Kokebok for demokrater

Proto-fascistiske krefter er i emning. De lurer rundt hvert hjørne, de marsjerer i gatene våre, de stiller til valg (og gjør det overraskende bra i naboland), og de tar makten i verdens mektigste land.

Hva gjør man når man ser likhetstegn med 1930-tallet på tv-skjermene og i enhver nyhetsfeed? Man tar lærdom fra perioden man ser likhetstegn fra, mener Timothy Snyder.

Til tider er det lesning som får det til å gå kaldt nedover ryggen på en.

For hvorfor skulle man ikke det? Om man er klar over hva som førte til fascistiske overtakelser i så mange land på 1930-tallet, så vel som hva sivilsamfunnet gjorde feil den gangen, er man langt bedre stilt til å kjempe mot deres moderne inkarnasjon. Det er akkurat det Snyder gjør i boka i “Om tyranni”. Han gir oss tyve hardt oppnådde lærdommer fra det forrige århundret for hvordan man stanser fascistene før de får slått røtter.

 

Hva kan vi lære av nazitiden?

Det er helt klart at valget av Trump er utgangspunktet for Snyders bok, men rådene han trekker fram, er mulig å ta lærdom av i Frankrike og Russland så vel som i USA.

Rådene er hovedsakelig hentet fra nazistenes maktovertagelse i Tyskland og fascistiske styrer i andre europeiske stater på 1930-tallet.

Til tider er det lesning som får det til å gå kaldt nedover ryggen på en. Snyder er professor i historie ved Yale University, og har lenge forsket på europeisk historie fra det 20. århundre. Han har med andre ord ikke problemer med å finne fram til de mest nærliggende eksemplene fra 1930-tallet til vår egen tid.

For eksempel har han under råd nummer 2, som lyder “beskytt institusjonene våre”, funnet fram til en lederartikkel fra en tysk-jødisk avis anno 1933. Her hevder avisens jødiske redaktør at Tysklands institusjoner vil ta brodden av Hitlers vanvittige jødehat. Det er ment å speile nåtidens tiltro til institusjoner i USA, og det er skremmende å lese om den jødiske befolkningens tiltro til disse med ettertidens viten om at når nazistene sto på dørstokken, var det gjerne med disse institusjonenes bifall.

 

Forsvar demokratiet!

Det er ofte i denne gaten rådene beveger seg. Hva gjorde sivilbefolkningen og embetsholdere galt før, i oppstarten av og under nazistyret i Tyskland? Noen av rådene går på evnen og viljen til å demonstrere, og er ofte overraskende praktiske og lettfattelige. Et råd lyder “skill deg ut, noen må gjøre det”, mens et annet lyder “forhold deg rolig når det utenkelige inntreffer”.

Firer man på etikken, er veien kort til det uhyrlige.

Andre er mer akademiske – som Snyders bønn om å ta vare på språket. Den tysk-jødiske filologen Victor Klemperer viste hvordan dagligspråket og utbredte begreper antok ny mening gjennom nazistenes bruk. Ved at befolkningen så reproduserte den nye meningen over flere år, ble det etablert skiller i dagligspråket som ikke hadde vært der tidligere.

“Folket” betydde ikke lenger folket som i alle landets innbyggere, men det ariske folket og de andre. Når man ikke lenger tenker over hvem språket ekskluderer, tenker man heller ikke over det når denne ekskluderingen får praktisk virkning.

Endepunktet består av markedsøkonomien og liberalismens evige dominans.

Vi må heller ikke glemme vår yrkesetikk, sier Snyder i råd nummer 5. I nazitiden så advokater det som sin plikt overfor staten å prosedere mot jøder. Hva skjer når presidenten i verdens mektigste land gjennom tale og handling legitimerer forskjellsbehandling mot innvandrere fra enkelte stater basert på religion? Skal man ta det som sitt ansvar å forfølge disse, eller skal man følge sitt grunnprinsipp om at man er lik i lovens øyne? Firer man på etikken, er veien kort til det uhyrlige.

 

Historiens slutt

Det er ikke før i etterskriftet at man får beskrevet i klartekst hva Snyders hovedtanke virkelig er. Med dette må man ikke misforstå og at tro boken fram til dette er å regne som irrelevant. Det er den ikke. Men den blir satt i et nytt lys av Snyders avsluttende ord.

Som Snyder i en rekke intervjuer også har sagt, hevder han at man, i hvert fall i USA, oppfostrer en historieløs generasjon. Med dette tar han sikte på vår tids teleologiske forståelse av historien. Med teleologisk menes det at den har et endepunkt, så når Francis Fukuyama i 1989 ved Berlinmurens fall uttalte at vi hadde nådd historiens slutt, slo han ikke bare fast at historien som sådan var teleologisk, men at dens endepunktet var nådd.

Vi var, og er, endepunktet, og endepunktet består av markedsøkonomien og liberalismens evige dominans.

Dette kaller Snyder for uunngåelighetens politikk, og den har gjort oss sårbare. For når man tror man er ved historiens slutt, og når man er sikker på at dagens tilstand kommer til å vare for alltid, hvorfor skal man da bry seg med historie som noe annet enn underholdning? Hvorfor lese om opptakten til nazistenes overtagelse av Tyskland, om dette er forhistorie og noe vi har beveget oss forbi?

 

 

Dette er ifølge Snyder ikke bare ignorant, men også farlig. For historien stopper ikke opp. Den beveger seg i stødig takt, og hendelser og tendenser fra fortiden kan raskt gjenta seg i moderne former.

Om man i en hardnakket tro på historiens slutt nekter å innse at fascister en dag kan marsjere i gatene, søker man heller ikke lærdom i historien fra forrige gang de gjorde det. Dermed er man uforberedt når de plutselig griper etter makten.

 

Det blir ikke bedre enn dette

At dette kommer som et etterskrift og ikke som et innledende kapittel, er for meg uforståelig. Boken kan uten problemer leses fra start til slutt som den er, men etterskriftet gir bokens innhold en helt ny dimensjon som virkelig hadde gjort seg som innledende bemerkninger.

Leser man boken fra start til slutt, framstår den som akkurat det den markedsføres som: Tjue lærdommer fra det 20. århundre om hvordan man møter tyranniets klamme hånd.

Hvorfor skal vi gjøre akkurat de samme feilene som sist?

Med det ekstra perspektivet fra etterskriftet er boken fortsatt dette, men den er også en mer grunnleggende kritikk av hvordan en rekke mennesker ser ut til å oppfatte historien, så vel som en mye mer nyansert kritikk av tyranniet og protofascismen man ser for eksempel i USA. For Snyder trekker ikke bare fram forståelsen av historien som avsluttet, men også fascistenes egen forståelse av historien.

Deres historieforståelse kaller han evighetens politikk, som i motsetning til uunngåelighetens politikk faktisk er opptatt av fortiden. Mer spesifikt en fortid som ikke nødvendigvis har eksistert – for eksempel den fortiden Trump sikter til når han sier han skal gjøre USA stort igjen, eller den nasjonalstaten Marine Le Pen ønsker å reversere Frankrike til. Når, kan man spørre seg, var USA så mye større og bedre enn det er i dag? Hvilken stat er det Le Pen sikter til?

Boken åpner øynene for hvor kort veien faktisk er til tyranniet når vi ikke følger med og noen vil oss vondt.

Det er ikke godt å si, men det er heller ikke poenget. Som Snyder prøver å vise, er det lett å forlede mennesker når man med bravado lover dem en bedre framtid – en framtid som de gode forfedrene våre levde under. Og hva har uunngåelighetens politikk å stille opp med mot dette? Å si at slik det er i dag, kommer det nok alltid til å være? En insistering på at vi har nådd historiens ende og perfeksjonering, klinger ikke så godt i ørene til de som er misfornøyde.

 

Må vi dø for friheten?

Trump nevnes aldri ved navn i “Om tyranni”, men han ligger som en tykk eim over hele boken. Hans handlinger, holdninger og eksempel framstår som en klar motivasjonen for boken, og han vises til som eksempel i større eller mindre grad i nesten hvert eneste kapittel.

Vi må være kunnskapsrike, solidariske og kompromissløse.

I sitt forsøk på å møte trusselen han anser Trump for å være, har Snyder skrevet en lettlest og effektiv bok. Den er langt fra noen utfyllende situasjonsrapport. Dagens situasjon er blitt forenklet for å få plass på 126 sider, og dens mest fascistiske strømninger er blitt innsirklet og uthevet. Men den åpner øynene for hvor kort veien faktisk er til tyranniet når vi ikke følger med og noen vil oss vondt.

Hvorfor skal vi gjøre akkurat de samme feilene som sist? spør Snyder. Ja, hvorfor skal vi det? Historien er ikke slutt, og fascismen kan, som den gjorde på 1930-tallet, plutselig gripe etter makten på nytt. Om det skjer, må vi være klare. Vi må være kunnskapsrike, solidariske og kompromissløse.

Som Snyder mørkt skriver i sitt 20. råd: Hvis ingen av oss er klare til å dø for friheten, kommer vi alle til å dø under tyranniet.

(Denne anmeldelsen er basert på den engelske utgaven av boka).