. I den vestlige verden assosierer vi kvinnelig sinne med galskap, legger hun til. Og uten å gjøre dette til nok en Game of Thrones- analyse: Når Daenerys avslører seg som en «mad queen», er hun åpenbart slem, men er hun også sint, er hun gal, er hun begge deler?

Kvinners sinne og hevede stemme har fra antikken og til vår tid blitt møtt med fortielse og sanksjoner, hevder historiker Mary Beard i manifestet Kvinner og makt. At kvinner sosialiseres til å undertrykke sinne, er direkte usunt, mener Chemaly. Kvinner opplever angst, depresjon, selvskading og spiseforstyrrelser i større utstrekning enn menn. Chemaly hevder at undertrykt sinne, selvovervåkning og å legge bånd på seg selv, utgjør sentrale faktorer her, igjen med henvisning til ulike studier. Her kunne man etter hvert ønske seg kildehenvisninger knyttet til undersøkelsene hun refererer til – det viser seg å være mange av dem – men vi får klare oss med den lange, litt uoversiktlige referanselisten bak i boka.

Sett i sammenheng med de stadige nyhetene om innstramminger i den amerikanske abortloven i delstat etter delstat, er det virkelig til å bli rasende av.

Boka er skrevet for kvinner som lever i Trumps USA, og det merkes. Chemaly oppfordrer til å skue utover følelsene irritasjon, frustrasjon og smerte, og rett og slett bruke mer tid på å reflektere over eget raseri. Finnes det gode grunner til at de oppstår? Årsaker utenfor en selv? Også her viser Chemaly til et stort faktagrunnlag, og drar leseren gjennom #metoo og seksuell trakassering, forventninger til moderskap og omsorg, til lønnsgap mellom menn og kvinner. En studie fra 2017 viser at kun 37 prosent av menn tror at tilgjengelig prevensjon utgjør en forskjell i livene deres. I partier som dette, viser også forfatteren egne følelser: «Kanskje du skal lese den setningen en gang til. Det måtte jeg.». Og viser videre til et funn som tilsier at menn sjelden uroer seg for uønsket graviditet. Sett i sammenheng med de stadige nyhetene om innstramminger i den amerikanske abortloven i delstat etter delstat, er det virkelig til å bli rasende av.

I et annet parti skriver Chemaly om praksisen med å sy revnede underliv etter fødsel, gjerne med et ekstra «husband stitch». Til glede for mannen, og til stort besvær og smerte for kvinnen – ofte uten at hun informeres på forhånd: «I. Kid. You. Not», understreker hun. Slik blir boka mer enn en utgreiing om hvorfor feminisme overhodet bør eksistere – noe som kan bli på grensen til trettende, gode eksempler til tross. Emosjonelle virkemidler og den personlige tilbakevendingen til eget sinne og sinne i egen familie blir fine avbrekk som også underbygger tematikken – det politiske og det personlige henger sammen.

En moralsk følelse?

Audre Lorde hevdet at sinne er ladet med både informasjon og energi. Utforsk! er Chemalys oppfordring: «Sinne har et dårlig rykte, men det er blant de mest håpefulle og framsynte av alle våre følelser … sinne bygger bro mellom det som er og det som burde være,» skriver hun. En slik formulering av sinne, som krever at vi tar oss selv på alvor, er sjelden og befriende lesning.

Hvem sitt sinne tar vi på alvor?

Dette får imidlertid også tankene til å vandre til en annen aktuell tenker som kombinerer fakta, politikk og følelser, men som skriver for en annen målgruppe: Jordan Peterson. Han advarer også mot farene ved å ikke erkjenne eget sinne og de mindre flatterende sidene ved en selv, i sin omstridte bestselger 12 rules for life. Sinne er en selvoppholdende følelse, mener også han. Og i Rage becomes her sine siste partier skisserer Chemaly 10 forslag (mindre autoritært enn regler) til hvordan håndtere raseri; som å 1: utvikle selvbevissthet, til 5: kultiver kroppslig selvtillit; 6: utfordre binære verdenssyn, herunder skillet mellom begrepsparrene privat/offentlig; emosjonell/irrasjonell, for å nevne noen. 

Det er store forskjeller mellom Chemaly og Petersons prosjekt. Men parallellen er kanskje også verd å dvele ved. Hvem sitt sinne tar vi på alvor?

Et klokt sinne

Å omfavne sinnet handler ikke, for Chemaly, om å ødelegge, men om å lytte til seg selv: oppsøk terapi dersom sinnet blir destruktivt; lytt til andre, utveksle erfaringer; finn fellesskap med andre. Målet er et «klokt sinne».

I Upheavals in thought skriver filosofen Martha Nussbaum: «emotions are not just the fuel that powers the psychological mechanism of a reasoning creature, they are parts, highly complex and messy parts, of this creature’s reasoning itself,» og motsetter seg, i likhet med Chemaly, en dualistisk tenkning omkring følelser og rasjonalitet.

Sinne er i alle tilfelle et godt stikkord for feministisk utforskning.

Selv om Chemaly skriver overbevisende om sinne og rettferdighet, hadde jeg gjerne sett boka gå lenger i å drøfte sinne som politisk virkemiddel. Nussbaum skriver også i et essay at sinne er tett forbundet med ønsket om hevn. Hun advarer derfor mot omfavnelsen av sinne, og viser blant annet til den greske filosofen Aristoteles i sin forståelse. Jeg er ikke sikker på om jeg er enig i denne definisjonen. Men i Rage becomes her savner jeg noen refleksjoner omkring raseriets idéhistorie, hevn og andre såkalte «negative følelser» beslektet med sinne. Og: Hvordan møte andres sinne? Hvordan skille mellom rettferdig og urettferdig harme? Dette er spørsmål som Chemaly i liten grad drøfter. Hun skriver imidlertid at sinne snart (igjen) vil bli ansett som en destruktiv følelse – og ber oss følge nøye med på hvem som vil bli bedt om å legge bånd på seg.

Alt dette er imidlertid kanskje spørsmål bedre stilt til en annen bok og til et annet prosjekt. Sinne er i alle tilfelle et godt stikkord for feministisk utforskning. Det åpner for en utforskning av både det individuelle og det kollektive, såvel som interseksjonelle perspektiver.

Å bli kjent med eget sinne, kan også være å stifte bekjentskap med egen rettferdighetssans.

Sinne er i alle tilfeller en følelse de fleste av oss kan kjenne seg igjen i – og intet menneskelig bør være oss fremmed – som Monica Isakstuen skriver i et essay i Morgenbladet. Det er likefullt en følelse de færreste av oss kjenner som «god.» Chemaly minner oss på at sinne først og fremst bare er en menneskelig følelse som i seg selv er nøytral. Hva vi gjør med den er et valg. Å bli kjent med eget sinne, kan også være å stifte bekjentskap med egen rettferdighetssans.

 

---

1.  Alle sitater fra boka er mine oversettelser.
2. Studiene som vises til her er hentet fra boka.