Lønnsslaver

“Jeg jobbet til 10-11 på kvelden rett etter skolen hver dag. Når jeg kom på skolen måtte jeg ofte presentere noe jeg hadde laget. Siden jeg aldri hadde tid til å tegne hjemme eller tenke ut noen gode ideer, tegnet jeg om mitt eget liv og det jeg tenkte på. Og jeg var så sliten, jeg tenkte bare på jobb hele tiden.”

Den svenske kollegaen får høyest lønn, selv får hun litt mindre. Minst får de asiatiske kollegene som også har jobbet der lengst

Slik ble Wage Slaves – Lønnsslaver i norsk oversettelse – til en selvbiografisk tegneserieroman, forteller forfatteren Dara Bogdanska (lett parafrasert fra et lanseringsintervju på Tronsmo).

Vi følger Daria i hennes første år i Malmö i Sverige for å begynne på tegnserieskole. Daria får ikke studiestøtte og må jobbe for å betale husleia. For å få seg jobb trenger hun imidlertid personnummer. For å få personnummer må hun være «økonomisk aktiv» i den svenske økonomien, altså jobbe. Denne selvmotsigelsen tvinger henne til å jobbe svart, mye og for lav lønn.

Noen må jobbe så andre kan feste

Daria blir, kort fortalt, en løsarbeider. Ad omveier og bekjente får hun et par strøjobber, og etter hvert begynner hun som servitør på en indisk restaurant uten kontrakt. Det viser seg snart at både hun og hennes kolleger lønnes etter opprinnelsesland, desperasjonsnivå og avhengighetsforhold til sjefen. Den svenske kollegaen får høyest lønn, selv får hun litt mindre. Minst får de asiatiske kollegene som også har jobbet der lengst.

Snart utvikler plottet seg til en kamp for de ansattes rettigheter, men det viser seg vanskelig når kollegene er så avhengige av jobben at de ikke tør organisere seg, og alle står uten papirer

Som migrant mangler Daria også familie og språkkunnskaper. Bogdanskas strek skildrer godt ensomheten og usikkerheten som preger livet hennes. Sort-hvitt-formatet fungerer også fint som ramme for bokas tematikk: gråsonene i det organiserte arbeidslivet i Norden.

I rutene befinner vi oss på Darias soverom, fester og samtaler med venner i et lite, gentrifisert område av Malmö befolket av migranter, hipstere og punkere. «Noen må jobbe så andre kan feste» bemerker hun på vei hjem fra jobb en sen helgekveld i det hun går forbi en lang kø med fulle folk utenfor en falafelbod.

Et helt liv

Snart utvikler plottet seg til en kamp for de ansattes rettigheter, men det viser seg vanskelig når kollegene er så avhengige av jobben at de ikke tør organisere seg, og alle står uten papirer. Det tror jeg tegneserieformatet fungerer svært godt til, all den tid fagforeningsarbeid har en tendens til å framstå som både utilgjengelig og kjedelig for den som er ukjent med det. Jeg er usikker på om den samme fortellingen hadde fungert i romanformat.

«Jeg tenker på Erik, jobben, migrationsverket, penger og alt annet var et jævla stort spørsmålstegn i livet mitt,» skriver Bogdanska etter en lang arbeidsdag. Tegneserien skildrer også sex, vennskap og kjærlighetstrøbbel. I samme intervju som referert til over, forklarte Bogdanska at hun ville fortelle en historie om et helt liv, der arbeid ikke kun er en bisetning. Det har hun lyktes godt med. Arbeid er tross alt hva du bruker minst to tredeler av en (uke)dag på, og preger mye av karakterenes samtaler, tanker og muligheter i eget liv.

Disse funnene antyder at selvrealisering og fleksibilitet ikke står så høyt i kurs blant unge som man har antatt

I Lønnsslaver er ikke fortellingen delt inn i ulike kapitler og Bogdanska tar seg lite tid til å forklare hva som skjer. Fortellingen har et narrativ, men har det ikke travelt. Det kan kanskje gi en opplevelse av lite driv, i det den hopper mellom tøysete innfall om å bleke håret på en side; via samtaler om lønnsarbeid og revolusjon, til en ny og slitsom dag på jobben på den neste. Formen gir en troverdig skildring av et hektisk liv og vilkårlighet, og er trolig et bevisst valg for å speile hvordan protagonisten har det. Det er sjeldent tid til å tenke seg om.

Stress og press

Tegneserien til Daria Bogdanska har blitt gitt ut i flere land og har slått spesielt an hos et yngre publikum, som verden over opplever både usikker tilknytning til arbeidslivet, og som har problemer med å se hvordan fagforeninger kan hjelpe dem i det de står i.

Det heter at dagens unge stresser seg syke av å tenke på sin egen framtid

For noen år siden kom begrepet prekariatet inn i det norske vokabularet, som en betegnelse på midlertidighet, usikkerhet og manglende rettigheter på linje med de fast ansatte. I en FAFO-undersøkelse fra i fjor gjennomført av blant unge mellom 16 og 25, oppgir 95 prosent at muligheten for å få fast jobb er viktig for valg av yrke. Undersøkelsen avslører også at de spurte har lite kunnskap om fagbevegelsen. Disse funnene antyder at selvrealisering og fleksibilitet ikke står så høyt i kurs blant unge som man har antatt, men også at fagforeningene har en jobb å gjøre når det kommer til å kommunisere til yngre mulige medlemmer.

Det heter at dagens unge stresser seg syke av å tenke på sin egen framtid. Om du ønsker å vite mer om hvorfor, er Lønnsslaver et utmerket sted å begynne.