Alt-right
FOTO: Susan Melkisethian/Flickr cc.

USAs lange krig

Den politiske situasjonen USA befinner seg i er ikke noe nytt

Beskjeden om Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget er en av de nyhetene der man husker nøyaktig hvor man var da man hørte den. Den 8. november 2016 tilbrakte jeg kvelden på lokalpuben for å følge valgvaken, men dro hjem overbevist om at landet ville få sin første kvinnelige president. Den 9. november våknet mitt progressive hjørne av nordøstlige USA opp, fullstendig rystet. Flere gråt. Forhåndsanalysene hadde tatt feil. I stedet for en fortsettelse av Barack Obamas politikk ventet landets mest høyreekstreme regjering noensinne, den etnisk sett mest homogene på lenge, på å tiltre.

Nå framstiller han Trump-regjeringen som en forutsigbar følge av selve fundamentet landet står på

Landets første svarte president, symbolet på det post-rasistiske samfunnet, skulle etterfølges av mannen bak bevegelsen som stilte spørsmål rundt fødestedet hans og dermed retten hans til embetet. Symbolikken kunne ikke ha vært mer tydelig. Hvit makt-bevegelsen hadde vind i seilene og hatkriminaliteten mot minoriteter skjøt i været. Samtidig ble det organisert en motstand som ikke hadde blitt sett maken til på lenge, med den ene demonstrasjonen etter den andre i Washington og overalt ellers i landet. USA var et splittet samfunn.

Men det var ikke et nytt land amerikanerne våknet opp i, og dette er utgangspunktet for Nikhil Pal Singhs bok «Race and America’s Long War». Singh er professor i sosial og kulturell analyse og historie ved New York University og har lenge kritisert det amerikanske selvbilde av å være nasjon som har lagt sin rasistiske fortid bak seg. Hun tegner heller opp et bilde av et samfunn der svarte og andre minoritetsgrupper befinner seg i et mellomrom mellom fullverdig samfunnsborger og fremmede, blant annet i «Black is a Country» fra 2004.

En voldelig historie

Nå framstiller han Trump-regjeringen som en forutsigbar følge av selve fundamentet landet står på. Tittelen spiller på ideen om den kalde krigen som «den lange freden». Boka tar oss med på en rystende tur gjennom landets voldelige historie, og den begynner med Benjamin Franklins visjon om Nord-Amerika som et «produksjonsnav for en ren hvit befolkning».

Å utvide kolonien og skape USA krevde en avhumanisering av urbefolkningen, som man førte en voldelig krig mot. For å senere opprettholde slaveriet og den behandlinga av slaver som det innebar, krevdes en oppfatning av de svartes natur som noe mindre enn menneskelig. Mønsteret går igjen i historien og i verden. Vi har å gjøre med en krigsnasjon, både innad og utad, men som likevel har et selvbilde som fredsskapende, mener Singh.

Noen er nødt til å gjøres naken i betydningen å avkles sine rettigheter som menneske for dermed å bli legitime ofre for vilkårlig vold

Angrepene 11. september 2001 muliggjorde å gjenopplive landets krigerske historie. Man uskadeliggjorde ikke nødvendigvis en direkte trussel, men slo heller til mot hjertet i den arabiske verden, som ble identifisert som fiendtlig. Budskapet var at man var beredt på å ta liv. Da sivile ble drept i konflikter, ble det omtalt som en uunngåelig bieffekt. Singhs tese er at denne vilkårlige brutaliteten er funksjonell når det gjelder å, fortalt med John McCains ord, «skape historie, ikke være et offer av den».

Homo Sacer, det nakne livet

Den kanskje mest fruktbare forklaringsmodellen i boka henter Singh fra den italienske filosofen Giorgio Agamben og hans verk «Homo Sacer: Om den suverene makten og det nakne livet», som er koblet til Foucaults tanker om biopolitikk. Noen er nødt til å gjøres naken i betydningen å avkles sine rettigheter som menneske for dermed å bli legitime ofre for vilkårlig vold. Homo Sacer er en figur fra det romerske rettssystemet, ikke egentlig straffet, men forsaket av loven. Staten blir suveren og definerer sin eksistens i utøvelsen av, eller trusselen om, denne volden. Og majoriteten, eller eliten, identifiseres gjennom avstanden til dette nakne livet.

Amerikas høyreekstreme arv blottstilles og erfares, samtidig som det eksisterer åpent i, og nær regjeringa som en anomali

Et av kjernetemaene i boka er hvordan politivesenets metoder innad i landet og militær virksomhet utenlands glir over i hverandre. Fiender innad i landet defineres, raseprofileres og avhumaniseres. Uproporsjonal og vilkårlig vold fra ordensmakten rammer minoriteter, særlig svarte og latinamerikanere, i mye høyere grad enn hvite. Løst sammensatte teorier om «araberes tankesett» skaper avstand til og legitimerer brutalitet i krigen i Midtøsten, på omtrent samme måte som ideen om slavers mentalitet legitimerte hvit overlegenhet under slaveriet. Dagens snakk om problemene i bykjernene er et kjent ekko.

Denne atferden henger sammen i en kjede som til manges skuffelse ikke engang ble brutt under Obamas tid. Singh redegjør for hvordan Obama nesten umiddelbart fornyet krigshandlinger fra Bush-regjeringen, og dessuten innførte målrettede angrep med droner. På hjemmebane ble det gjennomført massedeportasjoner i all stillhet, og det var under hans tid at politiets vold mot minoriteter nok en gang ble en nasjonal krise. Hans presidentskap var en følge av en lang borgerrettighetskamp. Samtidig ble det vanskeligere å knytte samtidas strukturelle ulikhet til fortidas åpne diskriminering og urettferdigheter.

En åpen symbiose med rasistiske understrømninger

Like gjennomgående som dette mønsteret er den manglende viljen til å erkjenne at den finnes. Hvit makt-bevegelsen, som i sin seneste inkarnasjon går under navnet «alt-høyre», er blant de få som vil erkjenne og vil gå tilbake til unionfadernes idealer om hvit overlegenhet. For minoritetene er arven så klart alltid nærværende. Med Donald Trump ved makta har masken falt. Amerikas høyreekstreme arv blottstilles og erfares, samtidig som det eksisterer åpent i, og nær regjeringa som en anomali. Trump lever i åpen symbiose med rasistiske understrømninger, mens motsatsen avfeies som «politisk korrekthet».

Uten slaver, intet bomull, og dermed ingen industriell revolusjon

Singh beskriver en hvit majoritet som hele tida kjenner seg truet, og nevner fortidas frykt for at svarte skal ta over arbeidsmarkedet etter slaveriets avskaffelse. Et historisk skremmende ekko til marsjen som nylig fant sted i Charlottesville, Virginia under parolen: «You will not replace us». Man snakker om en hvit arbeiderklasse som er redd for å bli irrelevant og som forsvarer seg med snakk om «den andre».

Boka er skrevet for et publikum som i det minste er grunnleggende kjent og bekvem med den marxistiske og foucauldianske samfunnsanalysen den bygger på. En betydelig del av boka vies til en marxistisk beskrivelse av hvordan det foruten den frivillige kontrakten og utbyttet av arbeid, penger og varer, innebærer å innlemme ressurser utenfor dette systemet i sirkulasjonen. Dette med vold eller trusler om vold. Slavearbeid var en slik ressurs. Uten slaver, intet bomull, og dermed ingen industriell revolusjon.

Et endelig oppgjør?

Vi blir gitt et analytisk fugleperspektiv på historien, der Singh kopler sammen et nesten utmattende antall eksempler for å lede an tesene med bevis. Det gjør de effektivt og sammenhengende, og Singh blir aldri personlig. Noe urovekkende går han ikke dypere inn i de kapitalistiske aspektene ved det amerikanske fengselssystemet, en institusjon der flere av de fenomenene han tar opp i boka illustreres på en nesten overtydelig måte, med så og si ubetalt arbeid som tas inn i den kapitalistiske sirkulasjonen. Derimot behandles fengselsstraffen som en ekskluderingsmekanisme, der avkledningen av liv pågår for fullt, og menneskerettigheter inndras.

Boka reiser spørsmålet: Kan dette perspektivet gi motivasjon til å endelig og på alvor håndtere en rasistisk preget fortid?

Den politiske situasjonen vi befinner oss i er altså i seg selv ikke noe nytt, men Trump-regjeringen har aktivt løftet fram det som tidligere fantes som en underliggende strømning. Singhs posisjon lander i nærheten av The Atlantic-journalisten Ta-Nehisi Oates, som i et essay kaller Trump «den første hvite presidenten», det vil si den første som har aktivt anvendt seg av sine hvite privilegier for å nå posisjonen sin, ikke bare seilet på hvithetens medvind. Med Race and America’s Long War kan vi forstå dagens oppblussende hvit makt-bølge. Den kan oppleves som svært pessimistisk, men Singh tar en tydelig stilling og oppfordrer til handling.

Med kunnskap om, og erkjennelsen av den voldelige fortida, har skadene en sjanse til å tilbakestilles. «De ukjente, brutale amerikanske soldatene som filmet seg selv med fanger i Abu Ghraib-fengselet er oss» sier Susan Sontag, sitert av Singh. Boka reiser spørsmålet: Kan dette perspektivet gi motivasjon til å endelig og på alvor håndtere en rasistisk preget fortid?

(Oversatt fra svensk av Sigrid Strømmen).