Ellevill magisk realisme

Hvordan ville en bryllupsreise til det perfekte frikonkurransemarkedet fortone seg? Hva er de elskende fangenes dilemma og hva skjer etter at de har sluppet ut av fengsel? Hvordan kom den usynlige hånd til å sette varige preg på en norsk soveby?

Det er bare så innmari vanskelig å få til i praksis.

Dette er noen av spørsmålene du kanskje ikke ante at du hadde, men som du likevel får svar på i Karine Nyborgs siste bok, novellesamlingen “Balladen om den usynlige hånd”. Her finner du noen av de mest originale og morsomme tankene som noensinne er kommet fra en professor på økonomisk institutt, og kanskje noen av de mest fornyende i norsk samtidslitteratur. De eneste som utleveres med fullt navn her, er Kommuneplanen 1979-91 og Produktivitetskommisjonens første rapport, gjennom et infamt sitat.

Ingen er bedre enn samfunnsøkonomer på å kritisere vulgær-økonomismen.

I forskningens verden er tverrfaglighet noe av det mest moteriktige, og det aller gjeveste kalles gjerne “transdisiplinaritet”, der man ikke bare kombinerer forskjellige fag i forskningen, men også inkluderer aktører utenfor akademia. Det er bare så innmari vanskelig å få til i praksis.

Karine Nyborg er et slags transdisiplinært forskningsprosjekt inkarnert i en og samme person. Hun er altså professor i økonomi ved Universitetet i Oslo og skjønnlitterær forfatter. I 2013 skrev hun essayet “To stemmer – når hodet og hjertet er uenige, kan det være noe én av dem ikke har skjønt” der hun begynte å kombinere sine to hatter. Dette tar hun videre i “Balladen om den usynlige hånd”, der hun i tillegg har laget illustrasjoner. Skal det være originalt, så skal det være originalt.

Ingen er bedre enn samfunnsøkonomer på å kritisere vulgær-økonomismen, alle de små ideene som har lurt seg inn i politikk og samfunnsdebatt de siste tiårene og som er basert på hypotesen om at individet er rasjonelt og forutsigbart med like mye psykologisk dybde som en klinkekule.

“Adam i det perfekte frikonkurransemarkedet” er fortellingen om økonomiprofessoren som gifter seg med en kollega og sammen drar de på bryllupsreise til det perfekte frikonkurransemarkedet, en verden som dermed må være helt helt fri for eksterne effekter og fellesgoder. Her er Nyborg på sitt beste, der hun klarer å drive disse ideene til samme ytterlighet og med samme sarkastiske humor som Jonathan Swift i “Gullivers reiser”.

Enda mer humoristisk er den siste novellen.

Kanskje er det verdens første “fiktive feltstudie” i økonomisk teori, som hun selv har kalt det: Adam og hans brud Susanne drar selvsagt hver for seg til denne verdenen der den perfekte konkurransen regjerer. Adam holder på å besvime ved ankomst, innestengt i sin romdrakt uten luft. Men så forstår han:

“Selvsagt er man innestengt her! Hvordan skulle alt ellers kunne kjøpes og selges? Synet av frost i gresset, for eksempel, en disig himmel, våt asfalt, for ikke å snakke om glimt av sjø og måker: Hvordan skulle slikt kunne kjøpes og selges til markedspris, hvis forbipasserende kunne oppleve alt sammen gratis?”

Etter hvert oppdager han at som nyankommet til frikonkurransemarkedet, uten eiendom å leie ut eller spesialisert kompetanse av verdi, er han dømt til å velge på nederste hylle. Mens det viser seg at Susanne egentlig er fra denne verdenen, med egen eiendom…

Enda mer humoristisk er den siste novellen, den som har gitt boka navn. I “Balladen om den usynlige hånd” tipper Nyborg over mot ellevill magisk realisme, der en virkelig usynlig hånd snur opp ned på en norsk soveby rundt 1980. Om dens metoder er litt mer fysiske og uforutsigbare enn Adam Smiths metaforiske hånd, så tolker politikerne i den lille byen den usynlige hånden omtrent slik norske politikere har brukt en vulgær-versjon av Smiths ideer de siste tiårene.

De mest originale novellene bygger på økonomisk teori.

For å sitere den unge rådmannens forklaring av en omfattende kommunereform: “Reformen var basert på to enkle, ubestridelige fakta, forklarte rådmannen. – Én: Av og til oppførte hånden seg som om den ville kommunens beste. Aldershjemsbestyrerens ekteskap! Ødeleggelsen av de helseskadelige sigarettene! Bøllen som ble plassert i grisebingen! To: Ethvert politisk system har sine svakheter. Ingen forventet altså at hånden alltid ville velge det beste alternativet for kommunen. Ulempene måtte veies mot fordelene. Og her var det snakk om en makeløs rasjonalisering!”

Mindre politisk og mer rørende er “De elskende fangenes dilemma”, som tar utgangspunkt i det kjente spillteoretiske tankeeksperimentet og bringer det ned til en kvinne og en mann som sammen har forsøkt å rane en urmaker og som etter to års atskillelse slipper ut av fengsel i et skittent, vinterkaldt Oslo. Hvordan handler fangene om de elsker hverandre? Og hva om et svik lurer bak?

Den kan lett tolkes som et kampskrift mot reformer påtvunget i effektivitetens navn.

De mest originale novellene bygger på økonomisk teori. De sparker mot økonomisk rasjonalitet uten mål eller mening, mot blind anvendelse av økonomiske modeller basert på nyttemaksimerende individer.

Novellen “Balladen om den usynlige hånd” gir Produktivitetskommisjonen en rett venstre: I en fotnote lærer man at kommisjonens første rapport (NOU 2015:1) kommer unna med å si at “økt effektivitet gjennom mindre kontroll og detaljstyring forutsetter mindre mulighet for innblanding fra folkevalgte organer. Utformingen av rammeverket må så langt det er mulig bidra til dette.” (Nyborg lærer oss for øvrig at dette er en ordrett kopi fra Kommuneplanen 1979-91.)

Etter å ha lest Nyborgs novelle er det umulig å forstå hvorfor en slik formulering ikke skapte noe virkelig ramaskrik.

Jeg tror ikke Nyborg først og fremst har ønsket å skrive politisk litteratur, men for meg er denne novellen det første skjønnlitterære innlegget i debatten om kommunereform – den kan lett tolkes som et kampskrift mot reformer påtvunget i effektivitetens navn.

Nyborg har en forkjærlighet for å skrive om det usigelige.

Novellene er likevel først og fremst skjønnlitterære, og flere av dem har ingen kobling til økonomisk teori. Noen har en kobling til det matematiske, som “Det konvekse hullet vil alltid eksistere”, eller til anekdoter om kjente økonomer, som “Mumien”, men disse andre novellene er først og fremst indre reiser i fortellerens psykologi.

Nyborg har en forkjærlighet for å skrive om det usigelige, om det tomme, om det ubehagelige, og hun kan det. Denne stemmen beriker samfunnsøkonomstemmen, den skaper spennende skjønnlitteratur. Selv om hun øser på med innskutte setninger og parenteser, driver handlingen leseren framover i de mer meningsbærende novellene.

Men i kontrast framstår de mer psykologiske, introspektive novellene som fattigere og mindre tilgjengelige. Jeg skulle derfor ønske Nyborg hadde rendyrket novellesamlingen i større grad. Samtidig er det lett å forstå at det er vanskelig å ha et professorat i økonomisk teori som bigeskjeft.

Kanskje burde hun ta seg fri for å skrive sin neste bok som et transdisiplinært forskningsprosjekt?