FOTO: Unsplash

Sang om fellesskap

Om Toni Morrisons Elskede, og kollektivets radikale slagkraft.

«De sang ut og slo løs, og forvansket ordene så de ikke kunne bli forstått; trikset med dem slik at stavelsene betydde noe annet. De sang kvinnene de kjente; barna de hadde vært; dyr de hadde temmet selv eller sett andre temme. De sang om sjefer og herrefolk; om muldyr og hunder og livets skamløshet. De sang ømt om kirkegårder og søstre de knapt hadde sett. Om svinekjøtt i skogen; mais i panna, fisk på kroken; sukkerrør, regn og gyngestoler.»

fra Elskede, av Toni Morrison

Kollektiv motstand gjør seg liksom ikke i prosa.

I 1987 sang Toni Morrison om fellesskapet. I Reagan og Thatchers tid, i konservatismens tid, i individets tid, midt i påstander om at samfunnet ikke finnes, skrev Morrison om flokken, om kollektivet. I Elskede, en nobelprisvinners ubestridelige mesterverk, er ikke helten en person utenom det vanlige. Helten i Elskede er kollektivet.

Det er ikke vanlig i skjønnlitteraturen. Romanen favoriserer entall, romantiserer outsideren. Gruppa er ofte storsamfunnet, kollektivet beskytter ikke, men ekskluderer. Finnes det et vi i romanen, er det som regel undertrykkende. Det er Sandemoses fryktede oss. Og du er den ensomme flyktningen og opprøreren.

Det er langt mellom fagforeningsromanene. Kollektiv motstand gjør seg liksom ikke i prosa.

Den kollektive forfatteren

I den nylig utgitte samlingen The Source of Self-Regard, forteller Morrison at i tiden før hun skrev Elskede, i det litterære miljøet i USA, stakk frykten for gruppa så dypt at forfattere vegret seg for å søke stipender, i frykt for at assosiasjon med et litteraturpanel skulle true deres individualitet og utenforskap. De fryktet sensur og kontroll fra gruppa, forventet ikke støtte eller solidaritet. Morrison kritiserer dette romantiske idealet, men innrømmer også at denne mistenksomheten til storsamfunnet var og er riktig. Forfatteren skal være en kritiker, men det betyr ikke at hun må stå alene.

Da Toni Morrison skrev Elskede, skulle den være en roman skrevet fra et svart amerikansk perspektiv, et kollektivt perspektiv, om en kollektiv historie og et felles traume. Da strakk ikke vestlig romantradisjon langt nok. I romanens åpning er den rømte slaven Sethe fremdeles en flyktning. Hun er avvist, ekskludert, isolert og stolt. Men hadde hun forblitt det, hadde Elskede enkelt føyd seg inn i en lang tradisjon av europeiske skjønnlitterære slavenarrativer som aldri kommer lengre enn individuell tragedie, og som resultat av det har null politisk slagkraft.

Uten denne panafrikanske tradisjonen, ville Elskede aldri vært mulig.

Ta Aphra Behns roman Oroonoko: or, The Royal Slave, fra 1688. Oroonoko er kongelig, vakker etter vestlig standard, med romersk nese. Han kidnappes fra sitt hjemland og blir solgt som slave av britiske koloniherrer. Når han mot slutten av den korte romanen tas til fange etter et mislykket revolusjonsforsøk, bindes til et tre, blir partert og drept, skal vi synes synd på ham, ikke fordi slaveriindustrien og kolonistaten er grusomme institusjoner, men fordi han skiller seg ut. Fordi han ikke fortjener det. Fordi han er bedre enn de andre.

Slike fortellinger underbygget, i sin tid, slaveri som naturlig. Da Kong Juni, som han fikk hete, ledet slavebefolkningen på den dansk-norske øya st. Jan til opprør i 1733, var han på grunn av navnet sitt aldri en radikal leder av en grasrotbevegelse, han var ikke en av mange, han var annerledes, en konge blant dyr.

Så Toni Morrison måtte se til postkolonial afrikansk litteratur. I en innledning om Chinua Achebe forteller hun om bokhandelen Africa House i New York, hvor hun først oppdaget disse tradisjonene i 1967. Der var Ayi Kwei Armah utstilt på hyllene, Wole Soyinka også, kanskje Zakes Mda. Hennes samtidige, den nigerianske forfatteren Ben Okri, oppdaget hun senere.

Men nå er hun låst til det hun selv kaller rememory, eller gjenminner, om slaveriet hun ville redde datteren sin fra.

I 1967 hadde Morrison akkurat begynt å arbeide som redaktør, og var snart ansvarlig for flere amerikanske utgivelser av moderne afrikanske forfattere. Her fant Morrison en annen type stemme. Romaner som ikke romantiserte den ensomme ulven, men som ble fortalt i flertall. Romaner der forteller gjerne var et helt folk, og fortalte i vi-form, som for eksempel ghanesiske Ayi Kwei Armahs Two Thousand Seasons, eller sør-afrikanske Zakes Mdas Ways of Dying. I postkolonial afrikansk litteratur fant Toni Morrison en romantradisjon som grunnet i fellesskapets politisk radikale potensiale.

Uten denne panafrikanske tradisjonen, ville Elskede aldri vært mulig.

Gjenminner

I Elskedes åpning er kollektivet knust. Sethe og datteren Denver er alene, flyktninger begge to, ekskludert fra fellesskapet av frie svarte som de en gang var en del av. Sethe sitter fast i fortiden, og Morrison sirkler inn historien hennes med små, mørke glimt av hendelsene som førte henne dit. Hendelser som Sethe sitter fast i, som hun husker på ny.

Flukten fra farmen Sweet Home.  Hvordan hun aldri fant ektemannen Halle, ble adskilt fra Paul A., Paul D. og Sixo. Hele gruppa hun rømte med. Som en bussrute, kommer hun alltid tilbake til det samme punktet, igjen og igjen; flukten fra Sweet Home til svigermoren Baby Suggs. I atten år har dagene hennes bare handlet om å ‘slå tilbake det som [har] vært’, men hun klarer ikke slå tilbake minnene om dagen da mennene fra farmen tok henne igjen, og hun drepte sin eldste datter – det beste hun hadde, det beste hun var – for å redde henne fra et liv i slaveri. Døden var bedre, bestemte Sethe. Men nå er hun låst til det hun selv kaller rememory, eller gjenminner, om slaveriet hun ville redde datteren sin fra. Ekskludert av forferdede naboer, og hjemsøkt av et barn Sethe prøver å glemme.

Utbryteren og opprøreren i Elskede bryter ikke ut i ensomhet, men ut til fellesskapet.

Da Paul D. vandrer inn på eiendommen deres som en vandrer, en flyktning han også, ser det ut som om huset igjen skal åpnes. Han skremmer bort ånden som herjer 124, og sammen begynner han og Sethe å bearbeide deres felles historie.

Ikke lenger etter stiger en vakker kvinne ut av et vann. Hun kaller seg selv Elskede, er fullt påkledd, usikker på hvor hun kommer fra; hun husker bare noe om en bro. Huden hennes er ny og ren, umerket, og sinnet hennes like uskyldig, forelsket og ondskapsfullt som en toåring. Denver og Sethe tar henne inn, og det tar lang tid før de to begynner å mistenke at hun er Sethes eldste datter som er kommet tilbake for å finne moren som elsket henne så høyt at hun drepte henne. Elskede driver Paul D. ut av huset og inn i fellesskapet utenfor.

Som hjemløs støttes han med en gang opp av lokalsamfunnet, og får husrom i kirka. Men 124 er stengt nok en gang. Sethe, besatt av Elskede, overmannet av det hun ser på som en ny sjanse og mulighet for tilgivelse, forlater nesten aldri hennes side. Hun mister jobben, isolerer seg, spist opp av denne ånden og fullstendig alene i gjenminnene. Sethe blir tynnere, Elskede blir større. Så bryter Denver ut.

Solidaritet som eneste løsning

Utbryteren og opprøreren i Elskede bryter ikke ut i ensomhet, men ut til fellesskapet. Og i kollektivistisk ånd, gir samfunnet etter evne, slik de også får etter behov. Denver finner den gamle læreren sin, forteller henne at moren er syk og får regelmessige matleveringer. Dette redder dem. Slik dette lille felleskapet av frie svarte gir husrom til Paul D., gir de også mat til Sethe og Denver. Da Denver til slutt tør fortelle læreren sin om Elskede, står det radikale kollektivet klar til å hjelpe. Tretti kvinner står utenfor 124, og synger. I sang er de en stemme, ett folk, ikke adskilt lenger, og kun sammen kan de drive ut fortiden og traumene som Sethe spises opp av.

Der gårdsplassen møtte veien, [var] de henførte ansiktene til tredve nabokvinner. Noen hadde øynene igjen; andre så på den varme, skyfrie himmelen. Sethe åpnet døra og tok etter hånden til Elskede. Sammen sto de i døråpningen. For Sethe var det som om Lysningen var kommet til henne med all sin hete og dampende blader, der kvinnestemmer lette etter den rette kombinasjonen, tonen, nøkkelen, lyden som brakk ryggen på ord. De la stemme på stemme inntil de fant den, og da de gjorde det var lydbølgen bred nok til å lodde dypt vann og slå kastanjene av trærne. Den brøt over Sethe og hun skalv under den som en nydøpt.

Kollektivet synger, og driver Sethe bort fra Elskede, ut fra nummer 124 og inn i fellesskapet igjen. Paul D. får også komme tilbake. Sakte får han innpass i huset som en gang skjøv ham ut. Da Toni Morrison avslutter romanen er det lokalsamfunnet som er protagonisten, det er landsbyen som har perspektivet. ‘Etter at de hadde laget sine egne versjoner, formet og pyntet på dem, glemte de henne fort og med vilje, de som så henne på verandaen den dagen.’ Fellesperspektivet forsvinner ut i været. ‘De’, Paul D., Sethe, Denver og alle de andre, har kanskje gått videre. Kanskje.

«Resten er vær. Ikke pusten til den glemte og oversette, men vinden i takskjegget, eller våris som tiner for fort. Bare vær. Ganske visst intet rop om et kyss.

Elskede.»

I samtale med aktivist Angela Davis på New York Public Library i 2010, snakket Toni Morrison om slavearbeid som grunnlag for den industrielle revolusjonen både i USA og i resten av den vestlige verden. Minnet om denne perioden er støpt inn i selve grunnvollene i det vestlige samfunn, det sitter dypt i sementen og kan ikke lirkes ut. Vi kommer ikke utenom, men vi kan ikke alltid se det heller.

Det Toni Morrison viser oss, er kollektivets radikale slagkraft. Hun minner oss på at et individ alene aldri kan påvirke strukturelle urettferdigheter. Ikke en gang superhelter, ta Black Panther for eksempel, er noe unntak. Morrison minner oss også på at tragedie i seg selv aldri heler. Det hjelper ikke bare å gråte, selv om det er det Ibsen råder den tidligere slavedriveren Peer Gynt til å gjøre. Solidaritet derimot, kollektiv motstand og alternative fellesskap, kan kanskje gjøre det.


Du kan høre episoden av Feministisk Leseliste om Toni Morrisons «Elskede», med Marjam Idriss og Tove Nilsen, på nettsiden eller på vår spotifykonto.